Benjamin dro fram den store, blå bagen og begynte å kaste klær oppi. "Vi reiser til hytta i dag!" sa han glad. "Kristi himmelfartsdag i morgen, og så er fredag en inneklemt dag — da får vi FIRE hele dager ved havet!"

Flodi, den lilla flodhesten med rosa mage, lå begravd under tre tykke ulltepper og frøs som vanlig. Termometeret på veggen viste hele nitten grader, men for Flodi var det praktisk talt vinter.

"Tolv grader ute!" mumlet han og stakk bare den våte nesetuppen ut. "Nesten is-tid!"

"Inneklemt dag," gjentok Benjamin for seg selv mens han foldet t-skjorter. "Alt må klemmes ned for å få plass i bagen..."

Fra kjøkkenet hørte de lyden av storebroren Oskar som nøs kraftig.

"ATSJO! ATSJO! ATSJO!" Lyden ekkoet gjennom hele huset. "Uff da, pollensesongen har virkelig startet for alvor!"

Det fulgte lyden av ham som sprøytet saltvann opp i nesa med en liten plastflaske.

"Kom igjen, lille flaske," mumlet Oskar til nesesprayen mens han sprøytet. "Du og jeg mot pollenverden. Og du MÅ bli med til hytta, hører du det? Jakkelomma. Ikke glem det. ATSJO!"

"Stakkars Oskar," sa Benjamin snilt. "Han nyser så mye at han går tom for papirlommetørkler før lunsj. Men ved havet er det mindre pollen, så der blir det bedre."

Flodi tenkte bekymret på Oskar og Benjamin som begge hadde så små, tynne neser sammenlignet med hans egen store, kraftige flodhest-nese. "Synd på dem som har så små neser," tenkte han. "Den store snuten er jo der hjernekrafta sitter."

Benjamin pakket videre og snakket til seg selv: "I morgen tidlig skal Oskar og jeg gå til bakeren i landsbyen og kjøpe ferske rundstykker og wienerbrød til helgefrokost. Hytta ligger heldigvis bare en kort gåtur fra både havet og butikken."

Flodi lyttet søvnig fra sitt varme tilfluktssted under ullteppene. Han var mest opptatt av å holde seg varm og følge med på Benjamins pakking.

"En inneklemt dag på fredag," gjentok Benjamin tankefullt mens han prøvde å få plass til flere ting i den allerede fulle bagen. "Pappa sa vi bare får ta med én bag hver siden bilen er så full av mat og utstyr..."

Han prøvde å presse den store, myke genseren som het Koseboms ned i bagen. "Æsj, den tyter ut igjen!" sa han irritert da den store genseren fylte hele bagen og presset seg ut av åpningen. "Glidelåsen går ikke igjen..."

Benjamin stoppet opp og tok fram den lille, myke kosedyr-bagen som Flodi og vennene hans pleide å reise i.

"Og selvfølgelig skal alle dere være med!" sa han og smilte til Flodi. "Men dere må sitte i kosedyr-bagen under turen. Det blir litt trangt, men alle får plass."

Flodi var for døsig til å tenke så mye over det Benjamin sa. Ordene "inneklemt dag" ekkoet litt merkelig i hodet hans mens han krøp enda dypere under de varme teppene. Han var mest opptatt av hvor kaldt det var, og hvor deilig det skulle bli å sove i den varme hyttesenga ved havet.

Benjamin begynte forsiktig å putte Flodi og alle vennene hans ned i den lille, myke reisebagen: Pølse, Shelly, And, Bomb — og til slutt Tiger, den oransje, stripete tigeren som nettopp hadde kommet hjem fra en lang tiger-tur. Ingen visste helt hvor Tiger dro på tiger-turene sine, men han kom alltid tilbake med et lurt smil og nye ferdigheter.

"Tiger! Du er tilbake!" sa Benjamin glad. "Akkurat i tide — vi reiser til hytta!"

Tiger bare nikket rolig, som om han hadde visst det hele tiden. Det var litt trangt i bagen, men akkurat plass til alle sammen.

"God natt, lille venn," sa Benjamin varmt og ga Flodi en siste klem før han lukket bagen forsiktig. "I morgen våkner dere ved havet."

Klemmen var varm. Ikke bare varm — den var den typen varm som fikk hele Flodi til å gløde innvendig, helt fra snuten til haletuppen. Som om Benjamins armer sendte varme rett gjennom pelsen.

"Mmm," tenkte Flodi søvnig. "Benjamins klemmer er den varmeste tingen som finnes. Varmere enn tre tepper. Kanskje varmere enn FIRE tepper."

"Ved havet?" tenkte han videre mens han kjente varmen fra Pølse og Shelly ved siden av seg. Tiger lå helt stille nederst i bagen, som vanlig. "Det høres både kaldt og salt ut..."

Han sovnet trygt og godt, uten å tenke mer på reisen. I drømmene sine var han fortsatt hjemme i det trygge huset, og "inneklemt dag" var bare rare ord som ikke betydde noe særlig.

Men dypt inne i søvnen drømte han om merkelige maskiner som sa "klem-klem-skvis" og store, mørke skapninger som ville presse alt sammen...

Flodi husket ikke noe av turen til hytta. Han sov trygt og varmt i kosedyr-bagen sammen med alle vennene sine mens Benjamin og familien kjørte de to timene sørover til Østfold-kysten.

Torsdag var en rolig dag med lek på stranda og bygging av sandslott. Benjamin hadde lokket dem alle med på et bad i havet, som Flodi syntes var "minus tretti grader kaldt" og "helt forferdelig salt og stygt" — selv om det var helt fin badetemperatur.

Fredag morgen skjedde det som aldri hadde skjedd før: Alle vennene våknet samtidig!

"Hæ?" Flodi bompet seg opp i den smale køyesenga og stirret. "Rar seng. Var den rar i går? Nei. Altså er dette en annen seng. Men den står jo på samme sted." Han rynket den store snuten. "Hjernen min klarer ikke dette så tidlig!"

Pølse slingret seg ut av en annen køyeseng og så seg forvirret rundt. "Alt er så smalt her," sa han og målte veggen med den lange kroppen sin. "Jeg er bredere enn sengen. Det er jo som å sove i en brødskive."

"Alt ser så rart ut!" And flakset opp fra en tredje seng og skvatt da hun traff taket.

Shelly krøp sakte ut av skallet sitt. "Og så trangt!" la hun til og kikket mistenksomt på veggene.

Tiger hoppet ned på gulvet uten en lyd, som vanlig. "Sengene våre er blitt klemt!"

Bomb rullet rundt på det smale gulvet og dyttet borti veggen. "Og hele rommet er klemt!"

"BENJAMIN!" ropte Flodi bekymret og så seg rundt. "HVOR ER DU?"

På nattbordet fant Pølse en liten gul lapp:

"Gått til bakeren med Oskar for å kjøpe frokostbrød. Tilbake om en time! — Benjamin"

"Åh, Benjamin hadde jo sagt at han skulle til bakeren," sa And lettet.

Men akkurat da Flodi leste lappen, skjedde det noe forferdelig.

Utenfor vinduet begynte det å komme en tykk, hvit tåke som veltet inn fra havet som en gigantisk, langsom bølge. På bare ti minutter dekket den hvite massen hele skogen, hytta, og alt de kunne se!

"AAAAHHH!" skrek Flodi, og de andre presset seg mot vinduet.

"Verden er blitt klemt sammen!" ropte Flodi og presset nesen mot det kalde vindusglasset. "Man kan ikke se langt lenger!"

Gjennom den tykke, hvite tåka kunne de bare se noen få meter ut før alt ble hvitt og uklart. Det var som om hele verden hadde blitt pakket inn i tjukk bomull.

"Det ser ut som om noen har tatt en gigantisk bolle og klemt ut all kremen!" sa Shelly og pekte på den hvite massen.

"Akkurat!" sa Flodi og lyste opp. "Noen klemmer dagen, og alt det hvite er det som tyter ut — akkurat som krem fra en bolle!"

Men akkurat da hørte alle sammen noe som fikk dem til å fryse til is av ren skrekk.

Fra et sted langt, langt unna i den hvite tåka, hørte de en dyp, rytmisk lyd som ekkoet mellom trærne:

KLEM-KLEM-KLEM!

Og rett etterpå: SKVIS-SKVIS!

Shelly trakk hodet så langt inn i skallet at bare nesetippen stakk ut. "Det er noen der ute som fortsetter å klemme ting!" hvisket hun redd.

"De har en maskin som klemmer så hardt at det lager klem-lyder!" la Tiger til.

"Og så skvis-lyder når all kremen tyter ut!" sa And og pekte på den hvite tåka.

Flodi snudde hodet opp ned for å tenke, og plutselig begynte bitene å falle på plass i den store hjernen hans.

"Å nei!" utbrøt Flodi forskrekket. "Dagen har blitt klemt inn i seg selv! Det er en ekte inneklemt dag! Benjamin sa noe om dette før vi dro, at dager kan klemmes!"

"Men hvem?" spurte And og la hodet på skakke.

"Det må være en kjempe som heter... SNØRORAMA!" utbrøt Flodi dramatisk. "Hun kommer fra det aller mørkeste og kaldeste stedet som finnes — dypt, dypt inne i jorden hvor det aldri er lys!"

"Hvorfor klemmer hun dagen?" spurte Shelly.

"Fordi alt der nede er mørkt og trangt!" sa Flodi ivrig. "Hvis hun kommer hit opp, blir verden altfor stor. Da må hun klemme den mindre."

"Og hun har sikkert veldig korte T-Rex-armer," la han til. "Kjemper fra mørket har ofte det. Hvis verden blir liten nok, rekker korte armer lenger."

Alle vennene så på hverandre med store, skremte øyne.

"Så hva skal vi gjøre?" spurte Tiger.

"Vi må redde Benjamin før Snørorama klemmer ham også!" sa Flodi bestemt. "Og vi må stoppe klemme-maskinen hennes!"

"Hun kommer nærmere!" hvisket Tiger og la seg flat.

"Operasjon Redd-Benjamin-og-Hele-Dagen starter NÅ!" sa Flodi modig.

Flodi åpnet døra forsiktig og stakk den store snuten ut i den kalde morgenlufta. Den hvite krem-tåka var så tykk at han bare kunne se to-tre meter foran seg.

"Minus femten grader!" mumlet han og skjelvet. "Snørorama har også klemt varmen sammen!"

Alle vennene fulgte forsiktig etter ham ut i den mystiske, hvite krem-tåka.

"Vi må finne spor etter Benjamin og Oskar," sa Flodi bestemt. "Og vi må finne hvor Snørorama har klemme-maskinen sin!"

Tiger listet seg lydløst rundt og så på bakken. "Her!" hvisket han. "Jeg fant noe veldig rart!"

På stien som førte ned mot landsbyen var det de merkeligste sporene — ikke vanlige fotspor, men som om noen hadde presset gigantiske ting ned i jorda.

"Se på blomstene!" pekte Shelly på gule blomster som var helt flate, som i en blomsterpresse.

"Og steinene!" la And til og pekte på steiner som var blitt firkantede.

"Snørorama har gått denne veien og klemt alt!" sa Flodi. "Sporet går inn i skogen!"

De fulgte sporet videre inn mellom trærne. Krem-tåka ble tykkere og tykkere.

Plutselig stoppet Tiger. Værhårene hans, de lange tynne hårene rundt snuten, dirret som om de hadde fått et lite støt.

"Noe sanser oss," hvisket han.

"Hva mener du?" hvisket Flodi.

"Værhårene mine merker det. Det er noe der ute som føler etter oss. Ikke ser. Føler."

Flodi snudde hodet opp ned for å tenke.

"Som radar?"

"Som radar," sa Tiger. "Bare uten lyd."

Fra krem-tåka kom det noe glidende. Tynne, mørke tråder mellom trærne. De var ikke edderkoppnett. De var ikke røtter. De dirret i lufta som tusen små værhår, og hver gang noe beveget seg i nærheten, spente de seg litt og gikk slappe igjen.

"Nesehår," hvisket Flodi.

"Følehår," sa Pølse stille.

"Spion-nesehår," sa Flodi. "Enda verre."

"Det er fortsatt følehår," sa Tiger.

Plutselig kom det noe glidende mot dem gjennom tåka — en liten skygge som beveget seg som et insekt, men uten ben. Den hadde ingen øyne. Den hadde bare en hel klump av tynne følehår som strakte seg ut og kjente etter ting i lufta.

"FØLER!" skrek Flodi. "En av Snøroramas spioner!"

"Følehår-spion," korrigerte And.

"Det er det jeg sa," sa Flodi.

Så kom det flere — små vesener av tynne tråder som gled gjennom tåka som dyne av vind. Mellom trærne hang det lange tynne følehår strukket som spindelvev, men de var ikke klistret. De dirret.

Tiger prøvde å liste seg unna, men da han beveget seg, gikk en av følehårene ned i en spent kurve og ble slapp igjen.

"Den merket meg," hvisket Tiger. "Med én gang."

Bomb rullet bortover, og en annen tråd dirret. And tok et lite skritt — tråden dirret. Selv da Shelly krøp helt inn i skallet, dirret en tråd litt.

"Vi rører ingenting," hvisket Pølse, "men de FØLER oss likevel."

"ALLE SAMMEN TILBAKE!" ropte Flodi.

De løp tilbake til hytta. Krem-tåka lukket seg bak dem.

Inne ristet de seg av seg den kalde lufta og pustet tungt.

"Vi kom ikke i nærheten av klemme-maskinen," sa And slitent.

"Og det verste," sa Tiger lavt, "er at hver gang vi beveget oss, dirret tre nye følehår lenger borte. Det var som om informasjonen om oss spredte seg gjennom hele nettet."

"Fordi følehårene ER radaren hennes!" sa Flodi og slo seg på snuten. "De er ikke bare spioner — de er hele sansene hennes! Når vi rører lufta nær en tråd, kjenner HUN det! Som ett enormt værhår-nett!"

"Tigers værhår funket motsatt," sa Pølse. "Han kjente dem. De kjente oss."

"Akkurat," nikket Tiger. "To slags følehår. Mine bare lytter. Hennes leter."

"Så vi kan ikke snike oss inn," sa And.

"Og vi kan ikke kjempe oss inn," sa Tiger. "Selv om vi knipset av en tråd, kommer det tre nye. Det er ikke noe poeng i å rive."

"Da trenger vi noe som FORSTYRRER hele nettet på én gang," sa Flodi.

Flodi bompet rundt og tenkte intenst. Han snudde hodet opp ned. Tankene gikk i ringer.

"Vi trenger våpen!" utbrøt han. "Spesielle anti-følehår-våpen!"

"Hva da?" spurte Bomb.

"Hva forstyrrer følehår?" spurte Flodi. "Hva får små, tynne tråder til å klistre seg sammen og slutte å virke?"

"Saltvann!" sa And plutselig. "Oskar bruker nesespray når han har tett nese — saltvann klistrer småhår sammen så de ikke kan kjenne pollen."

"AKKURAT!" jublet Flodi. "Saltvann klistrer sammen følehår! Når trådene blir klistret sammen, kan de ikke føle ting lenger!"

"Det er faktisk ganske godt resonnement," sa Tiger overrasket.

"Tar du det som kompliment, Flodi?" spurte Pølse.

"Jeg tar det som Flodi-kompliment. Det betyr at jeg har rett."

"Men hvor får vi saltvann?" spurte Tiger.

Flodi pekte mot det blå som glimtet gjennom krem-tåka.

"Havet!" sa han. "Vi badet jo der i går! Husker dere hvor salt og stygt det var?"

"Ugh, ja!" Pølse rynket hele den lange kroppen av ubehag. "Det smakte som å slikke på en stein."

"Vi lager våpen av saltvann!" sa Flodi. "Vannpistoler! Vannballonger!"

De fant Benjamins samling av vannleker i hytta.

"Perfekt!" jublet Flodi. "Nå fyller vi opp med anti-følehår-ammunisjon!"

De fulgte lyden av bølger ned til havet. Flodi gikk foran som militær kommandant med det største vanngeværet.

"Saltvann er vårt supervåpen," sa han alvorlig. "Men And må være vårt forsyningsfly som flyr frem og tilbake for å fylle våpnene under kampen!"

Ved havet stakk Flodi snuten i vannet for å teste.

"ÆSJ!" utbrøt han og spyttet. "Akkurat like salt og stygt som i går! Perfekt for å klistre sammen følehår!"

Bomb dyppet ballonggranaten forsiktig i vannet og holdt den opp som en krystallkule. "Perfekt vekt!"

And stakk hele hodet under vann for å fylle pistolen og kom opp sprutende og lattermild.

Tiger fylte snikskytter-pistolen sin uten å søle en dråpe — med en ny teknikk han hadde lært på siste tiger-tur. Typisk Tiger.

Pølse prøvde å holde den lange sprøyten med den slanke kroppen sin og mistet den tre ganger.

Og Shelly brukte skallet sitt som bøtte og fylte det til randen.

"Vi lager en strategi," sa Flodi og tegnet i sanden. "Tiger er snikskytter, And er forsyningsfly, Bomb er artilleri, Shelly er gjemsel-ekspert, Pølse er forsyningsassistent, og jeg er tank!"

"Operasjon Salt-Storm!" sa And imponert.

KLEM-KLEM-SKVIS! KLEM-KLEM-SKVIS!

"Hun venter ikke på oss," sa Flodi. "Vi angriper nå!"

I militær formasjon marsjerte de tilbake. Tiger foran som snikskytter, And klar til å fly, Flodi som tank, Bomb med granater, Pølse med ekstra utstyr, og Shelly klar til gjemsel-angrep.

"Følehår-vakter foran," hvisket Tiger. "Værhårene mine kjenner dem."

"Skyt!" hvisket Flodi.

SPRUT! Tiger traff en av følehår-vesenene midt i tråd-klumpen.

"PSSSCH!" sa den og krympet sammen. "Følehårene mine klistrer seg!"

Men flere følehår-vesener kom susende fra alle kanter.

"NESEHÅRSPIONER til høyre!" ropte Flodi og skjøt med vanngeværet. SWOOOOSH!

"Følehår," sa Tiger lavt mens han siktet.

"Det er det jeg sa!" ropte Flodi.

"Artilleri!" ropte Bomb og kastet ballonger. SPLASH! SPLASH!

"Vi klistres sammen!" jamret følehår-vesenene. "Vi kan ikke føle lenger!"

"Vi vinner!" jublet Flodi.

Men jo dypere de kom, desto flere fiender møtte dem. Tigers værhår dirret av all aktiviteten — han kjente dusinvis av følehår lenger borte.

"Jeg trenger mer saltvann!" ropte Tiger da pistolen ble tom.

"På det!" ropte And og fløy av gårde til havet.

Hun kom tilbake med fylt pistol. "Forsyningslinje etablert!"

KLEM-SKVIS-KLEM-SKVIS-KLEM!

"Vi nærmer oss målet!" ropte Flodi.

På sin tredje forsyningstur fant And noe ekstra.

"Jeg fant Oskars nesespray på stien!" ropte hun og holdt opp en liten flaske. "Den må ha falt ut av jakkelomma!"

"OSKARS NESESPRAY!" jublet Flodi. "Det kraftigste anti-følehår-våpenet! Konsentrert saltvann rett i tråd-klumpene!"

Men da ble de omringet av en gigantisk horde følehår-vesener. Følehårtrådene mellom trærne dirret som rasende edderkoppnett.

"For mange!" skrek Shelly.

"Gjemsel-angrep!" ropte Flodi.

Shelly brukte sitt kraftigste angrep, og alle ble usynlige. Følehår-vesenene strakk trådene desperat ut i alle retninger uten å treffe noe.

"De må telle til tre for å sanse oss igjen," hvisket Shelly. "Men følehår-vesener er ikke smarte nok til å telle riktig!"

De hørte vesenene prøve, hver med sin tynne pipe-stemme:

"Ehh... én tråd... to tråder... hva kommer etter to?"

"Tre tråder kommer etter to tråder!"

"Nei, det er fire tråder!"

"Dere tar feil, det er femten tråder!"

Tallene begynte å krangle inne i hodene på følehår-vesenene!

"Perfekt!" hvisket Flodi. "Tallene krangler så de blir helt forvirret!"

Mens følehår-vesenene fortsatt kranglet om tall, listet vennene seg lydløst forbi og inn i skogens hjerte, hvor klemme-maskinen buldret høyest.

Gjennom den tykke hvite krem-tåka kom de endelig fram til et åpent område. Og før de så henne, HØRTE de henne.

Det var en lyd som fikk dem alle til å stoppe. Ikke et brøl. Ikke et skrik. Men en pustende, frustrert klaging — som noen som leter etter noe de ikke finner.

"VERDEN er FEIL," klaget en dyp, forkjølet stemme i tåka. "Hjemme har jeg vegger OVERALT! Hjemme spretter alt tilbake til MEG! Jeg er KONGEN av hver lille hule! Hver eneste lyd kommer hjem til meg!" Stemmen ble rasende. "Men her oppe! Her oppe forsvinner alt! Verden TAR fra meg! UFINT av verden å være så stor!"

Flodi og vennene vekslet blikk.

"Hun er sint," hvisket Shelly.

"Hun er FARLIG," hvisket Flodi tilbake. "Sinte monstre som vil eie alt er de verste."

Så kom hun til syne.

SNØRORAMA var enorm — mye større enn noen av dem, med nesebor så store at Flodi kunne ha klatret oppi! Hun VAR en gigantisk nese — ingenting annet! Bare en kjempestor nese, og fra nesetippen strakte det seg ut tusen lange, tynne følehår som dirret i lufta som et levende værhårnett.

Der øynene skulle ha vært, var det bare glatt hud uten åpning. Hun hadde ingen øyne i det hele tatt. I stedet sendte hun ut bittesmå trykk-pulser gjennom følehårene — som dirret, kjente, lyttet etter ting i lufta, slik en flaggermus bruker ekkoet og en mus bruker værhårene sine.

På sidene av den gigantiske nesa satt det korte, søte T-Rex-armer som flakset frustrert, og nederst på nesa satt det lange, klumpete ben som hun snublet i hele tiden.

"Der er hun!" hvisket Flodi skremt. "Snørorama! Den blinde klemme-kjempen! Hun er like stor som hytta!"

"Hun er stor, Flodi," hvisket And tørt. "Men ikke hytte-stor."

"Jo! Nesten! Kanskje litt!" insisterte Flodi.

"Hun ser ut som en gigantisk pølse med følehår," sa Pølse sakte og stirret. "Bare mye, mye rarere enn en vanlig pølse."

Ved siden av Snørorama stod den mest forferdelige maskinen de noen gang hadde sett. Den så ut som en blanding av en gigantisk sitrus-presse og en kjempe valnøtt-knekker. Øverst hadde den en stor trakt hvor ting kunne puttes inn, og nederst kom det ut hvit krem-tåke som tåka rundt dem.

Men det var noe rart med maskinen. Snørorama var stor og klønete og rotete. Maskinen var det IKKE. Den var — Flodi visste ikke helt ordet — laget av noen som visste hva de gjorde. Hengsler som passet perfekt. Skruer som satt rett. Og på en av akslingene — nesten usynlig — var det risset inn et lite merke. En buet strek med en vinklet spiss. Som om noen hadde signert arbeidet sitt.

"Noen ANDRE har laget den maskinen," hvisket Tiger.

"Hvem?" hvisket Flodi.

"Vet ikke. Men det var ikke henne."

Det var ikke tid til å tenke mer på det. For:

KLEM-KLEM-KLEM! SKVIS-SKVIS!

"KLEMMOMAN-MASKINEN!" hvisket Flodi skremt. "Hun klemmer dagen, og så skvises det ut som krem!"

Snørorama snakket til seg selv med en stemme som hørtes ut som om hun var skikkelig forkjølet:

"Her oppe er alt for stort og lyst!" raste hun. Følehårene hennes dirret rasende i alle retninger. "Hjemme i mine dype, mørke jordhuler eier jeg ALT! Hver lyd, hver bevegelse, hver krok — MINE! Hulene ble laget av andre — av noen som var der FØR meg — men nå er de MINE og INGEN ANDRES!"

"Noen var der før henne?" hvisket Flodi til Tiger.

Tiger sa ingenting. Men øynene hans gikk tilbake til merket på akslingen. Han noterte det.

"Snart skal alt være så lite at jeg kan nå det!" sa hun med en grusom latter. "Jeg klemmer alle dagene til verden passer MINE armer og MINE følehår! SNØRK-SNØRK-SNØRK!"

"JEG VISSTE DET!" utbrøt Flodi triumferende og pekte på henne. "Dype, mørke jordhuler! Akkurat som jeg sa! Jeg regnet det ut med min geniale flodhest-hjerne!"

"Du sa 'Jordas Indre'," hvisket And. "Men du sa også at sola var laget av ost forrige uke, så..."

"Det var en helt annen situasjon!" protesterte Flodi. "Og dessuten — se! Dype, mørke jordhuler! Akkurat som jeg sa!"

"Ikke like stor som hennes, da," mumlet And og så på Snørorama.

Snøroramas følehår dirret kraftigere, og hun snudde seg plutselig mot dem.

"Hvor er de små skapningene som følehår-vaktene mine rapporterte om?" mumlet hun irritert og strakk trådene lengre ut. "Jeg sender ut puls etter puls, men de kommer ikke TILBAKE! Alt forsvinner ut i den store, tomme verden! Hjemme i hulene mine spretter pulsen tilbake med en gang!"

Akkurat da tok gjemsel-angrepet slutt, og alle seks vennene ble synlige igjen.

"AHA!" brølte Snørorama og lot følehårene dirre raskt. "Der er dere! Hvem våger å komme til mitt eget rike?"

Flodi tok et dypt pust og gjorde seg klar til å presentere seg som han pleide:

"Det er meg, Flodi!" begynte han høytidelig. "Og det er bare jeg som er..."

"HAN ER FLODI!" avbrøt alle vennene i kor, for de var helt ferdig med å høre den lange presentasjonen.

Flodi så forvirret på vennene sine: "Det er jo det jeg prøver å si."

"Ja," innvendte And, "men du bruker så lang tid, og da rekker vi ikke å redde dagen."

"Men," protesterte Flodi, "nå har vi jo brukt lenger tid på å krangle om hva jeg skal si enn det tar å si presentasjonen min."

"Godt poeng," medga Tiger, "men vi sa jo at du var Flodi, og det er jo riktig."

I mellomtiden, mens vennene diskuterte, brølte Snørorama: "Hva... hva mener dere? Hvem er denne Flodi? Er det den lilla der? Eller alle sammen? Jeg forstår ingenting selv med følehårene mine i full vifte!"

"Der ser dere," sa Flodi rolig, "hun skjønner ingenting når jeg ikke får si hvem jeg er. Sånn er det bare med blinde monstre uten øyne."

Snørorama strakk et av de lange følehårene ut og dunket Flodi forsiktig på snuten.

"ÆSJ!" ropte Flodi og dyttet den vekk. "Du STAKK et nesehår på meg!"

"Det er ikke et nesehår!" raste Snørorama fornærmet. "Det er en RADARHÅR-FØLER! Avanserte radarhår som jeg har brukt i tusenvis av år!"

"Det er NESEHÅR," sa Flodi bestemt. "Jeg vet hva nesehår er. Jeg har de BESTE nesehårene i hele verden. Mine nesehår er HJERNEKRAFT."

"Følehår, Flodi," hvisket Pølse hjelpsomt fra siden.

"Nesehår eller følehår, samme sak," sa Flodi. "De er en del av hjernen. Alle vet det."

Snørorama stoppet midt i en puls. "Hjernekraft?"

"Ja! Nesehår er det som gjør at hjernen fungerer. Alle vet det. Når jeg snur hodet opp ned, dirrer nesehårene mine og da tenker jeg bedre. Det er vitenskap."

"Det er IKKE vitenskap," sa Snørorama. "Følehår er RADAR. Man strekker dem ut og kjenner hva som beveger seg. Det er det de er TIL."

"Nei, det er hjernekraft."

"RADAR!"

"HJERNEKRAFT!"

"RADAR!"

"HJERNEKRAFT, og jeg kan BEVISE det!" sa Flodi og snudde hodet opp ned. "SER du? Jeg tenker BEDRE nå!"

"Jeg ser ingenting!" brølte Snørorama. "Jeg har ikke øyne!"

"Vent litt," sa Flodi og snudde hodet riktig vei igjen. Han så på Snørorama med store øyne. "Du SENDER UT følehårene dine? Hele tiden?"

"Ja! Det er RADAR!"

"Men da mister du jo hjernekraft..." sa Flodi stille og rynket snuten. "Å strekke ut følehår er som å tømme hodet for hjernekraft. For hvert hår, litt dummere. Flere hår ut, mye dummere."

Han la poten på brystet. "Det er derfor JEG aldri strekker ut noe. Jeg holder alt på innsiden. Det er derfor jeg er Flodi-mester."

Han så på Snørorama som om han nesten syntes synd på henne. "Du har strukket ut følehår i TUSENVIS av år. Det er ganske mye hjernekraft å miste."

Snørorama stod helt stille et øyeblikk. De små T-Rex-armene hang slapt. Følehårene la seg langs nesa hennes som tvilsomme værhår.

"Du er det rareste vesenet som noen gang har kommet til mine huler," sa hun til slutt.

"Takk," sa Flodi.

"Det var IKKE et kompliment."

"Det var det FOR meg," sa Flodi fornøyd.

"ARGH!" raste Snørorama, og følehårene strakk seg ut igjen. "Jeg klemmer dere UANSETT! Og nesehårene dine er IKKE hjernekraft!"

"Det FÅR vi se," sa Flodi rolig. "For nå har jeg en plan. Og den kom fra hodet mitt."

Snørorama begynte å angripe dem ved å rulle sammen tjukke knipper av følehår og slå med dem som tunge piske-armer. Følehår-knippene fløy gjennom lufta som lange tynne armer og dunket mot bakken med kraftige TUNK-lyder.

"FØLEHÅR-ANGREP!" brølte Flodi. "Til angrep med saltvannsvåpnene!"

Tiger skjøt med snikskytter-presisjon og traff følehår-knippene midt i. Saltvannet klistret hårene sammen så de mistet kraften og falt slapt ned.

"SPRENGE! SPRENGE! SPRENGE!" ropte Bomb av ren glede og kastet vannballonger mot Snøroramas ben. SPLASH! Hun hoppet irritert unna.

"AAARGH!" skrek Snørorama da saltvannet traff henne. "Det klistrer! Hva ER det dere skyter med?"

"SALTVANN!" triumferte Flodi og åpnet ild med det store vanngeværet. "Akkurat som det stygge, salte havet vi badet i går!"

"NEI!" ropte Snørorama og prøvde å dekke følehårene sine med de små armene. "Ikke saltvann! Alle følehårene mine klistrer seg sammen!"

Men Snørorama hadde så mange tusen følehår at selv med alt saltvannet deres, klarte de bare å sette ut en liten flekk om gangen. Resten dirret videre.

"And!" ropte Flodi. "Vi trenger mer ammunisjon!"

"På det!" ropte And og fløy av gårde gjennom den hvite krem-tåka mot havet.

Hun fløy fram og tilbake med saltvann, men hver gang hun kom tilbake, hadde Snørorama strukket ut enda flere følehår.

"Hun er for stor!" ropte Shelly. "Vi har ikke nok saltvann!"

Under hele kampen fortsatte Klemmoman-maskinen å arbeide automatisk og klemme dag-biter.

"Hun har satt maskinen til å arbeide automatisk!" ropte Flodi. "Selv om vi bekjemper henne, fortsetter maskinen å klemme dagen!"

Snørorama lo gjennom de dirrende hårene. "AKKURAT! Snart er verden så liten at den passer perfekt til meg!"

And kom tilbake med mer saltvann, og Flodi studerte Snørorama nøye. Hun var så enorm at nesa pekte nedover, og han kunne ikke se rotene på følehårene — der hvor de festet seg i selve nesetippen.

"Vi trenger den perfekte lagplanen!" sa han. "Oskars nesespray kan klistre alle følehårene på én gang — men vi må sprøyte rett i rotene, der hårene vokser ut!"

"Men hvordan?" spurte vennene forvirret.

"Vi må få henne til å tippe bakover så nesa peker oppover!" forklarte Flodi ivrig. "Da kan Tiger sikte rett mot rotene!"

"Den perfekte planen!" hvisket vennene imponert.

"Er alle klare?" hvisket Flodi intenst.

"KLARE FOR LAGARBEID!" hvisket alle sammen.

And fløy opp til perfekt dirigent-posisjon hvor hun kunne se alt ovenfra.

"Bomb — dytt henne mot Pølse!" kommanderte And fra lufta.

Bomb rullet fram og kastet den kraftigste saltvann-ballong-granaten han noen gang hadde laget. SPLASH! Den traff Snørorama rett i siden og dyttet henne av balanse.

"HÆÆ?" brølte Snørorama forvirret og vaklet.

"Pølse — fest bena!" ropte And.

Pølse skjøt seg ut som det røde lassoet han var og viklet seg rundt begge de klumpete bena til Snørorama. Hun kunne ikke flytte seg!

"Hva gjør dere?" raste Snørorama og prøvde å riste seg løs.

"Flodi — bomp henne så nesa snur!" dirigerte And.

Flodi tok sats med all sin bompe-kraft og traff Snørorama rett i siden av den gigantiske nesa. Hun tippet bakover, og for første gang pekte radar-åpningene oppover!

"Tiger — NÅ ser du radar-åpningene! Skyt!" brølte And.

Tiger tok det perfekte snikskytter-sikte med Oskars nesespray.

Men akkurat da oppdaget Snørorama hva som skjedde!

"Nei! Ikke i følehår-rotene mine!" skrek hun panisk og slo et tjukt knippe med følehår mot Tiger.

Tiger rykket til. Siktet hans hoppet.

"Shelly — beskytt Tiger!" ropte And.

WHOOSH! Shelly brukte gjemsel-angrep og gjorde Tiger usynlig akkurat i tide! Følehår-knippet bommet og traff i stedet Shellys harde skall, som hun holdt opp foran seg.

KLONK! Hårene smalt mot skallet og spratt tilbake i alle retninger.

Tiger pustet rolig ut igjen.

"NÅ TIGER!" skrek alle sammen.

Tiger, fortsatt usynlig, skjøt den perfekte presisjonssalven. PSHHHHT! Saltvannsspruten fra Oskars nesespray fløy i en perfekt bue og landet midt i de eksponerte følehår-rotene på Snøroramas nesetipp.

"FULLTREFFER!" jublet Tiger.

Det som skjedde deretter var det mest spektakulære synet noen av dem noen gang hadde sett.

ØYEBLIKKELIG begynte alle følehårene på Snøroramas gigantiske nese å klistre seg sammen! De som dirret separat, klumpet seg sammen i tunge dotter. Tusenvis av tynne radar-tråder ble til slappe knipper på et sekund.

"AAAHHH!" jamret Snørorama og grep seg til nesa. "Det klistrer! Følehårene mine går i klumper! Jeg kan ikke kjenne noe lenger!"

Hun vaklet rundt helt blind, og nesa hennes begynte å rykke voldsomt. Lufta inni henne bygget seg opp fordi pulsen hennes ikke fant veien ut lenger.

"Nei! Jeg har ikke FOSSET på tre år!" hylet hun desperat. "Hjemme spres det jevnt — men her oppe samler det seg! Det vil komme ut som en STORM!"

"DEKK DERE!" kommanderte Flodi til vennene. "Her kommer den største NESE-FOSSEN i hele universet!"

Alle vennene gjemte seg bak store steiner og trær.

"AAAAAAA..." begynte Snørorama, og stemmen hennes ble høyere og høyere.

"AAAAAAA..."

"AAAAAAA..."

"FFFFOOOOOOOOOOOOOOOOOOSS!"

Det var den kraftigste NESE-FOSSEN som noen gang hadde eksistert!

All den oppsamlede lufta fór ut av nesa hennes som en gigantisk usynlig storm. Trærne bøyde seg. Kraften var så enorm at Snørorama skjøt bakover gjennom lufta som en omvendt rakett!

"AAAAAHHHH!" skrek hun mens hun fløy bakover med vanvittig fart. "Jeg klarer ikke å stoppe! Følehårene virker ikke!"

Hun fløy høyere og høyere opp gjennom den hvite krem-tåka, forbi skyene, helt ut i verdensrommet, helt fram til Jupiter-månen Europa som var dekket av tykk is.

KRÆSJ! Hun landet hardt oppå Stjernemaleren Bobotron som hadde reist seg halvveis opp på isen.

"AU!" ropte Bobotron sint. "Slutt å lande på meg!"

"Jeg ble sendt vekk av en forferdelig liten, myk og lilla flodhest som het Flodi og vennene hans!" raste Snørorama. "Hvem er DU?"

"Den STORE STJERNEMALEREN!" tordnet Bobotron pompøst. "Sendt hit av samme forferdelige flodhest! Jeg planlegger å male HELE verdensrommet hvitt!"

Snørorama strakte ut følehårene sine og kjente på den iskalde, stille lufta. Ekkoet kom tilbake fra islaget med en gang. Hulene under isen var trange og mørke.

"VENT LITT!" hvinte hun plutselig. "Det er ekko her! Trange huler under isen! Det er MITT format!" Hun ble ekstatisk. "DEN HER MÅNEN ER MIN! MIN MIN MIN!"

"NEI!" tordnet Bobotron. "Den er MIN! Jeg var her FØRST!"

"Du satt i tre minutter på isen!"

"Tre minutter MER enn deg!"

Snørorama og Bobotron begynte å krangle om hvem som eide månen mens de gled rundt på isen og ikke fikk dratt seg opp.

"Hun er borte," sa Flodi fornøyd. "Og hun krangler med Bobotron. De passer perfekt sammen — to monstre som vil eie alt."

Men akkurat da husket Flodi noe forferdelig viktig.

KLEM-KLEM-SKVIS! KLEM-SKVIS! KLEM-KLEM-KLEM-SKVIS!

"Klemmoman-maskinen!" ropte Flodi panisk. "Den fortsetter å arbeide selv om Snørorama er borte!"

Det var sant. Den gigantiske maskinen malte og kvernet i full fart, helt automatisk. Lyden ble høyere og høyere, og de kunne se at den fortsatt klemte dag-biter som ble skviset ut i form av hvit krem-tåke.

"Den går av seg selv!" ropte Tiger. "Den stopper ikke!"

"Vi må stoppe den før den klemmer hele dagen mindre!" ropte Shelly.

Flodi bompet rundt maskinen og studerte den nøye. Den var gigantisk og laget av metall, med hjul og gir og presser som jobbet i perfekt samspill.

"Men hvordan stopper vi en så stor maskin?" spurte Bomb bekymret.

Flodi snudde hodet opp ned for å tenke. Alle ventet.

Og plutselig husket han noe. Benjamins klem før reisen. Den varme, trygge følelsen da Benjamin holdt ham tett inntil seg og sa god natt. Varmere enn tre tepper. Varmere enn fire.

"Vent litt," sa Flodi sakte. "Hva gjør MASKINEN? Den KLEMMER. Den klemmer hardt og kaldt, for den vet ikke at klemmer kan være andre ting."

"Ja?" sa alle.

"Og hva er det MOTSATTE av en hard klem?"

Ingen svarte.

"En BAMSE-klem!" sa Flodi og lyste opp. "Husker dere da Benjamin klemte meg før vi reiste? Det var den varmeste tingen i HELE verden! Varmere enn tepper! Varmere enn peis! Bamseklemmer er varme klemmer, snille klemmer, klemmer som LEGER ting som er gått i stykker!"

"Du vil... klemme en MASKIN?" sa And.

"Tenk etter!" sa Flodi og bompet ivrig. "Maskinen kan bare én slags klem — kald, hard, knusende. Men hvis vi gir den en bamseklem, LÆRER vi den at klemmer kan være varme også. Den vet bare ikke bedre. Ingen har noen gang vist den!"

"Det... det er jo helt galt," sa And. "Men det er den typen galt som alltid fungerer."

"Selvfølgelig fungerer det!" sa Flodi stolt. "Bamseklemmer leger ting. Det er det de ER til."

"Men vi må alle gjøre det samtidig," sa Tiger alvorlig.

"Akkurat!" sa Flodi og ledet an mot den store maskinen. "Vi gir den aller kraftigste felles-bamse-klemmen i verdenshistorien!"

klem...klem......klem......

Maskinen fortsatte sitt farlige arbeid mens de posisjonerte seg rundt den.

"Er alle klare?" ropte Flodi.

"KLAR!" ropte alle sammen.

"3... 2... 1... BAMSEKLEM!"

Alle seks vennene kastet seg over den gigantiske Klemmoman-maskinen og ga den største, varmeste, kraftigste bamseklemmen som noen gang var blitt gitt.

Flodi klemte med sine lange flodhest-armer. Pølse slingret seg rundt med hele den lange kroppen. Tiger klemte med sine myke tiger-poter. And spredte vingene sine og klemte med hele kroppen. Shelly strakk seg ut av skallet sitt og klemte med alle fire bena. Bomb rullet seg rundt en del av maskinen og klemte med hele den runde kroppen.

"FLODI-KLEM!" ropte Flodi, og den store snuten hans ble varm og rosa av anstrengelse.

"PØLSE-KLEM!" ropte Pølse og strammet seg så hardt at han begynte å likne en knute.

"TIGER-KLEM!" ropte Tiger, og stripene hans stod rett ut av ren klemme-kraft.

"AND-KLEM!" ropte And og slo vingene rundt maskinen så fjærene føk.

"SHELL-KLEM!" ropte Shelly, og skallet hennes knirket som en gammel dør.

"BOMB-KLEM!" ropte Bomb og ble så rund og hard at han nesten spratt av igjen.

Plutselig begynte noe helt utrolig å skje. Klemmoman-maskinen, som var bygget for bare én ting — harde, kalde klemmer — visste ikke hva den skulle gjøre med varmen.

Den begynte å riste og dirre, og metallet begynte å synge merkelige lyder.

"Det fungerer!" ropte Flodi. "Den blir varm!"

Maskinen ristet mer og mer voldsomt, og lyden gikk fra KLEM-KLEM-KLEM til RRRRRR-RRRRRR-RRRRRR!

Plutselig stoppet all lyd fra maskinen. Den stod helt stille i ett øyeblikk, som om den prøvde å forstå hva som skjedde med den.

Så begynte den å pulsere med et varmt, gyllent lys.

"Den klemmer ikke hardt lenger!" ropte Flodi.

BOOOOOOOOM!

"DET ER DEN FINESTE EKSPLOSJONEN JEG NOEN GANG HAR SETT!" ropte Bomb med tårer av glede i øynene.

Maskinen eksploderte — men ikke med en farlig eksplosjon. Den eksploderte i millioner av små, glitrende konfetti-biter som spraket ut som stjerneskudd!

Alle de små dag-bitene som Snørorama hadde klemt sammen fór ut av maskinen og steg oppover mot himmelen som gylne, dansende partikler. Hver dag-bit som steg oppover gjorde alt rundt dem større og større igjen!

"SE!" ropte Flodi og pekte oppover. "Alle dag-bitene blir store igjen!"

Tusener av små, glitrende dag-biter danset oppover gjennom lufta som gylne sommerfugler. For hver dag-bit som steg, ble alt rundt dem større og større, og den hvite krem-tåka ble tynnere og tynnere.

WHOOOOOOSH!

Plutselig forsvant all den hvite krem-tåka som om noen hadde strukket ut dagen igjen! Sola brøt gjennom, varm og gyllen, og hele verden ble normal og stor igjen!

"Dagen er reddet!" jublet alle sammen. "Vi klarte det!"

Flodi bompet rundt i sirkler av ren glede. "Bamseklemmer. Selvfølgelig!"

En time senere hørte de glade stemmer og latter som kom nærmere hytta. Flodi bompet så fort han kunne til vinduet og så Benjamin og Oskar komme gående oppover stien med store, brune papirposer fulle av nystekte rundstykker og deilige wienerbrød fra bakeren i landsbyen.

"BENJAMIN!" jublet Flodi av ren lettelse og bompet ut døra. "Du overlevde Snøroramas klemme-angrep!"

Benjamin smilte stort da han så sin lille lilla venn komme bompende mot seg.

"Hei, Flodi!" hilste han varmt og tok ham opp i en stor klem. "Savnet du meg? Vi måtte vente lenge på bakeren — det var så mye tåke at vi gikk oss litt vill på veien tilbake. Men se så fine rundstykker vi fikk!"

"Jeg reddet deg!" sa Flodi stolt og bompet rundt. "Snørorama klemte hele dagen, men vi bekjempet henne og ga Klemmoman-maskinen en bamseklem!"

"Og jeg mistet nesesprayen min på veien," sa Oskar og følte i lommene. "Irriterende — jeg trenger den for pollen-allergien."

"And fant den!" sa Flodi stolt og pekte på And. "Hun fløy frem og tilbake til havet for å fylle våpnene våre med saltvann, og så fant hun nesesprayen på en av turene!"

Benjamin satte seg ned på trappa og lyttet mens alle vennene samlet seg rundt ham.

"Fortell meg alt," ba Benjamin med det store smilet som betydde at han var klar for en av Flodis fantastiske historier.

"Vi reddet hele verden!" sa Flodi stolt. "Det var en skummel klemme-kjempe som het Snørorama som klemte dagen med følehår-radar, men vi kjempet mot henne med saltvann-våpen og bamseklemmer!"

"Og jeg var forsyningsfly!" sa And begeistret.

"Og jeg var snikskytter!" sa Tiger.

"Og jeg bandt beina hennes som et lasso!" sa Pølse og svingte seg rundt bordbenet.

"Og vi ga den slemme maskinen en stor bamseklem så den sluttet å knuse!" la Bomb til.

"Og så fløy hun til månen!" sa Shelly.

Benjamin smilte og lot blikket gli ut over hagen, der sola skinte klart og all krem-tåka var helt borte.

"Saltvann og bamseklemmer," sa han. "Dere er virkelig helter."

Benjamin ga hver av sine seks modige venner en klem.

"Takk for at dere reddet dagen. Og neste gang jeg sier 'inneklemt dag', skal jeg forklare det før vi pakker."

Kvelden kom, og Flodi lå trygt i den smale køyesenga sammen med alle vennene sine. Gjennom vinduet kunne han se stjernene som glitret klart på den mørke himmelen — et sikkert tegn på at Snørorama var langt, langt borte på Europa-månen.

"Oppdraget er fullført," kunngjorde han fornøyd til vennene sine. "Vi reddet Benjamin, reddet dagen og ga en maskin bamseklem."

"Det var det beste eventyret vi har hatt!" sukket And og la det hvite hodet godt under vingen.

En etter en ble stemmene stille. Pølse slingret seg rundt Bomb som et varmt teppe. Shelly trakk hodet inn i skallet og pustet sakte. Tiger la en myk pote over Flodis mage og begynte å snorke nesten umiddelbart. And gjemte nebbet under vingen og sa noe uforståelig om forsyningslinjer før hun sovnet.

Benjamin smilte og så ned på sine seks helt spesielle venner.

"Fortell meg igjen om da dag-bitene danset tilbake til himmelen," ba han mildt.

"Det var som gylne sommerfugler!" sa Flodi søvnig. "De danset oppover og gjorde dagen stor igjen."

Benjamin strok Flodi forsiktig over hodet. "Sov godt, lille helt."

"Benjamin?" mumlet Flodi søvnig.

"Ja?"

"Denne senga var ikke så rar likevel. Den var faktisk ganske fin når man tenker seg om."

Benjamin lo stille. "Det er bra, Flodi."

Snart sovnet alle sammen trygt og varmt. Utenfor skinte stjernene klart på den store, urørte dagen som Flodi og vennene hans hadde reddet med bamseklemmer og lagarbeid.

Og så lenge det fantes bamseklemmer og saltvann og venner med store hjerter — ja, da var selv den inneklemte dagen trygg.

Langt, langt borte, på Europa-månen, satt Snørorama og Bobotron og frøs sammen i isen. Men det var en helt annen historie.

SLUTT