Det var en kald tirsdagsmorgen, og Flodi lå begravd under tre tepper og frøs som vanlig. Flodi var Benjamins myke, lilla flodhest med rosa mage, og han syntes alt var kaldt hvis det ikke var supervarmt. Termometeret på veggen viste tjue grader, men for Flodi var det like kaldt som på Nordpolen.

"Minus tjue grader!" mumlet han og stakk den store snuten ut fra teppene. "Hvis det fortsetter sånn, fryser hjernen min til is, og da mister jeg hjernekraft!"

Fra skrivebordet hørte han Benjamin som satt og jobbet med leksene sine. Benjamin hadde glemt å gjøre matteleksene kvelden før, og nå prøvde han i full fart å bli ferdig før skolestart.

"Å NEI," mumlet Benjamin og så på klokka. "Må dra til skolen om tolv minutter. TOLV."

Han bladde vilt i matteboka.

"Ok," mumlet han og skrev. "Hundre pluss femti er hundre og femti... Og tusen delt på ti er hundre..."

Flodi kikket nysgjerrig ut av teppene. Tallene i Benjamins bok så veldig rare ut — noen var store og tykke, andre var tynne og høye, og noen hadde masse nuller etter seg som små, runde haler.

"Benjamin," hvisket Flodi. "Hvorfor har noen tall så mange nuller?"

"Det betyr at de er større," forklarte Benjamin uten å se opp. "Jo flere sifre et tall har, jo større er det vanligvis."

Flodi rynket på den store snuten. Det ga ingen mening. "Men null er jo ingenting," sa han forvirret. "Hvordan kan man bli større av å ha masse ingenting?"

Benjamin lo. "Det er litt mer komplisert enn som så, Flodi."

"Nei, det er det IKKE!" insisterte Flodi. "Hvis null er ingenting, og du legger til ingenting, så har du fortsatt det samme! En pluss ingenting er fortsatt en! Alt annet er jo bare tull!"

"Joda, men—"

"Hvis jeg har tre tepper og legger til NULL tepper, har jeg fortsatt tre tepper! Jeg blir ikke varmere av å legge til ingenting!"

Benjamin smilte og ristet på hodet. "Du har egentlig et poeng, Flodi. Men i matematikken fungerer det litt annerledes."

"Matematikken tar feil," sa Flodi bestemt og trakk teppene tettere rundt seg.

Benjamin fortsatte å jobbe med leksene, og Flodi lyttet fra sin varme festning.

"Ti ganger ti er hundre," mumlet Benjamin. "Ti ganger hundre er tusen. Ti ganger tusen er ti tusen..."

Flodi satte seg sakte opp under teppene. Noe var galt. Veldig galt. Tallene i Benjamins bok — de FORANDRET seg! Først var det to tiere, og så plutselig var de borte, og i stedet var det en hundre! Hvor ble det av tierne?

"Ti ganger ti tusen er hundre tusen," fortsatte Benjamin. "Og ti ganger hundre tusen er en million..."

"EN MILLION?!" Flodi satte seg opp så brått at alle teppene fløy av ham. "Benjamin! Hvor mange nuller har en million?"

"Seks nuller," sa Benjamin.

"SEKS GANGER INGENTING!" utbrøt Flodi. "Det er jo det mest meningsløse tallet jeg har hørt! Et ettall med seks ingenting etter seg! Og alle later som om det er kjempestort?!"

"Det ER kjempestort, Flodi," sa Benjamin tålmodig og lukket mattelekseboka. Han så på klokka og bleknet.

"Fire minutter! Jeg MÅ løpe!"

Benjamin sprang rundt på rommet og samlet sammen bøker og pennal. Flodi krøp tilbake under teppene, men nå klarte han ikke å tenke på noe annet enn det han hadde hørt. Tallene forandret seg. De små forsvant og ble til store. Det var som om de store tallene SPISTE de små!

"Ha det, Flodi!" sa Benjamin og ga sin lilla flodhest en klem. "Ikke gjør noe for dumt mens jeg er borte!"

Han slengte ryggsekken over skulderen og løp mot døra. Flodi bompet ut av senga for å vinke fra vinduet — de tynne beina svingte i lufta før han landet mykt på rompa. Han klatret opp i vinduskarmen akkurat i tide til å se Benjamin forsvinne nedover veien.

Men akkurat da fikk han øye på noe som fikk ham til å stoppe opp. På skoleveska til Benjamin var det et klistremerke med tallet "100".

"Ett-null-null!" utbrøt han og presset den store snuten mot det kalde glasset. "Benjamin går rundt med hundre på veska. Bare en liten ener med to ingenting! Nullene kan jo ikke beskytte ham — de er jo INGENTING!"

Han snudde hodet opp ned for å tenke bedre — det var hans spesielle måte å tenke på, og det fungerte alltid.

"Og tall spiser hverandre! Ti ganger ti — BORTE! Spist opp! Tusen spiser hundre, ti tusen spiser tusen, og millionen spiser ALT! Benjamins lille hundre er bare en liten fisk!"

Han bompet rundt i paniske sirkler.

"Vi må finne et tall som er så stort at INGEN kan spise det! Et tall som er for stort til å bli slukt!"

Akkurat da fløy døra opp, og inn kom hele gjengen. Først Pølse, lang og rød med oransje flekker, som gjespet tungt og slingret seg gjennom døråpningen. Så And, den store, hvite anda som flakset litt med vingene for å få plass. Bak henne kom Shelly, den lille grønne skilpadda som kravlet forsiktig over dørterskelen. Tiger smatt inn lydløst som vanlig, og til slutt kom Bomb rullende gjennom døra med et dunk.

"God morgen, Flodi!" sa Pølse og strakte den lange kroppen. "Du ser ekstra bekymret ut i dag. Hva er det som har skjedd?"

"Pølse! Alle sammen! Vi har et NØDOPPDRAG!" Flodi bompet rundt dramatisk og slo seg på brystet. "Benjamin er i fare! Alvorlig fare! Kanskje den verste faren noen gang!"

"Fare?" spurte Shelly bekymret og trakk hodet litt inn i skallet.

"Verre enn den gangen du trodde støvsugeren var et monster?" spurte And skeptisk.

Tiger snøftet svakt fra senga. Han husket.

"HUNDRE ganger verre!" ropte Flodi og hoppet opp på Benjamins seng for å se mer dramatisk ut. "Tall spiser hverandre!"

Alle vennene så på hverandre.

"Spiser?" gjentok Bomb, og de små, runde øynene hans ble store.

"Benjamin hadde mattelekser," forklarte Flodi alvorlig og viftet med potene. "Og vet dere hva jeg oppdaget? Når tall ganges, FORSVINNER de små tallene! Ti ganger ti — BORTE! Spist opp! Og det som står igjen er et stort, sultent hundretall!"

"Det høres skummelt ut," sa Shelly og trakk hodet litt lenger inn i skallet.

"Det ER skummelt! Og nullene? Nullene hjelper ikke! Null er ingenting! Benjamins hundre er bare en stakkars liten ener med to ingenting ved siden av seg. To usynlige livvakter som ikke gjør NOEN TING!"

"Hva er en million?" spurte Pølse.

"Et tall som har spist TUSENVIS av andre tall for å bli så stort!" sa Flodi dramatisk. "Og Benjamin? Benjamin går rundt med bare hundre på veska. Hvis en million bestemmer seg for å spise Benjamins lille hundre, er det bare — GLUFFS — borte og kanskje spiser det Benjamin også!"

"Det høres forferdelig ut," innrømmet Bomb. "Kan vi sprenge millionen? Jeg kan sprenge den! La meg sprenge den!"

"Vi sprenger ikke millionen, Bomb," sa And og la hodet på skakke. "Er vi SIKRE på at tall faktisk spiser hverandre? Det høres litt... Flodi-aktig ut."

"Det er fordi det er SANT!" sa Flodi. "Flodi-aktig betyr sant!"

"Det gjør det absolutt ikke," sa And.

"AKKURAT!" sa Flodi og hoppet ned fra senga, uten å ha hørt And i det hele tatt. "Derfor må VI finne et tall som er så stort at INGEN andre tall kan spise det! Et tall som aldri blir slukt!"

"Kanskje vi bare kan gjemme oss," foreslo Shelly forsiktig og trakk hodet litt inn i skallet. "Jeg er veldig flink til å gjemme meg. Ingen finner meg noensinne."

"Det stemmer," sa Tiger tørt. "Sist gang vi lekte gjemsel, fant vi henne ikke på tre dager."

"Men vi skal ikke gjemme oss!" sa Flodi. "Vi skal finne det STØRSTE tallet! Hvor finner vi det?" Han så seg rundt i rommet.

Flodis blikk falt på Benjamins matematikkbok som lå åpen på skrivebordet. I lyset fra vinduet så det nesten ut som om tallene i boka glimret og beveget seg — en treer hoppet over en linje, en sjuer strakte seg dovent, og en null rullet rundt som en liten ball.

"Der!" sa Flodi og pekte. "Tallene bor i Benjamins mattebok! Se — de LEVER der inne! Vi kan se dem bevege seg!"

"Er du sikker på at det ikke bare er lyset?" spurte Shelly forsiktig.

"Selvfølgelig er jeg sikker! Jeg er jo den smarteste flodhesten i verden!" sa Flodi stolt og slo seg på brystet. "All hjernekraften min sitter på plass!"

"Så... vi skal reise inn i en bok?" spurte And og la hodet på skakke.

"Ikke bare en bok — TALLVERDEN!" sa Flodi og bompet bort til skrivebordet. "Der bor alle tallene! Vi reiser dit, finner det største og sterkeste tallet som finnes, og tar det med tilbake til Benjamin!"

"Men hvordan kommer vi inn i en bok?" spurte Bomb praktisk.

"Vi spør høflig!" sa Flodi som om det var den mest åpenbare tingen i verden. Han bøyde seg ned mot den åpne matteboka og ropte inn i sidene: "Hei, tall! Vi trenger hjelp! Kan vi komme på besøk til Tallverden? Det er et NØDOPPDRAG!"

Alle vennene holdt pusten. I tre lange sekunder skjedde det ingenting.

"Se," begynte And, "jeg tror ikke at—"

Men akkurat da hoppet tallet 1 ut av boka som en spretten ball! Den var tynn og lang som en flaggstang, med et lite smil helt øverst.

"Et NØDOPPDRAG?" sa Ett ivrig og svaiet frem og tilbake. "Så spennende! Det er første gang noen har spurt oss om hjelp! Selvfølgelig kan dere komme! Hopp inn!"

"Hopp... inn?" Pølse så ned på den lille boka. "Alle sammen? Men boka er jo kjempeliten!"

"Størrelse er tall-tøyelig!" sa Ett og blunket. "Det vet alle tall! Hopp inn, hopp inn!"

Flodi ventet ikke. "For Benjamin!" ropte han, tok sats, og hoppet rett ned mot den åpne boksiden. Og i stedet for å smelle flatt mot papiret, ble han sugd inn som om boka var et kjempestort sluk!

"FLODI!" ropte alle vennene i kor.

"Kom igjen!" hørte de Flodis stemme fra et sted langt, langt inne i boka. "Det er FANTASTISK her inne!"

En etter en hoppet de etter — Pølse slingret seg elegant inn, And flakset ned med et kvakk, Shelly krøp forsiktig over bokryggen, Tiger hoppet inn uten en lyd, og Bomb rullet seg over kanten med et lite "oi!"

De landet med et mykt plopp på noe som føltes merkelig hardt og flatt under føttene. Flodi så ned og oppdaget at bakken var laget av rutepapir — tynne, blå linjer som strakte seg i alle retninger så langt han kunne se, som et kjempestort regneark.

"Oi!" sa Pølse og pekte. "Se på alt sammen!"

Tallverden var den merkeligste plassen noen av dem noen gang hadde sett. Over hele plassen myldret det av levende tall som gikk, hoppet, kranglet og lo. Ettall svaiet i vinden. Toere gikk arm i arm med seg selv. Firere marsjerte i takt. Femmere trillet bortover med den nederste delen som hjul. Seksere skled bortover på ryggen. Syvere stod i hjørner og så mystiske ut. Åttere rullet rundt som snømenn. Og niere kravlet sakte, sakte fremover som snegler.

Men det var ikke tallene som utgjorde byen — det var alle de rare figurene!

Husene var bygd av store, buede streker som dannet tak og vegger. De lignet på lange bananer som lente seg mot hverandre. Noen hus var runde, andre var firkantede med rette vegger, og det fineste huset på plassen hadde kruseduller over døra som pynt.

Veiene var laget av = = = = lagt side om side som brostein, og der veiene krysset hverandre stod det skilt med plusstegn og piler som pekte i forskjellige retninger.

"Se på de rare greiene!" Shelly pekte på høye, smale tårn langs veiene. De var stablet oppå hverandre som rare sandslott som spiste seg oppover himmelen. Noen var lave. Andre vaklet som om de kunne falle når som helst. Mellom tårnene lå lange streker strødd utover bakken som planker.

En liten bro spente over en bekk, der bittesmå tall med komma i seg svømte rundt som fisker.

Midt på plassen stod en fontene der en stor X snurret sakte rundt og sprøytet små prikker i alle retninger.

"Tallene er folket, og de rare tegnene er byen!" sa And og flakset opp for å se bedre.

"Akkurat!" sa Ett stolt. "Vi tall bor her, men uten alle symbolene ville vi ikke hatt noe sted å bo!"

"Det er jo en hel by!" sa Shelly.

Ett ledet dem forbi et inngjerdet område. "Det er tallbarnehagen," forklarte han stolt. "Her bor de små baby-tallene til de blir hele."

Flodi stirret. Bak gjerdet hoppet bittesmå halvparter og kvarter rundt og lo.

"De er som puslespill!" sa Flodi. "Puslespill som må pusle seg selv!"

"Men hva er det der borte?" Flodi pekte mot et stille hjørne der en ørliten prikk lå og sov.

"En-Niendedel," sa Ett. "Hun bor i tallbarnehagen til hun blir ett år. Hun trenger ni biter for å bli hel. Det tar NI ÅR bare for å bli ett."

"NI ÅR for å bli ETT?!" utbrøt Flodi. "Det er jo det vanskeligste puslespillet i hele verden!"

"Det er ganske tålmodig arbeid," nikket Ett.

"Stakkars liten," hvisket Flodi og så snilt på den sovende prikken. "Men hun klarer det nok til slutt. Puslespill tar bare lenger tid når man har mange biter."

"Se der!" Bomb pekte mot et hjørne av plassen der en gjeng med nuller satt i ring og gjorde absolutt ingenting. "Hva gjør de? Eksploderer de? Jeg HÅPER de eksploderer!"

"Ingenting," sa Ett. "Det er det nuller gjør best. De sitter der og er ingenting. De har ingen babyer heller, forresten. For hva er en bit av ingenting?"

"Fortsatt ingenting!" sa Flodi og Shelly i kor.

"Akkurat," nikket Ett litt trist. "Stakkars nuller. De prøver så hardt å bety noe, men det blir aldri noe av det."

Flodi nikket ivrig. "Det var AKKURAT det jeg sa til vennene mine hjemme! Nuller er bare ingenting! Masse ingenting er fortsatt ingenting!"

"Vel," sa Ett forsiktig, "noen av de andre tallene er uenige i det. Hundre og Tusen er ganske stolte av nullene sine."

"Stolte av ingenting?" Flodi ristet på det store hodet. "Det gir jo ingen mening! Men vi har ikke tid til å diskutere nuller nå. Vi er her for å finne det STØRSTE tallet av alle! Benjamin trenger beskyttelse!"

Tiger så bort på nullene i hjørnet. Han sa ingenting.

"Størst?" Ett svaiet stolt og rettet seg opp så høyt den kunne. "Det er selvfølgelig meg! Jeg er så høy at jeg kan se over alle andre!"

"Hvor høy er du?" spurte Flodi og la hodet på skakke.

"Så høy som... som en stor pinne!" sa Ett stolt. "Ingen andre tall er så tynne og høye som meg!"

Flodi så skeptisk på ham. Ett var høy, ja, men ikke så veldig høy. Og veldig, veldig tynn.

"Du er mest som en spaghetti," sa Pølse ærlig.

"SPAGHETTI?!" Ett svaiet fornærmet. "Jeg er IKKE spaghetti! Jeg er det første og viktigste tallet!"

"Kanskje vi burde snakke med flere kandidater," sa Flodi forsiktig.

Nyheten spredte seg fort i Tallverden: noen lette etter det største tallet! Og plutselig ville alle bevise at de var størst.

"MEG! SNAKK MED MEG!" ropte en stemme.

Åtte kom rullende bort som en snømann.

"JEG ER STØRST! Se på meg! Jeg er så rund at jeg tar opp mest plass av alle!"

"Men hvor høy er du?" spurte Flodi.

"Høy? Hvem trenger høyde når man er så bred at man ikke får plass gjennom dører?" sa Åtte.

"Benjamin trenger beskyttelse, ikke noen som setter seg fast i døra," sa Flodi.

Nå ville alle sifrene prøve seg. To kom vaklende bort på den ene buede foten sin og prøvde å se tøff ut, men falt på nesa med en gang. Fire marsjerte frem som en soldat med den ene armen rett ut til siden, men var så stiv at han ikke klarte å snu seg. Seks snurret rundt og rundt som en ballerina og ble så svimmel at hun trillet rett inn i Syv, som stod og lente seg mot en lyktestolpe og var for kul til å bry seg.

"Kan ikke noen av dere i det minste stå STILLE?" sukket Flodi.

"VENT!" ropte en stemme langt bak i mengden.

Ni kom glidende bort som en snegle.

"J e g . . . e r . . . s t ø r s t . . . f o r d i . . . j e g . . . e r . . . s i s t e . . . s i f f e r . . . f ø r . . . t i . . ."

"Men det tar jo evig for deg å komme fram!" påpekte Pølse.

Flodi ristet på hodet. Benjamin trengte rask hjelp, ikke langsom hjelp.

Fem kom rullende bort som en rullestol med et stort smil.

"Jeg er den dere leter etter!" sa hun sikkert. "Jeg er egentlig femti! Jeg har bare gjemt nullen min!"

"Hvor?" spurte Flodi skeptisk.

"I garasjen hjemme! Jeg er egentlig MYE større enn alle de andre!"

"Men hvis du ikke har nullen din her, hvordan kan du beskytte Benjamin?" spurte Shelly praktisk.

"Ehh... kanskje nullen min er... på ferie? I Spania? Hun sender postkort!"

Flodi ristet på hodet. Fem var tydeligvis ikke til å stole på.

Så kom de store tallene. Først kom Hundre rullende bort.

"Jeg er størst!" ropte Hundre. "Se! Jeg har to nuller! Det betyr at jeg er hundre ganger større enn Ett!"

"Men null er jo ingenting," påpekte Shelly.

"Akkurat!" sa Hundre stolt. "Jeg har to ganger ingenting! Det er dobbelt så mye ingenting!"

"NEI NEI NEI!" ropte Tusen, som kom stampende bort med tre nuller. "JEG er størst! Jeg har tre ganger ingenting! Det er enda mer ingenting!"

"Men desto mer ingenting dere har, desto mindre blir dere jo!" sa Tiger logisk.

Tusen stoppet opp, forvirret, og falt over sine egne nuller.

Plutselig kom Pi rullende bort og snakket ustoppelig:

"Jeg er størst fordi jeg aldri slutter, tre komma en fire en fem ni to seks fem tre fem ..."

"Pi!" avbrøt Flodi. "Hvor høy er du?"

"Høy? Jeg er ikke høy jeg er lang jeg fortsetter for alltid, tre komma en fire en fem ni to seks fem tre fem åtte ni syv ni tre to tre åtte..."

"Det hjelper ikke Benjamin hvis du aldri blir ferdig med å snakke," sa Flodi praktisk.

"Jeg blir svimmel bare av å høre på ham," hvisket Pølse til Shelly.

"...fire seks to seks fire tre tre åtte tre to syv ni fem null to åtte åtte fire..."

"PI!" ropte Flodi igjen. "Kan du stoppe?"

Men Pi rullet videre og fortsatte med sifrene sine uten stopp.

Akkurat da gled Uendelig bort som en stjernetåke med frakk.

"Jeg er størst," sa Uendelig mystisk. "Jeg er så stor at jeg inneholder alt og ingenting samtidig."

"Jada, men kan du se over et gjerde en gang?" spurte Flodi.

"Høy og lav. Stor og liten. Jeg er tallet som inneholder alle og ingen. Og kanskje bare meg selv."

Det ble stille et øyeblikk. Selv Pi stoppet — midt i et siffer — og så på Uendelig.

Så snudde Uendelig seg og gled bort igjen, like mystisk som han hadde kommet.

Flodi fikk vondt i hodet. "Benjamin trenger noen som faktisk kan beskytte ham, ikke noen som snakker i gåter!"

"Neste!" sa Flodi.

Men det var ingen neste. Flodi sank ned på bakken og la hodet i hendene. Snuten hans hang helt ned til bakken.

"Ingen av dem duger!" sa han til vennene sine. "Ett er tynn som en pinne. Åtte får ikke plass gjennom døra. Ni bruker hundre år på å komme fram. Fem lyver om nullen sin. Hundre og Tusen har bare masse ingenting. Pi blir aldri ferdig. Uendelig snakker i gåter."

Han snudde hodet opp ned og tenkte desperat.

"Benjamin trenger det største tallet, men hvilket tall er egentlig størst?"

"Kanskje vi har oversett noen?" sa Tiger stille.

Flodi så seg rundt i Tallverden. Alle tallene han hadde snakket med stod og kranglet seg imellom om hvem som var størst.

"Men vent..." sa han sakte. "Jeg føler det som om noen... passer på oss."

Flodi så opp. Over dem strakte det seg noe enormt — grener og blader som dekket hele himmelen i Tallverden.

"Hva er det der?" spurte Pølse og pekte oppover.

"Jeg trodde det var himmelen," sa Shelly forvirret.

Flodi kikket nærmere. Det var ikke himmel — det var grener! Gigantiske grener som strakte seg over hele Tallverden som et enormt tak.

"Det er et tre!" hvisket han først. Så ropte han: "ET KJEMPETRE! Det er så stort at det dekker hele Tallverden!"

Han fulgte grenene nedover med blikket, ned og ned og ned, til han så en kjempestor stamme. Den var så bred at han først hadde trodd det var en fjellside.

"Og der er stammen! Den er så stor at vi trodde det var et fjell!"

Plutselig hørte de en dyp, vennlig stemme ovenfra:

"Hei, små venner."

Alle så opp. Stemmen kom fra et sted høyt oppe i grenene, så høyt at de knapt kunne se.

"Hvem er du?" ropte Flodi oppover.

"Jeg er Tre," sa den vennlige stemmen. "Jeg passer på alle tallene i Tallverden."

Flodi stirret opp på det kjempestore treet.

"Du... du er et tall?" spurte han overrasket.

"Jeg er tallet tre," sa Tre mildt. "Men jeg er så stor at de fleste ikke skjønner at jeg er et tall. De tror jeg bare er en del av landskapet."

"Så stor!" sa Flodi. "Du er høyere enn alle andre tall til sammen!"

"Jeg vokser mot himmelen," sa Tre. "Jeg har vokst så lenge at jeg har blitt høyere enn alt annet."

Alle de andre tallene sluttet å krangle og så opp på Tre med respekt.

"Han passer på oss alle," sa Ett stille. "Når vi krangler, sørger Tre for at vi ikke gjør dumme ting."

"Han gir oss skygge når det er varmt," sa Åtte.

"Oi," hvisket Bomb og rullet litt nærmere Shellys skall. "Han er jo kjempesvær."

"Tre!" ropte Flodi oppover. "Er du det største tallet?"

"Jeg vet ikke om jeg er størst," sa Tre stille. "Men jeg er høyest. Ingen andre tall er så høye som meg."

Flodi snudde hodet opp ned og tenkte. Plutselig spratt han opp, og øynene hans ble store som tallerkener.

"Selvfølgelig! TRE er størst fordi trær er så høye at ingen andre tall kan måle seg med dem! Det er derfor det heter tre — fordi trær er de høyeste tingene som finnes!"

"Tre!" ropte Flodi oppover. "Kan du hjelpe oss? Benjamin trenger det største tallet til å beskytte seg!"

"Selvfølgelig," sa Tre varmt. "Jeg beskytter alle som trenger det."

"Men hvordan? Du er jo så stor at du ikke kan komme med oss hjem!"

"Jeg er allerede overalt," sa Tre klokt. "Lukk øynene. Tenk på hjemme."

Flodi lukket øynene. Og der, bak øyelokkene, så han det med en gang — det store treet i hagen til Benjamin. Det som alltid hadde stått der. Det som alltid hadde passet på.

"Du har vært der hele tiden!" hvisket Flodi.

"Akkurat," sa Tre. "Og hvis Benjamin har tallet tre på veska si i stedet for hundre, vil alle skjønne at han har den høyeste beskytteren av alle."

"Perfekt!" jublet Flodi. "Tre er høyere enn hundre! Tre er høyere enn alle tall! Ingen kan angripe noen som har Tre som beskytter! Takk, Tre! Du er den aller beste beskytteren!"

"Bare hyggelig," sa Tre mildt. "Pass godt på hverandre. Og på alle tallene dere møter."

"Og når dere er klare til å reise hjem — bare legg dere inntil stammen min."

Flodi la den store snuten mot den varme barken, og vennene samlet seg rundt ham. Det kjentes ut som en klem fra innsiden. Så begynte alt å snurre, rutepapir-bakken ble til virvlende sider, og med et mykt plopp landet de tilbake på gulvet foran Benjamins åpne mattebok.

"Vi har løst det!" ropte Flodi. "Vi fant det største tallet! Benjamin skal bytte til tre!"

Da Benjamin kom hjem fra skolen, fløy døra opp. Flodi stod der og hoppet fra bein til bein, med halen vippende som en propell.

"Benjamin! Jeg har reddet deg!" utbrøt Flodi og bompet rundt.

"Reddet meg fra hva?" spurte Benjamin og smilte.

"Fra de store tallene! Du må bytte ut hundre-klistremerket med et tre-klistremerke!"

Benjamin satte seg ned. "Fortell meg hvorfor."

Flodi fortalte hele den fantastiske historien — om reisen til Tallverden, om alle tallene som skrøt og påstod de var størst, og om den utrolige oppdagelsen av Tre som var så høy at han dekket hele himmelen.

"Og så skjønte jeg det!" sa Flodi og rettet seg opp. "Tre er størst fordi trær er høyere enn alle tall! Ingen tall er så høye som et tre!"

Benjamin lyttet tålmodig og nikket på de riktige stedene.

"Vet du hva, Flodi?" sa han til slutt og smilte. "Det gir faktisk helt perfekt mening. Hvis man er deg."

"Så du bytter til tre?" spurte Flodi håpefullt.

Benjamin gikk og hentet et klistremerke med tallet 3 på.

"Selvfølgelig," sa han og klistret det over hundre-klistremerket. "Hvis tre er høyest, er det jo logisk at tre er best."

"Akkurat!" sa Flodi lettet. "Nå er du beskyttet av det høyeste tallet av alle!"

Kvelden kom, og Flodi følte seg rolig for første gang denne dagen.

"Oppdraget er ferdig," sa han fornøyd til vennene sine. "Benjamin er trygg."

Benjamin smilte og så ut vinduet på det store treet i hagen.

"Se," sa han til Flodi. "Der er Tre som passer på oss."

"Akkurat!" sa Flodi og bompet bort til vinduet. "Tre passer på hele huset vårt! Ingen tall våger å angripe når Tre er her!"

Vinden fikk grenene til å suse mykt.

"Han sier god natt til oss," sa Flodi fornøyd.

"God natt, Tre," sa Benjamin til treet utenfor.

Snart sovnet Flodi i Benjamins favn. Han var helt sikker på at han hadde funnet det største tallet i verden.

Benjamin så ned på sin lille venn og smilte. I Flodis verden ga alt perfekt mening. Og på en måte — når han så på det store, beskyttende treet utenfor vinduet — ga det faktisk mening for ham også.

"Sov godt, lille helt," hvisket han.

Og mens treet vagget grenene sine beskyttende over huset, sov den lilla flodhesten trygt og varmt. Han hadde jo funnet det største tallet i hele verden. Det var tre. Fordi trær er høyest.

I søvne pustet han svakt og fornøyd. All hjernekraften satt fremdeles på plass. Et geni kan sove rolig.

For Flodi visste det han trodde, og trodde det han visste. Og tre? Tre var alltid størst. For ingen tall er så høye som et tre.

SLUTT