Det var tirsdag ettermiddag, og Flodi lå begravd under tre tepper og frøs som vanlig. Flodi var Benjamins myke, lilla flodhest med rosa mage, og han syntes alt var kaldt hvis det ikke var supervarmt. Termometeret på veggen viste tjue grader, men for Flodi var det som midt på vinteren.

"Minus fem!" mumlet han fra teppene. "Kanskje minus ti. Det er vanskelig å si uten måleutstyr."

Fra gangen hørte han ytterdøren åpne seg.

"Jeg er hjemme," sukket Benjamin mens han lukket døren bak seg.

Flodi stakk snuten ut av teppene for å høre bedre.

Benjamin kom inn i gangen. Han la fra seg sekken med treningsutstyret. Håret var fuktig av svette, og trøya var støvete. Han lente seg mot veggen og dro skoene av i sakte tempo.

Fra kjøkkenet ropte mamma:

"Hei, Benjamin! Var det fin trening?"

"Mm," sa Benjamin. "Det var greit."

"Middag om en time!"

"Jeg skal bare hvile litt først."

Benjamin gikk opp trappa. Skrittene var tunge. Han kom inn på rommet sitt, satte skoene ved dørkarmen, og sank sammen på senga. Øynene lukket.

Flodi ventet i ett sekund. Så bompet han opp fra teppene, hoppet ned på gulvet, og bompet mot Benjamins rom.

I fartens iver traff han dørkarmen med snuten. DUNK. Han rygget litt, ristet det av seg, og bompet videre.

"Benjamin! Vet du hva?" ropte han.

Benjamin åpnet ett øye.

"Hva?"

"Benjamin! Vet du hva?" gjentok han.

"Om jeg vet hva da?"

"Ja, vet du hva?" fortsatte Flodi nysgjerrig.

"Nei, jeg vet ikke hva. Er det noe?" mumlet Benjamin litt oppgitt.

Flodi stoppet. Han snudde hodet opp ned — det var hans spesielle måte å tenke på.

"Nei, det er det JEG spør DEG om!"

"Hva da?"

"DET! Vet du hva?"

Benjamin sukket.

"Jeg vet ikke. Jeg er bare trøtt."

Flodi stoppet midt i et bomp. Snuten hans sank litt.

"Du... vet ikke hva?"

"Nei."

Flodi snudde hodet opp ned enda mer. Det bruste i hodet. Dette var alvorlig.

"Du er Benjamin, du er en som svarer! Jeg er Flodi, jeg er en som spør! Sånn er det bare!"

"Unnskyld, Flodi. Jeg er bare så sliten."

"Er det treningen?"

"Ja."

Benjamin lukket øyet igjen. Pusten ble dyp og rolig.

Flodi bompet stille rundt senga. Han tenkte. Han tenkte hardt. Tankene gikk som en klokke som ble trukket opp.

Dette var alvorlig. Veldig alvorlig.

Flodi snudde hodet opp ned.

"Hva," mumlet han. "Han mangler hva."

Han slo seg på snuten med poten.

"Han har mistet hva-et sitt!"

Flodi bompet frem og tilbake langs senga. Trøttheten. Stillheten. Treningen hadde tatt Benjamins hva.

Flodi bompet mot døra. Han stoppet og så på det gamle bildet som hang over Benjamins seng. Det hadde hengt der i to år. Det var fullt av streker og farger og ingenting som lignet på noe. Benjamin hadde lagd det da han var liten og sagt til mamma: "Jeg vet ikke hva det er."

Flodi rynket snuten.

"Hmmm."

Så bompet han ut av rommet og ned trappa. Han hadde en plan.

Nedenunder lå gjengen i stua som vanlig. Pølse strakte seg langs sofaryggen som et langt, rødt tau. And pusset nebbet på sofabordet, mens Bomb rullet i sirkler på gulvet. Shelly satt halvveis i skallet. Tiger holdt vakt fra vindusbrettet, som alltid. Todd lå i lenestolen, og Platypus noterte i notatblokken sin. Og Prikke — selvfølgelig — svømte i tepperynkene.

Flodi bompet ned i stua og stilte seg midt på gulvet.

"Alle sammen! Vi har et problem!"

Todd snudde hodet sakte.

"Allerede?"

"Benjamin har mistet hva-et sitt."

"Hva?" sa Pølse.

"Nettopp!" ropte Flodi. "Han kan ikke svare på det lenger. Han er trøtt. Treningen har tatt hva-et hans!"

"Kan vi sprenge treningen?" spurte Bomb håpefullt.

"Vi kan ikke sprenge noe ennå, Bomb. Først må vi finne hva-et. Så gi det tilbake til Benjamin."

"Hva ER et hva?" spurte Todd.

"Det er det vi skal finne ut!" ropte Flodi.

"Det er ikke et svar," sa Todd.

"Det er det hvis man er flodi-smart."

"En 'hva' er en variabel," sa Platypus rolig. "Hvis Flodi har rett, kan den hentes tilbake. Vi vet bare ikke hvordan ennå."

"Hvordan finner vi det?" spurte Pølse.

Flodi snudde hodet opp ned. Alle ventet. Det bruste i hodet.

"Vi spør noen som vet hva hva er. Folk som spør hele tiden. De MÅ vite hva 'hva' er. Ellers kunne de ikke spurt så mye."

"Hvor bor sånne?" spurte Shelly.

"Jeg vet hvor!" sa Flodi.

Han bompet mot trappa. Gjengen fulgte.

---

Oppe på Benjamins rom sov Benjamin fortsatt. Gjengen samlet seg stille foran bildet på veggen.

Flodi pekte.

"Der."

"Et bilde?" hvisket Todd.

"Det Benjamin lagde for lenge siden — det han ikke vet hva er. Og hvis han ikke vet hva det er, da ER det hva-et."

Tiger stirret på bildet.

"Det er et bilde, Flodi. Bilder svarer ikke."

"Denne gangen gjør det det. Vi spør høflig. Som før."

Flodi bøyde seg ned foran bildet, høytidelig.

"Hei, bilde. Vi trenger hjelp. Vi leter etter Benjamins hva. Kan vi komme på besøk?"

Stillhet.

Så skjedde det noe rart.

En krusete linje beveget seg på bildet. Den så ut som et lite spørsmålstegn. Den slanget seg ut av bildet, krøllet seg rundt Flodis snute, og forsvant.

Bildet åpnet seg. Ikke fysisk. Mer som når et øye åpnes.

"For Benjamin!" ropte Flodi og tok sats.

Han hoppet mot bildet — men bommet og traff veggen ved siden av. DUNK. Han ristet det av, tok nytt sats, og denne gangen ble han sugd inn i bildet som om det var et sluk.

Fra langt inne i bildet hørte de stemmen hans:

"Det er fantastisk her også! Kom!"

En etter en hoppet de etter. Pølse slingret seg inn. And flakset. Shelly krøp over kanten. Tiger hoppet lydløst. Bomb rullet inn med et "oi!". Todd lot seg dytte av Prikke. Platypus noterte en siste ting før han hoppet.

Og Prikke sist.

"Jeg kommer!" ropte han og svømte rett inn i bildet med lange svømmetak.

Rommet ble stille. Benjamin sov. Bildet hang på veggen som før — men en liten krusete linje beveget seg et øyeblikk før den roet seg.

De landet med et mykt plopp.

Tiger landet lydløst — oppå Shellys skall.

"Au, du er tung," sa Shelly.

Bomb rullet inn litt for langt og traff Flodi bakfra.

"Som vanlig," sa Todd flatt.

Flodi så ned på bakken.

"Bakken er av papir her også."

Og det var det. Hele bakken var linjert ark — lange, rette linjer som strakte seg så langt han kunne se. Ikke ruter som i Tallverden. Linjer.

Pølse studerte linjene.

"Som et notat-ark."

"Bakken er linjert her," sa Platypus. "Annerledes enn i Tallverden. Det er som et skrive-ark, ikke et matte-ark."

"Her bor folk som spør," sa Flodi.

Byen åpnet seg for dem. Husene var firkantede og bygget av store krøllete linjer som kunne vært bokstaver hvis man myste. Over hver dør sto det spørsmål satt sammen av tegn: "Hva skjer her" "Hvem bor her" "Hvorfor".

Brosteinen var lange linjer fra det linjerte arket — som byens eget notatpapir under føttene deres. Ved hvert kryss sto det skilt med utropstegn og piler som pekte i forskjellige retninger.

Punktum-steiner satt langs husveggene som små runde knapper. Komma-stolper bøyde seg ved hjørnene som korte pauser. Midt på torget snurret en stor & på en fontene og knyttet sammen ord som fløt forbi i lufta.

Veiene forgrenet seg som setninger som aldri ble fullført.

Og himmelen over dem — den var blek, litt uklar i kantene. Som om alt var litt utvasket. Bare en himmel, tenkte Flodi, og tenkte ikke mer på det.

Prikke så opp.

"Det er en helt vanlig himmel."

"Mm," sa Flodi.

"Men det er den beste vanlige himmelen noen gang!" la Prikke til, og svømte oppover for å sjekke uansett.

Flodi nikket. "Her må det finnes hva. Se så mange ord."

"Ord er ikke det samme som svar, Flodi," sa Todd.

"Det er flodi-samme."

"Hva er det der?" sa And. Hun hadde snudd seg, og noe langt og merkelig kom smygende mot dem. Eller buktende — det var vanskelig å si.

"Det virker som et ord," nølte Platypus. "Jeg plukker opp signaler, så det er noe levende. Men hva det er, skjønner jeg ikke."

Skapningen kom nærmere. Da den var rett foran dem, stoppet den. Og fra det som tydeligvis var ansiktet, åpnet det seg noe som kunne være en munn.

"Hva?"

"Hei!" sa Flodi. "Jeg er Flodi!"

"Hva?!"

"Jeg sa jeg er Flodi!"

"Hva?!"

"F-L-O-D-I!"

"Hva? Hva er det? Hva?"

Flodi så på gjengen.

"Hva er dette?" spurte han.

"Helt klart et ord," sa Platypus mer bestemt.

"Ser ut som bokstaver eller tegn som er limt sammen," sa Tiger og studerte den.

"Han heter tydeligvis Hva," smilte Flodi.

"Det høres ut som et spørsmål, ikke et navn," sa Todd.

"Han er tydeligvis begge deler."

Flodi bompet litt nærmere.

"Hva! Jeg leter etter Benjamins hva! Har du det?"

"Hva? Hva er Benjamin? Hva er hva? Hva er 'ditt hva'? Hva?"

Flodi ventet. Hva bare spurte videre. Flodi spurte igjen. Hva spurte videre. Det ble aldri noe svar.

"Han bare spør og spør," sa Platypus. "Han hører aldri svaret."

Todd sukket. "Han er ikke så hjelpsom."

"Kanskje en annen," sa Flodi. "Jeg ser noe der borte."

De bompet videre. Bak dem krøp Hva avgårde og krasjet rett inn i en lyktestolpe. KRÆSJ. Han krøp bakover, reiste seg, og ropte "Hva?" til lyktestolpen.

På torget sto Hvem ved et skilt. Bokstavene i ordet hans hang sammen som en tynn, lang figur — én bokstav som høy, bærende kropp, og resten dinglende ned langs siden. Han hadde en uforholdsmessig lang finger som alltid pekte.

Flodi bompet bort.

"Unnskyld! Kan du hjelpe meg?"

Hvem snudde seg og pekte på Flodi.

"Hvem er du?"

"Jeg er Flodi."

"Hvem?" Han pekte nå på Pølse.

"Jeg er her, ikke der."

Hvem pekte oppover. "Hvem?" Så pekte han ned på sine egne føtter. "Hvem?"

"Flodi," sa Flodi tålmodig. "Jeg leter etter Benjamins hva."

"Hvem er Benjamin? Hvem er du egentlig? Hvem har sendt deg? Hvem?"

Hvem pekte i fire retninger samtidig — én for hvert "Hvem". Og plutselig knutet armene hans seg sammen.

Hvem så ned på sine knutede armer.

"Hvem gjorde det?"

"Du gjorde det selv!" ropte Flodi.

Hvem mumlet: hvem gjør noe, egentlig.

Han sto der og prøvde å knute opp armene sine.

"Jeg skjønner," sa Todd.

Flodi bompet videre.

---

Hvorfor satt på en benk. Bokstavene i ordet hans satt bøyd og lente seg over hverandre, som om de var krummet av altfor mye tenkning. Han hadde briller balansert på nesen og rynket panne, og så ut som en liten professor.

"Hei!" sa Flodi. "Har du Benjamins hva?"

"Hvorfor er du her?" Brillene til Hvorfor glei ned på nesen.

"For å finne Benjamins hva."

"Men hvorfor?" Brillene glei igjen.

"Fordi han har mistet det."

"Men hvorfor har han mistet det?"

"Fordi treningen tok det."

"Hvorfor tok treningen det?"

"Jeg vet ikke! Det er det jeg prøver å finne ut!"

"Hvorfor vet du ikke? Hvorfor spør du meg? Hvorfor?"

"Hvorfor har du ikke svar?"

Hvorfor ristet på hodet og mumlet: hvorfor skulle jeg ha svar. jeg er hvorfor.

Brillene hadde gitt opp og hang nå rundt halsen hans som et halskjede.

Flodi bompet videre.

---

Rett bortenfor benken kom det noen løpende forbi så fort at gjengen nesten ikke rakk å se ham. Bokstavene i ordet hans var alltid i bevegelse, som om de aldri kunne stå stille på samme sted. Han hadde et stort forstørrelsesglass i ene hånden og en kikkert rundt halsen.

Det var Hvor. Og han for rett inn i en lyktestolpe. KRÆSJ.

Han ristet det av og fortsatte å løpe.

"Hei!" ropte Flodi. "Har du Benjamins hva?"

"Hvor? Hvor er det?" ropte Hvor uten å stoppe.

"Det er det jeg spør deg!"

"Hvor la jeg det? Jeg hadde noe! Hvor begynte jeg å lete?"

Hvor hoppet ned i et hull. Stakk hodet opp et annet sted.

"Hvor vet jeg? Hvor har alle gjemt alt?"

"Vet du ikke hva du leter etter?"

Hvor kom opp av hullet og så på Flodi gjennom forstørrelsesglasset. Flodis øyne ble forvrengt i glasset.

"Hvor er det? Er det her? Hvor?"

"Stå stille!"

"Hvor skulle jeg stå stille? Jeg må lete overalt!"

Hvor mumlet stille: hvor er jeg nå. hvor var jeg nettopp.

"Han leter etter 'hvor'," sa Todd. "Men han vet ikke hvor 'hvor' er."

"Det er tragisk," sa Flodi.

Hvor løp videre og forsvant rundt et hjørne. DUNK, hørtes det fra utenfor rammen. Stemmen hans fortsatte: "Hvor? Hvor?"

---

Den siste voksne spørreord de møtte var Hvordan. Bokstavene i ordet hans satt sammen i rette vinkler, som om han var en byggetegning blitt levende. Han kom marsjerende med en hammer i ene hånden, en linjal i andre, og en tape-rull i munnen. Han hadde vernehjelm.

"Hei!" sa Flodi. "Har du Benjamins hva?"

"Hvordan kom dere hit?" spurte Hvordan uten å ta tape-rullen ut.

"Vi hoppet inn i et bilde," svarte Pølse.

"Hvordan hoppet dere? Hvordan beveget dere dere i luften? Hvordan traff dere bildet?"

Hvordan slo hammeren i bakken for å understreke — og traff sin egen fot. Han hoppet på ett bein.

"Au."

Han fortsatte likevel å spørre.

"Vi bompet," sa Flodi. "Som vanlig."

"Hvordan bompet dere? Hvordan beveget dere kroppen? Hvordan kom dere fremover?"

"Bompe er bompe!"

"Hvordan forklares bompe-metodikken?"

Hvordan mumlet til seg selv: man kan ikke definere noe uten en metode. Han begynte å måle seg selv med linjalen.

"Han bryr seg bare om hvordan, ikke hva," sa Pølse.

Flodi bompet videre.

---

Tilbake på torget bompet Flodi frustrert rundt. Snuten skvulpet tungt.

"Er det noen her som faktisk kan noe?"

Stillhet et øyeblikk.

Så kom alle spørreordene samtidig fra forskjellige retninger.

Hva kom krypende fra bakgrunnen: "Hva?"

Hvem, fortsatt med knutede armer: "Hvem spør?"

Hvor stakk hodet opp av et hull: "Hvor er dere?"

Hvordan målte Flodi med linjalen: "Hvordan mener du?"

Og Hvorfor fra benken, med brillene som halskjede: "Hvorfor er dere her?"

"Aaaaaargh!" ropte Flodi.

"Alle her er ubrukelige," sa Todd.

"Enig," sa Flodi.

"Kan jeg sprenge dem?" spurte Bomb.

"Nei. Men det hadde vært fristende."

"Kanskje vi skal dra hjem?" foreslo Shelly fra skallet.

"Vi drar ikke hjem! Vi har ikke funnet hva-et!"

---

Akkurat da dukket Tiger opp ved siden av Flodi. Han hadde listet seg bort uten at noen hadde merket det.

"Flodi," hvisket han. "Jeg har funnet noen."

"Hvem?"

"Noen som sitter i en krok bak et hus. De ser annerledes ut."

"Annerledes hvordan?"

"Mindre. Stillere. De snakker med hverandre."

"Det høres lovende ut," sa Todd.

"Jeg tror de er barn," svarte Tiger.

"Barn vet sjelden ting."

"Disse ser ut som de faktisk lytter til hverandre."

Flodi stoppet. Tenkte.

"Ingen her har lyttet på meg hele dagen."

"Nei," sa Todd.

"Greit. Vis vei."

Tiger ledet Flodi og gjengen bort fra torget, rundt et hus, og inn i en stille skyggefull krok.

Der satt fem små skapninger på et teppe laget av linjer.

De var mindre enn de andre. Mykere. Rundere. Bokstavene deres var ennå ikke helt tydelige — fortsatt myke i kantene, som halvferdige ord. De holdt hverandre i hendene.

Og de snakket lavt med hverandre.

"hva liker du best å gjøre?" sa en liten skapning med store åpne øyne.

"jeg liker å se hvor ting kommer fra," sa en annen, med nysgjerrige øyne uten briller.

"åh!" sa den første. "da ville du likt å se hvor regn kommer fra."

"ja! hvor kommer regn fra?"

"fra skyene, tror jeg," sa en tynn liten skapning.

"skyene er over havet før de blir regn," sa en som satt helt stille.

"men hvordan kommer det inn i skyene først?" spurte en liten skapning med en altfor stor hammer.

De lo lavt. De holdt fortsatt hverandre i hendene.

Gjengen sto utenfor kroken og så på.

"De er søte," hvisket Shelly.

"De hører på hverandre," sa Pølse. "På ordentlig."

"Uvant," sa Todd.

"Spørreord-barn," sa Platypus stille. "Men disse lytter på hverandre. Det har jeg ikke sett her før."

Flodi bompet frem.

"Hei, jeg er Flodi, og det er bare jeg som er Flodi. Har dere Benjamins hva?"

De fem barna så opp. De var ikke redde. Ikke avvisende. Bare nysgjerrige.

"hvem er benjamin?" spurte barn-hva.

"Min beste venn."

"hva heter han til etternavn?" spurte barn-hvem.

"Eh. Jeg vet ikke."

"hva liker han?" spurte barn-hva.

"Han liker å tegne. Og lese. Men nå er han trøtt."

"hvorfor er han trøtt?" spurte barn-hvorfor.

"Fordi treningen tok hva-et hans!"

"men... hvorfor er han trøtt, egentlig?"

Flodi stoppet et øyeblikk.

"Det er det jeg sa! Treningen!"

"hvor var benjamin før han ble trøtt?" spurte barn-hvor rolig.

Flodi rynket snuten.

"Han... han var på rommet sitt. Men før det var han på skolen."

"og før skolen?"

"Hjemme. Han sov. Han var ikke trøtt da."

"så trøttheten kom et sted imellom," sa barn-hvor.

"Akkurat! Et eller annet sted!"

"hva driver han med på trening?" spurte barn-hva.

"Jeg... jeg vet ikke helt. Løpe tror jeg."

"hva liker han med å løpe?"

Flodi stoppet igjen. Snuten sank litt.

"Han... han liker å gjøre det med vennene sine. Tror jeg."

"hvorfor er han trøtt av det han liker?"

Flodi tenkte. Snuten skvulpet.

"Fordi... fordi det er mye."

"hvordan kan han vite hva han vil når han er så trøtt?" spurte barn-hvordan.

"kanskje han trenger å kunne spørre seg selv?" sa barn-hva. "hva liker jeg? hva vil jeg? hva trenger jeg? og så lytte etter svaret. det er den viktigste delen."

Flodi kjente noe klikke i snuten. Øynene ble store.

"Ja!"

Barna så forventningsfullt på ham.

"Benjamin må kunne spørre!" ropte Flodi. "Som meg! Jeg er flink til å spørre! Jeg spør hele tiden!"

"men... vi mente..." begynte barn-hvorfor.

"Han trenger et spørsmålstegn!" ropte Flodi, allerede bompende vekk. "Som meg! Jeg er jo spørsmålstegn-smart!"

Barna så på hverandre.

"det var ikke helt det jeg sa," hvisket barn-hva.

"han hørte halvparten," sa barn-hvorfor.

"det er mer enn de voksne gjør," sa barn-hvem.

"han stoppet da han tenkte. det var noe," sa barn-hvor.

"kanskje det er godt nok," sa barn-hvordan.

De fortsatte å snakke lavt med hverandre mens Flodi bompet vekk.

Flodi bompet tilbake til torget full av ny energi.

"Spørsmålstegn! Benjamin trenger et spørsmålstegn!"

"Hvorfor trenger han et spørsmålstegn?" spurte Todd.

"Fordi barna sa det!"

"De sa ikke akkurat det," påpekte Pølse.

"De sa det flodi-akkurat. Flodi-akkurat betyr at jeg har tolket det riktig."

Flodi bompet rundt og så seg om.

"Hvor finner vi et spørsmålstegn?"

Han så på et skilt. Det sto "Hva skjer her" — men det manglet en krok på slutten. Bare ordene. Som om noen hadde glemt halve setningen.

Flodi rynket snuten.

"Vent litt."

Han bompet til neste skilt. "Hvem bor her" — også uten krok. Bare ord.

Han bompet videre. Studerte brosteinen. Studerte husveggene. Studerte fontenen.

Det var fullt av andre tegn. Punktum lå overalt — som små runde knapper langs veggene. Utropstegn ruvet på toppen av lyktestolpene. Komma bøyde seg ved hjørnene. & snurret rundt i fontenen og knyttet ord sammen.

Men spørsmålene? De endte bare. Ingen krok, ingen prikk. Aldri.

"Vent..." sa Flodi sakte. "Hvor er ALLE spørsmålstegnene?"

"Hvor da?" spurte Todd.

"De skulle vært her! Alle andre tegn er her — punktum, utropstegn, komma, &-er overalt! Men ikke ETT spørsmålstegn! Hele byen er full av spørsmål — men ingen tegn for å fullføre dem!"

Han bompet rundt. Snurret. Så på alle ord, alle tegn, alle bokstaver.

Ikke ett spørsmålstegn.

"Det er rart," sa Pølse. "Du har rett."

"Spørsmålsverden er full av ord og tegn," sa Platypus rolig. "Men ingen spørsmålstegn. Ikke ett."

Flodi snudde hodet opp ned. Lenge. Tankene beveget seg i lange, tunge bølger.

Så slo det ham.

"Jeg... jeg er et spørsmålstegn," hvisket han. "Det er derfor jeg er så flink til å spørre! Det er jeg som hører hjemme på slutten av hvert spørsmål! Det er DERFOR det mangler her — fordi jeg ikke er HJEMME!"

"Det gir mening for Flodi," sa Shelly.

"Som vanlig," sa Tiger.

"Men Benjamin trenger et SOM HAN KAN HA. Ikke meg. Et eget."

Flodi snudde hodet riktig vei igjen — og da så han noe han ikke hadde lagt merke til før.

Lufta over byen. Den var ikke ren luft.

Det hang en blek, lett tåke over hele Spørsmålsverden, så tynn at han hadde sett rett gjennom den hele tiden. Den krøllet seg sakte mellom husene. Den dro seg over skiltene som om den hvisket noe. Den dyppet ned i fontenen og kom opp igjen.

"Den... den lufta," sa Flodi sakte.

"Vibrasjoner overalt," sa Platypus, som plutselig stirret opp. "Hele atmosfæren. Jeg trodde det bare var bakgrunnsstøy. Men det er ikke bakgrunn. Det er noe."

"Det er en tåke," sa Pølse. "En tåke som spør."

Flodi kjente det i magen. Tåka hadde vekt. Den var ikke tom.

"DET er spørsmålstegnet," hvisket Flodi. "Hele tåka. Hele lufta i hele byen. Et gigantisk spørsmålstegn som ingen har lagt merke til, fordi det er overalt."

"Som Tre i Tallverden," hvisket Tiger. "Tre var så stor at vi trodde han var himmelen."

"Spørsmålstegnet her er så stort at de tror det bare er luft," nikket Flodi. "Men det ER spørsmålstegnet. Hele byen puster det inn og ut hele tiden."

Han bompet rundt og kjente på lufta. Strakte poten ut. Tåka glei mellom potene som røyk.

"Vi kan ikke ta hele med hjem," sa Todd.

"Nei. Men kanskje en bit."

Tiger pekte stille opp.

I lufta over dem dryppet tåka sakte. Bittesmå klare dråper kondenserte ut og falt ned. De fleste forsvant før de nådde bakken — fordampet, som om de ikke ville bli sett. Men én av dråpene falt rett mot Flodi.

PLOPP.

Den landet i poten hans. Liten. Kald. Klar. Den glitret som om en hel verden var samlet i den.

"En dråpe av tåka," hvisket Flodi.

Han bøyde seg ned over poten.

"Hei. Er du et spørsmålstegn?"

"Ja," sa dråpen med en stemme så liten som regn.

"Et stykke av det store?"

"Et stykke av alt."

"Det var ikke alltid sånn," la dråpen til, så lavt at Flodi knapt hørte det.

"Hva?"

"Ingenting."

"Vil du bli med hjem? Til Benjamin? Han trenger noen som hjelper ham å spørre seg selv."

Dråpen tenkte. Glitret litt sterkere.

"Hvem er Benjamin?"

"Min beste venn."

"Hva skal han spørre om?"

"Om alt. Hva er trening. Hva liker han. Hva vil han."

Dråpen tenkte litt til.

"Greit. Jeg er bare en liten del. Men det er nok."

Flodi lukket poten forsiktig rundt den. Den passet akkurat — lite og varmt, selv om den var av kaldt vann.

"Kom. Vi drar hjem."

---

Gjengen samlet seg.

"Hvordan kommer vi forbi spørreordene?" spurte Pølse. "De er overalt."

"Shelly?" sa Flodi.

Shelly rullet forsiktig ut av skallet.

"Jeg ordner det."

"Gjemsel-angrep!"

En mild WOOSH. Gjengen ble usynlige for spørreordene — men ikke for leseren.

De voksne spørreordene ropte fortsatt til hverandre. Hvem: "Hvem?" Hvorfor: "Hvorfor?" De merket ikke at gjengen passerte.

Ved portalen snudde Flodi seg.

"Takk, Spørsmålsverden."

Ingen svarte.

Flodi hoppet inn i bildet først. Gjengen fulgte etter.

De landet med mykt plopp i stua. Ingen skader.

Flodi bompet rett mot trappa. Han holdt dråpen forsiktig i poten så den ikke skulle dryppe ut.

"Flodi, vent," sa Todd.

"Det kan ikke vente!"

"Benjamin sover."

"Jeg er stille!"

Flodi bompet opp trappa. Mye bomping var ikke stille. Gjengen så på hverandre og satte seg til å vente.

---

På Benjamins rom sov Benjamin fortsatt. Kvelden hadde kommet — blått lys kom inn gjennom gardinen. Bildet på veggen var på sin vanlige plass.

Flodi bompet forsiktig inn.

"Benjamin?" hvisket han.

Benjamin åpnet øynene. Litt.

"Flodi? Har jeg sovet lenge?"

"Bare litt. Men jeg har funnet noe!"

"Hva?"

"Jeg har funnet meg."

Benjamin blunket. Gned øynene.

"Meg?"

Flodi holdt opp dråpen.

"Se."

Benjamin studerte den. En liten, klar dråpe glitret i Flodis pote.

"Er det vann?"

"Det er meg."

"Vann er deg?"

"En dråpe av meg. Hele Spørsmålsverden var fylt av et gigantisk, usynlig spørsmålstegn — som hang i lufta som tåke. Ingen så det, fordi det var overalt. Men jeg så det. Og dette er en liten bit som drypte ned."

Benjamin blunket søvnig.

"Åh."

"Jeg er et spørsmålstegn. Alle som spør mye er spørsmålstegn. Og jeg spør hele tiden."

Benjamin smilte svakt.

"Det er sant, Flodi."

"Akkurat! Og nå gir jeg deg dette. Det er en del av meg. Når du har dette, er jeg med deg selv når jeg ikke er der."

Benjamin tok dråpen forsiktig. Og da den landet i hånden hans, kondenserte den til et lite klistremerke. Som om vannet hadde tørket inn til formen sin: en krok og en prikk — et spørsmålstegn, klistret og klart.

"Åh," sa Benjamin. "Det er blitt et klistremerke."

"Det er flodi-magisk."

"Hva skal jeg med det?"

"Sett det på vesken din! Da er det med deg på skolen, på trening, overalt. Og når du er trøtt eller ikke vet hva du skal gjøre, kan du se på det og spørre deg selv: hva vil jeg? hva trenger jeg? hva liker jeg? Da hjelper jeg deg med å spørre. Selv om jeg ikke er der."

Benjamin hentet skolevesken sin fra stolen. Den hadde noen klistremerker fra før — en fotball, et dinosaurmerke, noen fra skolen. Det var et lite tomt mønster der han hadde tenkt å sette noe.

Han la vesken på senga.

"Her?"

"Perfekt."

Benjamin klistret spørsmålstegnet forsiktig på det tomme stedet. Det satt der. Stille. Men synlig.

Benjamin så på det.

"Det er pent."

"Det er flodi-pent."

"Takk, Flodi."

Flodi bompet litt på stedet. Fornøyd.

"Fungerer det?" spurte han.

Benjamin tenkte.

"Litt. Ja. Kanskje mer etterpå."

"Jeg visste det," sa Flodi.

"Jeg er fortsatt trøtt."

"Det er greit. Treningen tok litt hva. Men nå har du litt tilbake. Og jeg er med deg neste gang. Du kan spørre på meg."

Benjamin lukket øynene.

"Jeg tror jeg skal hvile litt til."

"Greit. Hvil."

Senere på kvelden satt Benjamin på gulvet i stua med gjengen rundt seg. Han hadde sovet litt og spist middag, og så litt friskere ut. Han tegnet. Prikke svømte i tepperynkene. Flodi bompet rundt.

Benjamin tegnet en flodhest med et spørsmålstegn på snuten.

"Det er meg!" ropte Flodi.

"Det er deg."

"Jeg er pen."

Benjamin lo litt.

Pølse slingret seg rundt foten hans.

"Vi er fornøyd," sa Pølse.

"Det er en god dag," sa Todd fra lenestolen.

Benjamin la fra seg blyanten.

"Jeg er ferdig. Jeg tror jeg skal legge meg."

---

Senere var lyset slukket og døra lukket. Bare svakt nattlys kom inn gjennom gardinene. Benjamin lå i senga med vennene rundt seg, og ved nattbordet sto skolevesken — spørsmålstegn-klistremerket glimtet svakt i mørket.

Flodi krøp inntil Benjamin.

"Flodi?" sa Benjamin.

"Ja?"

"Vet du hva?"

Flodi smilte stort.

"Hva?"

"Jeg er glad du er her."

Flodi kjente noe varmt i snuten.

"Det visste jeg."

Pause.

"God natt."

"God natt, Benjamin."

Benjamin sovnet.

---

For Flodi visste det han trodde, og trodde det han visste. Spørsmålstegn var Flodi. Og Flodi var et spørsmålstegn.

Benjamin hadde nå et lite spørsmålstegn på vesken. Flodi var med ham — selv på trening. Selv når han var trøtt. Selv når han ikke visste hva han skulle spørre om.

---

Men et sted langt borte, i en helt annen verden, satt fem små spørreord-barn fortsatt i kroken sin. De snakket lavt. De spurte hverandre ekte spørsmål. De lyttet på svarene.

"hvorfor tror du han hørte oss bare halvveis?" sa barn-hvorfor.

"han var flodi. flodi er flodi," sa barn-hva.

"hvem er flodi egentlig?" spurte barn-hvem.

"hvor er han nå, tror dere?" sa barn-hvor.

"hvordan finner vi ut?" sa barn-hvordan.

De tenkte sammen.

Rundt dem, over dem, under dem — ord overalt. Spørsmål overalt. Og over alt sammen, den bleke tåka som de aldri så.

"det var en fin samtale," sa barn-hva etter en pause.

"det var det," sa barn-hvorfor.

"vi får prøve igjen en annen gang," sa barn-hvem.

"hvis han kommer tilbake," sa barn-hvor.

"med en annen flodi?" sa barn-hvordan.

"kanskje det bare kommer en flodi til hvert hundre år," sa barn-hva.

De lo lavt.

Ingen hørte dem.

Men barna satt sammen. Og de fortsatte å spørre. Og å lytte.

Og spørsmålene fortsatte. Som de alltid hadde gjort. Selv uten tegn på slutten.

"det er ok," sa barn-hvor mildt.

SLUTT