Neste dag kom Benjamin hjem fra skolen tidligere enn vanlig.

Flodi lå under tre tepper og frøs, selv om termometeret viste hele 22 grader.

Da døra gikk opp, stakk han snuten fram.

"Benjamin!" sa han. "Kommer du hjem nå? Er skolen ferdig? Skal vi ha omkamp i gjemsel?"

Benjamin svarte ikke.

Han vaklet inn med tunge skritt. Kinnene var bleke, og øynene glinset.

"Hei, Flodi," sa han lavt. "Jeg føler meg ikke så bra."

Mamma kom inn rett bak ham og la hånden på pannen hans.

"Du har feber, lille venn," sa hun. "Du må legge deg."

"Feber?" spurte Flodi.

"Det betyr at han er for varm," sa mamma.

"For varm?" sa Flodi. "Går det an?"

Han bompet etter dem opp på rommet mens mamma la Benjamin under dyna.

"Du må sove," sa hun. "Det er den beste medisinen."

"Men det er så lyst," mumlet Benjamin og så mot vinduet.

Mamma trakk for gardinene og dro ned rullegardinen. Likevel lå det en skarp lysstripe over gulvet.

Ute vokste mørke skyer bak sommersola.

Én stripe lå stille mellom dem.

Den fulgte ikke vinden.

Den var bare mørkere enn de andre skyene.

"Det kan bli torden i kveld," sa mamma. "Jeg lukker vinduet nesten igjen."

Hun lukket døra stille bak seg.

Benjamin lå med øynene halvveis igjen.

Flodi klatret opp på dyna og la en pote på pannen hans.

Benjamin rykket litt.

"Oi," hvisket Benjamin. "Poten din er iskald."

"Selvfølgelig," sa Flodi. "Det er jo nesten vinter her inne."

"Det er sommer."

"Sommer kan ta feil."

Benjamin smilte så vidt. Så ble smilet borte igjen.

Flodi stirret på lysstripen.

"Benjamin."

"Hm?"

"Lekte dere med Benjamin-regler eller riktige regler?"

"Hva mener du?"

"Gjemsel."

"Å," sa Benjamin. "I storefri. Jeg lette. De andre gjemte seg."

Flodi stivnet.

"Og hva ropte du da du hadde telt?"

"Den som ikke har gjemt seg nå, den skal stå."

Flodi grep dyna med begge poter.

"Da er det alvorlig."

"Det er bare en regel, Flodi."

"Det er IKKE-regelen," hvisket Flodi. "Den er farlig hvis man blir veldig varm av å lete."

"Hva er din regel da?"

Flodi rettet ryggen.

"Den som HAR gjemt seg nå skal stå."

Benjamin blunket langsomt.

"Men da kommer alle fram."

"Nettopp," sa Flodi. "Da slipper man å lete til ørene koker."

Fra vinduet kom en lav rumling.

Flodi så mot gardinene.

"Kanskje himmelen også bruker feil regel."

Benjamin svarte ikke. Han hadde sovnet nesten, men bare nesten. Lyset holdt ham fast i rommet.

Flodi la den kalde poten på pannen hans igjen.

Denne gangen rykket ikke Benjamin til.

Varmen under poten trakk seg litt tilbake.

Bare litt.

Flodi så ned på poten sin.

"Rart," hvisket han.

Og ute mumlet skyene mørkere.

De andre vennene hadde krøpet opp på senga rundt Benjamin.

Pølse la seg langs kanten av dyna.

Shelly satt ved puta.

Tiger lyttet mot vinduet.

Bomb tikket lavt.

And holdt nebbet under vingen, for å se mer alvorlig ut.

"Er han ordentlig syk?" spurte Pølse.

"Han er for varm," sa Flodi.

"Det sa mammaen hans også," sa And.

"Da har jeg og mammaen hans rett samtidig," sa Flodi. "Det skjer ikke hver dag."

Benjamin snudde seg urolig.

Shelly løftet hodet.

"Skal jeg hjelpe ham å gjemme seg for lyset?"

"Kan du det?" spurte Tiger.

"Litt," sa Shelly.

Hun lukket øynene. Skallet hennes glinset svakt, som en liten blank stein i fjæra. Så hvisket hun:

"En. To. Tre."

Lyset på gulvet ble tynnere.

Ikke borte.

Bare litt flauere.

"Jeg kan ikke gjemme hele rommet," sa Shelly. "Men jeg kan få ting til å bli vanskeligere å finne en stund."

"Det er en ekte gjemselkraft," sa Flodi høytidelig.

"Den varer ikke lenge," sa Shelly.

"De beste tingene varer ofte akkurat lenge nok," sa Flodi.

De stilte seg rundt Benjamin og hvisket "SYKE-FRISKE-BAMSE-KLEMMER".

En etter en klemte de seg inntil ham, så stille de kunne.

Litt etter litt ble pusten hans roligere.

Ute rumlet det igjen.

"Torden," sa And.

"Mumling," sa Flodi.

"Torden," gjentok And.

"Mørk mumling," sa Flodi. "Det er torden med hemmelighet inni."

Da Benjamin sov nesten ordentlig, smatt vennene ned under senga.

Der kunne de hviske uten å vekke ham.

Under senga luktet det støv, sokker og veldig viktige planer.

"Benjamin fikk gjemsel-feber," sa Flodi.

"Det heter kanskje bare feber," sa And.

"Han lekte gjemsel med IKKE-regelen," sa Flodi. "Da må man lete og lete. Man blir varm i hodet. Og hvis sola gjør det samme, da blir hele himmelen for varm."

Tiger myste mot lysstripen som fortsatt lå under gardinen.

"Det er faktisk for lyst til å sove."

"Og Benjamin trenger mørke," sa Shelly.

"Da må vi skaffe mørke," sa Pølse.

"Hvor får man tak i mørke?" spurte Bomb.

Flodi snudde hodet opp ned.

Det betydde at han tenkte på ekte.

"Hos månen," sa han.

Alle så på ham.

"Hvis sola leter og månen gjemmer seg," fortsatte Flodi, "må vi lære sola HAR-regelen. Da må månen stå fram."

"Og da blir det natt?" spurte Shelly.

"Da blir det i hvert fall mer natt enn nå," sa Flodi.

"Hvordan kommer vi oss til sola?" spurte And praktisk.

Flodi så mot vinduet.

Langt der ute, over hustakene, lå sommersola høy og gul.

Nede i vest lå Lambertseter.

Og Flodi visste plutselig noe han ikke hadde visst før.

"Kjøpesenteret," sa han.

"Kjøpesenteret?" spurte Tiger.

"På Lambertseter," sa Flodi. "Der går sola ned."

And åpnet nebbet.

Lukket det igjen.

Åpnet det på nytt.

"Sola går ikke ned i et kjøpesenter."

"Har du sjekket?" spurte Flodi.

And svarte ikke.

"Kjøpesenteret stenger mens det ennå er lyst," sa Flodi. "Hvorfor det? Fordi menneskene må ut før sola kommer ned rulletrappen. Ellers blir de for varme."

"Mennesker blir veldig fort for varme," sa Pølse og så opp mot Benjamin.

Tiger fisket et kart ut av Benjamins ryggsekk.

"Lambertseter ligger vestover," sa han. "Og det er høyere enn her."

"Der ser dere," sa Flodi. "Høyt og vest. Det er nesten det samme som himmel."

"Det er ikke nesten det samme," sa And.

"Det er nært nok for en flodhest med hastverk."

Benjamin hostet svakt over dem.

Flodi ble stille med en gang.

Han krøp fram fra under senga og klatret opp på dyna igjen.

Benjamin var varm. Altfor varm.

Flodi la poten forsiktig på pannen hans.

Varmen skled litt unna.

Som om poten hans kunne dytte feberen en millimeter bakover.

"Hold ut," hvisket Flodi. "Vi skal hente mørket."

Så samlet de solutstyr.

Tiger fant tre par solbriller i nattbordskuffen og knakk dem i to.

"Ett glass til hver," sa han.

Pølse veltet ned en bunke capser fra hylla.

"Hjelmer," sa Flodi.

"Caps," sa And.

"Solhjelmer," sa Flodi.

Bomb rullet inn i lekekassa og kom opp med tre små vannpistoler.

"Både våpen og drikke," sa han.

"Ikke drikk av våpen," sa And.

"Greit," sa Bomb. "Bare våpen."

Shelly fant solkrem faktor 50 i gangen.

"Hvis vi møter for mye sol, kan dette hjelpe," sa hun.

Flodi så strengt på tuben.

"Faktor femti. Det er mer enn tre. Da er det kraftig."

De listet seg mot døra.

Før de gikk, snudde Flodi seg en siste gang mot Benjamin.

Lyset under gardinen var blitt litt skarpere igjen. Shellys gjemselkraft slapp taket.

"Vi må skynde oss," sa Shelly.

"Til Lambertseter," hvisket Flodi.

"Til sola," sa Pølse.

"Til riktig regel," sa Tiger.

Og så dro de.

De seks vennene listet seg gjennom huset på tå hev.

Flodi ledet an med en caps tredd så langt ned over hodet at bare snuten stakk fram.

"Kommandant Fryser-snart-ikke-klar," hvisket han.

"Du går inn i dørkarmen," sa Tiger.

"Det er fordi dørkarmen står feil," sa Flodi, og bompet rundt den.

De kom seg ut i hagen.

Sola skinte fra en høy, blå himmel. Det var varmt i gresset. Bomb luktet støv. Pølse luktet solvarm tråd. Flodi frøs.

"Typisk sommer," mumlet han. "Altfor kald luft med sol på."

Ved kanten av plenen durte Ferdinand, den store svarte robotgressklipperen, fram og tilbake.

Han stoppet akkurat ved grensen.

Rygget.

Snudde.

Kjørte tilbake.

"Hei Ferdinand!" ropte Flodi. "Hvorfor snur du?"

Ferdinand blinket med lysene.

"Dette er verdens ende," sa han. "Jeg har testet det 4.373 ganger."

"Vi skal forbi," sa Flodi.

"Da må dere være modige," sa Ferdinand. "Eller ha et kart."

"Vi har begge deler," sa Tiger.

"Jeg har mest modig," sa Flodi.

"Jeg har kartet," sa Tiger.

De gikk over grensen.

Ferdinand så etter dem.

"Hvis dere finner noe der ute," sa han, "si fra om det trenger klipping."

"Det gjør sikkert sola," ropte Flodi tilbake.

"Sola er ikke en plen," sa And.

"Ikke ennå," sa Flodi.

Så gikk de fort.

Gjennom nabolaget.

Over fotgjengerovergangen da mannen ble grønn.

Opp den lange bakken.

Skyene bak dem ble mørkere.

Tordenmumlingen fulgte etter som en lav stemme under bakken.

"Vi nærmer oss," sa Tiger.

På toppen av bakken lå Lambertseter kjøpesenter med glassdører, blanke skilt og rulletrapper inni.

Flodi så opp.

"Verdens ende," hvisket han.

"Kjøpesenter," sa And.

"Begge deler," sa Flodi.

De smatt inn gjennom glassdørene mellom to voksne som snakket om middag.

Inne var det lyst, stort og fullt av ekko.

Noen få mennesker gikk mellom butikkene. En vakt gjespet ved en søyle. En handlevogn trillet litt av seg selv og stoppet som om den hadde glemt hva den skulle.

"Der," sa Flodi.

Midt i senteret gikk rulletrappene opp og ned mellom etasjene.

Små lys langs sidene pekte vei.

Opp.

Ned.

Opp.

Ned.

"Solveien," hvisket Flodi.

"Vi kan ikke bli sett," sa Shelly.

"Da må du gjemme oss," sa Tiger.

Shelly lukket øynene.

"Jeg kan gjemme det folk legger merke til. Ikke oss helt. Bare nesten."

"Nesten er fint," sa Flodi. "Jeg er nesten varm."

Shelly trakk pusten. Skallet hennes blinket.

"En. To. Tre."

Det gikk et lite sukk gjennom lufta.

Vakten så mot dem.

Så kikket han på handlevogna i stedet.

En dame gikk rett forbi Flodi uten å stoppe.

"Jeg liker ikke usynlig nesten," hvisket Pølse.

"Det er bedre enn synlig helt," sa And.

De sprang til rulletrappen.

Den første bar dem opp til andre etasje.

Den neste bar dem opp til tredje.

Flodi hoppet av og løftet begge poter.

"Stopp!"

"Vi skal videre opp," sa Pølse.

"Nei," sa Flodi. "Vi er framme."

Tiger kikket mot skiltene.

"Tredje etasje er ikke sola."

"Jo," sa Flodi. "Det er Tre-trappen."

"Rulletrappen," sa And.

"Tre-trappen," sa Flodi. "Tre er størst."

"Tallmessig er det ikke det," sa Tiger.

Flodi pekte gjennom et stort vindu. Utenfor sto et tre på takterrassen, bøyd av vind.

"Se på trær," sa Flodi. "De er høyere enn en og to. Derfor er tre størst. Og denne trappen står ved tredje. Den har bare glemt hvor stor den er."

Rulletrappen surret stille.

Nesten som om den lyttet.

"Shelly," sa Flodi. "Kan du gjemme at den er vanlig størrelse?"

Shelly så skeptisk på rulletrappen.

"Kanskje."

"Da finner den sin ekte størrelse," sa Flodi.

Shelly stilte seg foran det nederste trinnet.

Hun lukket øynene.

Skallet glinset.

"En," hvisket hun.

Rulletrappen hakket.

"To."

Lysene langs siden blinket fortere.

"Tre."

Et øyeblikk ble alt stille.

Så sa rulletrappen, med en stemme som luktet støv og metall:

"Tre?"

"Ja," sa Flodi. "Det er deg."

"Tre," sa rulletrappen.

Den vokste.

Først bare litt.

Så mye at trinnene ble lange som fortau.

Så skjøt den oppover.

KRÆSJ!

Taket sprakk over dem.

"Hold fast!" ropte Tiger.

Alle grep det de kunne gripe.

Pølse surret seg rundt gelenderet.

Bomb satte lunten fast i en sprekk.

And klamret seg til Flodis caps.

Tre-trappen strakte seg gjennom taket, gjennom en sky og videre opp i den blå himmelen.

Lambertseter ble mindre.

Husene ble små.

Veiene ble tynne streker.

Skyene kom mot dem som hvite fjell.

"Vi flyr!" ropte Flodi.

"Vi rulletrapper!" ropte And.

Oppover.

Oppover.

Oppover.

For første gang i sitt liv kjente Flodi noe han nesten aldri kjente.

Han var varm.

Tre-trappen stanset med et rykk på en skyplattform høyt over jorden.

Skyen under potene var varm og myk. Rundt dem lå skyer i gull og rosa, som om hele himmelen hadde fått kveldspysj.

Men det var ikke kveld.

Foran dem hang sola.

Den var enorm.

Den var rund.

Den var så lys at alle måtte myse, bortsett fra Flodi, som sto med armene åpne.

"Endelig," sa han. "Passe."

"Jeg smelter," sa Pølse.

"Jeg er en and i ovn," sa And.

Sola bøyde seg ned mot dem. Stemmen hennes knitret som bål og varmet som kakao.

"Små besøkende," sa hun. "Hvorfor kommer dere med Tre-trapp til meg?"

Flodi tok et skritt fram.

"Benjamin er syk. Rommet hans er for lyst. Du leker gjemsel feil."

Sola blunket. En solstråle slo krøll på seg.

"Gjemsel?"

"Du teller," sa Flodi. "Månen gjemmer seg. Du sier IKKE-regelen. Da må du lete altfor lenge."

Fra bak en stor sølvkantet sky kom et langt gjesp.

"Jeg gjemmer meg fint," sa en stemme som hørtes ut som nattlys i et glass vann.

Månen gled fram.

Den var blek og rund og veldig søvnig.

"Jeg bruker alltid den skyen," sa månen. "Den kjenner meg."

"Det er ikke gjemsel," sa Tiger. "Det er vane."

"Vane er søvnig gjemsel," sa månen.

Sola sukket, og sukket ble til varm vind.

"Om sommeren leter jeg etter månen," sa hun. "Om vinteren leter månen etter meg. Slik går året rundt."

"Men du leter for lenge nå," sa Flodi.

"Ja," sa sola lavt. "Jeg blir for varm."

Nå så Flodi det.

Bak sollyset dirret mørke flekker.

Ikke skyer.

Noe bak skyene.

Noe som ventet.

Månen trakk seg litt tilbake.

"Det er derfor jeg gjemmer meg så godt," hvisket den. "Ikke bare fordi jeg er trøtt."

Skyplattformen ble kaldere i kantene.

Sola så dit Flodi så.

"På månens bakside ligger Mørkemumleren," sa hun. "Den er ikke en vanlig skapning. Den er sult i mørket. Den drikker varme. Den trekker storm ut av skygger."

Flodi svelget.

"Hvorfor kommer den ikke fram?"

"Månen holder den bak seg," sa sola. "Og før fantes det en gammel stjernemaler som kjølte mørket når det ble for varmt. Han er langt borte nå."

"Så nå må gjemselen virke bedre," sa Shelly.

"Ja," sa sola.

"Da bruker dere HAR-regelen," sa Flodi. "Den som HAR gjemt seg nå skal stå. Da kommer månen fram litt før du blir altfor varm."

Månen så bekymret ut.

"Hvis jeg står for mye, finner den kanten min."

"Bare litt," sa Flodi. "Akkurat nok til å bli funnet."

Sola rettet seg opp.

Månen la seg halvveis bak skyen.

Flodi løftet poten.

"Tell til tre."

Sola lukket de store lysøynene.

"En."

Himmelen ble stille.

"To."

Skyene holdt pusten.

"Tre. Den som HAR gjemt seg nå skal stå."

Månen skjøv seg fram.

Bare en sølvtynn kant.

"Fant deg," sa sola mildt.

Og i samme øyeblikk ble sola litt roligere.

Varmen sluttet å koke.

Flodi smilte.

"Det virker."

Så sprakk skyen bak månen.

Ikke høyt.

Ikke som et brak.

Mer som når et skap åpner seg i et mørkt rom.

En svart vind gled ut.

Månen stivnet.

Sola ble hvit i kanten.

Fra mørket kom en stemme.

Lav.

Tørr.

Sulten.

"Varmt."

Mørkemumleren kom ikke gående.

Den rant.

Den rant ut fra månens bakside som røyk fra en lukket ovn. Først en tynn stripe. Så en sky. Så en storm med røde glimt dypt inni.

Den hadde ingen ordentlig kropp.

Bare mørke.

Bare vind.

Bare munner som åpnet seg og lukket seg i skyggene.

"Mer," mumlet den.

Den grep en solgnist.

"Én."

Grep en til.

"Én til."

Og en til.

"Én til."

"Den teller ikke videre," hvisket Tiger.

"Nei," hvisket Flodi. "Den begynner bare på én igjen."

Sola trakk strålene til seg.

Månen gled foran den mørke stormen, men Mørkemumleren presset seg rundt kanten.

Langt nede på jorden vokste tordenskyene over hustakene. Lyn blinket som hvite rifter.

"Benjamin," hvisket Flodi.

Hvis stormen kom ned dit, ville rommet hans bli både lyst av lyn og varmt av feber.

"Tilbake bak månen!" ropte Flodi.

Mørkemumleren snudde seg mot ham.

Det var som å bli sett på av en kjeller.

"Liten," sa den.

Flodi tok et skritt bakover før han rakk å bestemme seg for å være modig.

Pølse strakte seg ut som et rødt tau.

"Jeg kan holde den!"

Han surret seg rundt en mørk arm av storm.

Armen ble til tåke og gled gjennom ham.

And flakset hardt og blåste med vingene.

Skyggene delte seg og samlet seg igjen.

Bomb trillet fram.

"Liten eksplosjon?"

"Ikke ved sola," sa Tiger raskt.

Bomb stoppet.

"Godt poeng."

Tiger sprutet vann fra vannpistolen. Dråpene ble til damp før de traff.

Mørkemumleren vokste.

Den trakk varme fra solstrålene og gjorde dem matte.

"Én til."

Månen skalv.

"Den får tak," sa månen. "Jeg klarer ikke dekke den alene."

Flodi så på potene sine.

Han tenkte på Benjamin.

På pannen som var altfor varm.

På hvordan varmen hadde trukket seg litt unna poten hans.

"Jeg kan kjøle," sa han.

"Du fryser," sa And.

"Kanskje det er samme ting, bare motsatt vei."

Flodi gikk fram til kanten av skyplattformen.

Varmen fra sola slo mot ansiktet hans.

Mørket fra Mørkemumleren dro i ørene hans.

Han løftet potene.

"Hei!" ropte han.

Mørkemumleren vred seg.

"Kald liten," mumlet den.

"Nettopp," sa Flodi.

Han lukket øynene og prøvde å sende all kulden i seg ut gjennom potene.

Han tenkte på vinter i gangen.

På å fryse under tepper.

På stranddager der alle andre badet og han hadde lyst på ullsokker.

En tynn hvit pust kom fra potene hans.

Den traff Mørkemumleren.

Stormen rykket.

Et lite stykke mørke fikk rim på kanten.

"Det virker!" ropte Shelly.

Flodi presset hardere.

Den hvite pusten ble til en tynn stråle.

Så knakk den.

Kulden falt fra hverandre som snøfnugg i sol.

Mørkemumleren sugde inn varme og vokste større enn før.

"Ikke nok," sa den.

Ordene slo Flodi bakover.

Han landet på skyen.

Hardt.

Sola ble mørkere i kanten.

Månen gled en hel håndsbredde bakover.

Under dem åpnet stormen seg over Oslo.

"Jeg klarer det ikke," hvisket Flodi.

Ingen lo.

Ingen sa at han måtte bare prøve mer.

Pølse la seg rundt ham som et belte.

"Du klarer ikke holde deg fast alene," sa Pølse. "Så jeg holder deg."

Tiger stilte seg ved siden av.

"Du må sikte. Jeg sier hvor."

And stilte seg bak ham.

"Jeg blåser kulden riktig vei."

Bomb trillet fram og satte seg foran Flodis føtter.

"Jeg lager åpning. Liten. Presis."

Shelly kom sist.

Hun la pannen mot Flodis kalde pote.

"Jeg kan gjemme redselen din et øyeblikk," sa hun. "Ikke fjerne den. Bare gjemme den lenge nok."

Flodi så på vennene sine.

Så nikket han.

Shelly lukket øynene.

"En. To. Tre."

Redselen ble ikke borte.

Men den sluttet å rope.

Og da hørte Flodi noe annet.

Sitt eget hjerte.

Benjamins hjerte i minnet.

Vennene som pustet rundt ham.

Sola som knitret svakt.

Månen som hvisket:

"Bak kanten. Der er den tynnest."

Tiger pekte.

"Der."

Bombs lunte blusset.

"Nå."

POFF!

En liten eksplosjon slo et hull i den mørke vinden.

And blåste.

Pølse holdt.

Shelly telte stille.

Flodi løftet potene igjen.

Denne gangen prøvde han ikke å slutte å fryse.

Han lot seg fryse helt.

Helt fra ørene.

Helt fra magen.

Helt fra de små, kalde potene som alltid hadde vært feil temperatur.

"Jeg er ikke bare kald," sa Flodi.

Stemmen hans skalv.

Så sluttet den å skjelve.

"Jeg hutrefryser."

Flodis poter lyste blått.

Ikke blankt blått.

Ikke pent blått.

Kaldt blått.

Som skyggen under en snøfonn.

Som en isbit innerst i et glass.

Som den aller første vinterpusten på et vindu.

"Hutre," hvisket Flodi.

Så kom kraften.

Den skjøt ikke rett fram som en vanlig stråle.

Den ristet fram.

Den hakket.

Den frøs lufta i små trinn.

HUTRE-HUTRE-HUTRE.

Skyene rundt dem fikk hvite kanter. Vannet i Tigers vannpistol ble til en rar, kald propp. And fikk rim på nebbspissen.

Og Mørkemumleren skrek uten å rope.

Mørket sprakk i lange, blå linjer.

Varme den hadde stjålet, slapp ut som gyldne gnister.

Sola grep gnistene og trakk dem tilbake til seg, men nå sakte, rolig, uten å koke.

"Mindre," mumlet Mørkemumleren.

For første gang hørtes den redd ut.

"Bak månen," sa månen. "Nå!"

Men Mørkemumleren rev seg løs og slo en mørk bølge mot Flodi.

Pølse strammet grepet rundt ham.

Tiger lente seg inn mot Flodis skulder.

And slo med vingene.

Bomb satte seg tungt på Flodis ene fot.

"Au," sa Flodi.

"Du glir ikke," sa Bomb.

"Bra au."

Shelly snurret rundt, ikke mot Mørkemumleren, men rundt sola og månen.

"En. To. Tre," ropte hun. "Den som HAR gjemt seg nå skal stå!"

Månen skjøv seg fram.

Sola fant den med en gang.

"Fant deg."

Varmen i himmelen roet seg enda mer.

Mørkemumleren fikk mindre å spise.

Det var ikke gjemselen som slo den.

Gjemselen lukket kjøkkenet.

Flodis kulde tok maten ut av munnen på den.

"Én til!" freste Mørkemumleren.

"Nei," sa Flodi.

Kort.

Kaldt.

Han presset begge potene fram.

Hutrefrysen traff midt i stormen.

Mørket foldet seg sammen. Først som røyk i vind. Så som våt ull. Så som en stor svart ball full av sprekker.

Inne i sprekkene blinket stjålet sommervarme.

"Dytt!" ropte Tiger.

De dyttet.

Ikke med en katalog av angrep.

Med alt de var.

And blåste stormen bakover.

Pølse trakk som et tau.

Bomb puffet med små, presise poff.

Shelly holdt månen synlig akkurat lenge nok til at sola ikke ble villvarm igjen.

Tiger ropte hvor Flodi skulle sikte.

Og Flodi hutrefrøs.

HUTRE. HUTRE. HUTRE.

Den svarte ballen gled mot månens kant.

Mørkemumleren satte klør av skygge i skyene.

Skyene revnet.

Under dem så Flodi Lambertseter, veiene, trærne, huset til Benjamin.

Lyn hang over nabolaget som hvite tenner.

"Benjamin trenger natt," sa Flodi.

Han tenkte på den varme pannen.

På lyset som ikke ville slippe taket.

På en gutt som prøvde å sove.

Så samlet han den siste kulden.

Den kom ikke bare fra potene.

Den kom fra alle gangene han hadde trodd at det var noe rart med ham.

Alle gangene han hadde frosset når andre var varme.

Alle gangene noen hadde sagt: "Det er da ikke kaldt."

Nå var det kaldt.

På ordentlig.

"HUTREFRYSE-FLODIKRAFT!" ropte han.

Kraften ble til en bred, blåhvit bølge.

Den slo inn i Mørkemumleren.

Skyggene frøs fast i formen sin.

Sprekker løp gjennom stormen som lyn baklengs.

Månen åpnet sin mørke bakside som en dør.

"Inn," sa månen.

Sola lyste lavt fra siden, ikke varmt nok til å mate, bare lyst nok til å vise veien.

Alle dyttet én gang til.

"EN!" ropte Pølse.

"TO!" ropte Tiger.

"TRE!" ropte Flodi.

Mørkemumleren sprakk i tre store skyggebiter og raste bak månen med et kaldt, hult drønn.

Døren av mørke lukket seg.

Lynene over jorden sluknet.

Skyene sluttet å mumle.

Det ble stille.

Så kom Mørkemumlerens stemme, langt borte bak månen.

"Kaldt."

Og så ikke mer.

Flodi sank sammen på skyplattformen.

Potene hans røyk av frost.

"Jeg tror," sa han sakte, "at jeg nettopp ble enda kaldere."

Pølse klemte ham.

"Du reddet himmelen."

"Og Benjamin," sa Shelly.

Sola bøyde seg lavt.

"Du fant kraften din, lille Flodi."

"Jeg hadde den hele tiden," sa Flodi.

"Ja," sa månen søvnig. "Men nå brukte du den riktig vei."

Flodi så på potene sine.

De var fortsatt små.

Fortsatt lilla.

Fortsatt kalde.

Men de så ikke feil ut lenger.

Sola og månen prøvde den nye gjemselen en gang til.

Sola telte.

Månen viste seg litt.

Sola fant den.

Så gled månen rolig fram på himmelen, ikke for å gjemme seg hele dagen, men for å gi natten plass da natten trengtes.

"Benjamin får mørke," sa Flodi.

"I natt," sa månen. "Og mange netter etter."

"Men hvordan kommer vi ned?" spurte And.

Månen gjespet og trykket på en liten knapp av sølv.

En dør åpnet seg i skyen.

Bak den sto en hvit og krystallklar heis.

"Jeg tar alltid heis," sa månen. "Trapper er for våkne."

"Går den til Benjamin?" spurte Flodi.

Knappene i heisen blinket.

Én knapp snurret rundt og rundt.

Da den stoppet, sto det:

Benjamins soverom

"Perfekt," sa Flodi.

"Tre er størst," sa Tiger.

"Men heis er raskest," sa And.

De gikk inn.

Tre-trappen hang i lufta bak dem.

"Jeg går bare opp," sa Tre-trappen. "Ned er en annen avdeling."

Heisdøren lukket seg.

Og med et mykt SVUSJ suste de gjennom himmelen.

Heisen suste ned gjennom skyene.

Ikke som en farlig heis.

Som en måneheis.

Den vugget litt.

Den glitret litt.

Den tok en liten omvei forbi Lambertseter.

Nede ved kanten av plenen sto Ferdinand fortsatt og klippet.

Han stoppet da heisen suste forbi.

"Der finnes det altså ting," sa han. "Notert."

"Sola trenger ikke klipping!" ropte Flodi gjennom glasset.

"Alt trenger klipping til slutt," sa Ferdinand.

Så var de forbi.

Heisen bremset utenfor vinduet til Benjamins rom.

Døren åpnet seg lydløst.

Rommet var mørkere nå.

Ikke svart.

Ikke skummelt.

Bare natt.

Den riktige typen natt.

Månen hang utenfor vinduet og lyste sølvmykt gjennom gardinen.

Benjamin lå fortsatt under dyna.

Han var varm.

Men han vred seg ikke like mye.

"Vi er hjemme," hvisket Pølse.

"Og han sover nesten," sa Tiger.

"Nesten holder ikke," sa Flodi.

Han klatret opp på senga.

De andre fulgte etter.

Pølse la seg som et mykt rekkverk rundt Benjamin.

Tiger la seg ved føttene.

Shelly krøp inn ved puta.

And puttet nebbet forsiktig under Benjamins hånd.

Bomb trillet seg inn i armkroken hans og tikket så lavt at det nesten ble en vuggesang.

Flodi satte seg ved Benjamins hode.

Han så på poten sin.

Før hadde den bare vært kald.

Nå visste han bedre.

Han la den forsiktig på Benjamins panne.

Benjamin sukket.

Varmen trakk seg tilbake.

Ikke med et smell.

Ikke som magi som ville vise seg fram.

Bare sakte.

Som tidevann.

Måneskinnet la seg over dyna.

Bamseklemmene holdt Benjamin stille.

Flodis kalde pote ble liggende.

Én.

To.

Tre.

Benjamin pustet dypt.

Så enda dypere.

Rynken i pannen hans forsvant.

Hånden hans åpnet seg rundt And.

"Det fungerer," hvisket Shelly.

"Han sover," sa Tiger.

"Ordentlig?" spurte Flodi.

Pølse lyttet.

Bomb tikket.

And nikket uten å ta nebbet ut av hånden hans.

"Ordentlig."

Flodi kjente noe varmt i brystet.

Ikke solvarmt.

Ikke febervarmt.

Bare en liten, stille varme.

Det rare var at potene hans fortsatt var kalde.

"Jeg er fortsatt kald," hvisket han.

"Ja," sa Tiger.

"Men det er ikke feil."

"Nei," sa Shelly.

"Det er en kraft," sa Pølse.

Flodi lente seg inntil Benjamin.

"Hutrefryse-Flodikraft," mumlet han.

"Langt ord," sa And søvnig.

"Stor kraft," mumlet Flodi.

Utenfor vinduet gled månen rolig over himmelen.

Et sted langt der oppe, bak månen, lå Mørkemumleren kald og stille.

Og enda lenger borte telte sola lavt til tre, så hun kunne finne månen igjen uten å bli for varm.

Benjamin sov gjennom hele natten.

Flodi sov også.

Med den ene poten på Benjamins panne.

Med vennene tett rundt seg.

Med måneskinn på snuten.

Og med vissheten om at tre var størst, at den som har gjemt seg kan stå fram, og at en liten lilla flodhest som alltid fryser kan være akkurat det himmelen trenger.

SLUTT