Benjamin hadde tre prikker.

To på leggen og én på armen.

Flodi satt på terrassen og så på dem med begge øynene. Det ene øyet hadde bestemt seg for leggen. Det andre øyet hadde bestemt seg for armen. Det var en vanskelig måte å se på, men Flodi var en lilla flodhest med trening i vanskelige ting.

"De er røde," sa han.

Benjamin satt på det nederste trinnet med en saftflaske mellom føttene. Han hadde fotballdrakt på, men ikke leggbeskyttere ennå. Den ene sokken var trukket halvveis opp. Den andre lå som en slapp hvit orm ved siden av ham.

"Mhm."

"Hvor lenge har de vært røde?"

"Siden i går."

"Hvor røde var de i går?"

Benjamin så ned på leggen. "Røde."

"Like røde som nå?"

"Kanskje."

"Det er et dårlig svar."

"Det er prikker, Flodi."

"Det er Benjamin-prikker. Det er alvorligere."

Benjamin tok en slurk saft. På flasken satt det et lite klistremerke fra en annen sommer. Det hadde en stjerne på seg som nesten var slitt bort.

"Mamma sier jeg ikke skal bade før vi vet hva det er."

Flodi stivnet.

Det var en liten stivning først, bare i ørene. Så i snuten. Så i hele kroppen.

"Ikke bade?"

"Nei."

"I dag?"

"Ikke i dag."

"Ikke i dag i det hele tatt?"

"Ikke i dag i det hele tatt."

Flodi så mot bassenget.

Det sto midt i hagen, rundt og blått og større enn det hadde vært da Benjamin var liten. Det var ikke et lite babybasseng lenger. Det var et ordentlig hagebasseng med stige, trekk, filterpumpe og en kant som voksne alltid sa man ikke skulle lene seg på.

Langs den innerste kanten lå det grønne flekker.

Ikke mange.

Men nok.

Flodi så fra Benjamins legg til bassengkanten. Fra bassengkanten til Benjamins arm. Fra armen til flekkene. Fra flekkene til leggen igjen.

"Benjamin."

"Ja?"

"Du har røde prikker."

"Ja."

"Bassenget har grønne flekker."

"Ja."

"Det er to ting."

"Det er veldig ofte to ting."

"Men de er her samtidig."

Benjamin lente seg bakover på hendene. "Pappa har sjekket pumpa. Han tror filterpumpa har røket."

"Røket?"

"Den virker ikke. Vannet blir ikke renset ordentlig."

Flodi så mot pumpa. Den sto ved siden av bassenget med slangen ned i vannet og ledningen inn mot veggen. Den så ikke røket ut. Den så bare stille ut. Det var nesten verre.

"Han har bestilt en ny," sa Benjamin. "Det tar kanskje en uke. Kanskje to."

"En uke."

"Ja."

"Kanskje to."

"Ja."

Flodi snudde seg langsomt mot ham.

"Benjamin. Hvis du ikke bader på to uker, blir du tørr."

Benjamin smilte litt, men bare litt. "Jeg dusjer."

"Dusj er loddrett regn. Det teller ikke."

"Det teller litt."

"Ikke for basseng."

Benjamin så ut mot vannet. Smilet forsvant. Ikke dramatisk. Bare som en liten ting som gled ned fra ansiktet hans.

"Jeg har bada hver dag," sa han.

Flodi sa ingenting.

"Etter skolen. Etter trening. Etter middag. Det har vært det fineste i hele juni."

Han dyttet litt i den ene sokken med tåa.

"Nå har jeg cup hele dagen, og så får jeg ikke bade når jeg kommer hjem heller."

"Cup?"

"Fotball-cup. Vi drar snart."

"Hele dagen?"

"Mange kamper. Pappa sier vi kommer hjem rundt seks. Kanskje sju."

Flodi så mot huset. Han hadde ikke hørt at dagen skulle være en hel-dag. Han hadde hørt sko i gangen og pappa som ropte etter drakter og mamma som sa at noen måtte huske solkrem, men han hadde ikke skjønt at det betydde at hagen skulle bli alene.

Hagen.

Bassenget.

De grønne flekkene.

Benjamins røde prikker.

"Mamma sa det kanskje er fra spabadet på hytta," sa Benjamin. "Husker du? Da jeg klødde etterpå?"

Flodi husket.

Han husket ikke spabadet slik Benjamin husket det. Han husket bobler, damp, en voksenstemme som sa at vannet sikkert var litt feil, og Benjamin som klødde på leggen om kvelden. Han husket at mamma smurte noe på huden. Han husket at pappa sa at man ikke skulle bade når kjemien var feil.

Kjemi var et av de ordene voksne brukte når de ikke ville si magi.

"Så vannet angrep deg før," sa Flodi lavt.

"Nei."

"Og nå har bassenget grønne flekker."

"Det betyr ikke at det angriper."

"Ikke ennå."

Benjamin lo ikke. Han bare så på ham med et ansikt som betydde at Flodi var Flodi. Det var et ansikt Benjamin hadde brukt i mange år.

Inne i huset ropte pappa:

"Benjamin! Leggbeskyttere!"

"Kommer!"

Benjamin reiste seg. Han dro den ene sokken helt av og tok den andre med seg.

"Skal du være ute hele dagen, eller?" spurte han.

Flodi rettet seg opp.

"Jeg skal passe på."

"Bra."

Benjamin gikk inn. Døra gled igjen bak ham.

Flodi ble sittende.

I hagen var det varmt. Sola sto over taket på naboens garasje. Det luktet juni, gress og litt basseng. Pumpa sa ingenting. Vannet lå stille, bortsett fra en liten krusning som kom fra vinden.

Flodi bompet ned fra trinnet og gikk bort til kanten.

De grønne flekkene lå der.

Han lente seg fram.

"Hallo?"

Bassenget svarte ikke.

"Bassenganse?"

Vannet rørte seg så vidt.

Det kunne ha vært vind.

Det kunne også ha vært et sukk.

Flodi likte ikke at han ikke visste forskjellen.

Bak ham begynte huset å lage avreise-lyder. Skuffer. Dører. En bag som ble dratt over gulvet. Pappa som sa at de måtte kjøre nå. Mamma som sa at hun hadde sagt det for ti minutter siden. Benjamin som ropte at han hadde funnet leggbeskytterne, men ikke den høyre.

Så fant han den høyre.

Så kom alle ut.

Benjamin hadde drakt, sekk og en brødskive i hånda. Pappa bar en bag og to vannflasker. Mamma hadde bilnøklene i munnen mens hun lette etter solbriller som satt på hodet hennes.

Ingen av dem så Flodi stå helt inntil bassengkanten.

Benjamin snudde seg i døra til bilen.

"Pass på huset," sa han.

"Jeg passer på alt," sa Flodi.

Benjamin hørte ikke det, men han løftet hånda likevel, som om han gjorde det.

Bilen kjørte ut.

Lyden forsvant nedover veien.

Hagen ble stor.

Flodi sto helt stille en stund. Det var ikke vanlig for ham, og derfor var det viktig.

Så bompet han inn i huset.

På Benjamins rom lå gjengen der de pleide, men de pleide ikke å ligge slik når Benjamin var borte. Pølse lå på senga. Tiger satt i vinduskarmen. And lå ved bokhylla med nebbet pekende ut i rommet, som om hun allerede hadde innkalt til møte uten å si det. Shelly satt i en planteboks. Platypus hadde nebbet ned i en tom vase. Bomb sto på pulten med en oppskriftbok han ikke eide. Todd lå ved puten og så ut som om han hadde vært våken hele tiden. Det var Todds måte å si at han ikke hadde planer om å bidra før noen gjorde noe dumt.

Prikke lå i et tomt akvarium og svømte i luften over bunnen.

"Møte," sa Flodi.

And åpnet øynene. "Tema?"

"Røde prikker og grønne flekker."

Tiger snudde hodet fra vinduet. "Det er to temaer."

"Nei," sa Flodi. "Det er ett tema med to farger."

Pølse løftet hodet. "Hva har skjedd?"

Flodi gikk til midten av rommet. Han satte labbene bredt fra hverandre.

"Benjamin har røde prikker. Bassenget har grønne flekker. Pumpa er røket. Benjamin får ikke bade. Familien er borte til middag-kvelds. Hvis dette fortsetter, blir Benjamin et prikkete monster og bassenget blir prikkete-monster-vann."

Det ble stille.

Todd lukket øynene. "Det var mange hopp."

"Det var ett hopp," sa Flodi. "Et redningshopp."

"Røde prikker på hud og grønne flekker i basseng er ikke samme sak," sa Tiger.

"De er begge flekkete."

"Det er ikke nok."

"Det er nok for start."

Bomb klappet vingene sammen. "Start er det beste stedet å begynne."

And reiste seg. "Operasjonsnavn?"

Flodi hadde allerede kjent navnet komme. Det var slik operasjoner gjorde. De kom først som en følelse i magen og så som store ord.

"Operasjon Basseng-og-Benjamin-Redning."

Pølse senket hodet igjen. "Det navnet er altfor langt."

"Det er to ting som må reddes."

"Da blir navnet langt," sa Bomb.

Shelly stakk hodet litt lenger ut av skallet. "Skal vi spørre noen først?"

Flodi så på henne.

"Vi kan ikke spørre Benjamin. Han er på cup."

"Bassengansen?"

Flodi tenkte på den lille krusningen.

"Hun svarte ikke tydelig."

"Da bør vi kanskje vente til hun svarer tydelig."

Flodi ristet på hodet. Snuten skvulpet.

"Nei. Hvis noe ikke svarer, betyr det at det ikke kan svare. Hvis det ikke kan svare, må vi hjelpe før det er for sent."

Todd åpnet det ene øyet.

"Det er en veldig farlig regel."

Flodi nikket alvorlig.

"Det er derfor den er min."

Han gikk bort til vinduet og så ut.

Røde prikker i hodet.

Grønne flekker i hagen.

En stille pumpe.

Et stille basseng.

En hel dag uten voksne.

"Jeg ordner først," sa Flodi.

Pølse så opp.

"Hva?"

Flodi snudde seg mot dem alle.

"Jeg ordner først. Jeg spør senere."

Det var ikke mange regler i verden som kom ferdige med en gang.

Denne gjorde det.

Og den hørtes veldig effektiv ut.

Skyen begynte som en flekk bak tretoppene.

Tiger så den først.

Det var ikke fordi Tiger var redd for skyer. Tiger var ikke redd for vær. Tiger var bare den som satt i vinduskarmen og så ut når alle andre så på Flodi.

"Det kommer regn," sa han.

Flodi hadde akkurat brettet en av Benjamins hyttesokker til noe han mente var en regnhette.

"Regn er vann," sa han.

"Ja."

"Bassenget er vann."

"Ja."

"Da er regn beslektet med basseng."

"Det er fortsatt regn."

Flodi dro sokken over hodet. Den dekket det ene øret og halve snuten. Det gjorde ingenting. Feltarbeid krevde utstyr.

"Da bruker vi regnet."

"Til hva?"

"Til å kurere plaskifanten."

Pølse lå ved sengekanten og så på ham med hele ansiktet sitt. Pølse hadde et ansikt som kunne si mye uten ord. Akkurat nå sa det at han ønsket at dagen hadde startet annerledes.

"Hvordan kurerer man en plaskifant?" spurte Shelly.

Flodi satte seg på gulvet.

"Slik vi kurerte Benjamin."

Todd sa: "Benjamin hadde feber."

"Ja."

"Bassenget har pumpefeil."

"Ja."

"Det er ikke samme sykdom."

"Det er samme hus."

Todd ventet. Det var en lang Todd-venting.

"Det er ikke et argument."

"Det er nært nok," sa Flodi.

And kom bort til ham. "Kuren?"

"Søvn. Bamseklem. Kalde poter."

Platypus løftet nebbet fra vasen. "Plaskifanter har ikke nødvendigvis poter."

"Da bruker vi de delene som finnes."

"Hvilke deler er det?"

Flodi så ut av vinduet.

Regnet hadde begynt.

Først var det bare prikker på ruten. Så ble det streker. Så ble det en hel vegg av vann som falt rett ned og skrått bort samtidig.

Hagen ble grå på ett minutt.

"Vi finner ut ute," sa Flodi.

"Nei," sa Tiger.

"Jo."

"Nei."

Flodi snudde seg. "Operasjonen er ute."

"Været er ute."

"Da er de på samme sted."

Det var slik Flodi ofte avgjorde ting. Hvis to ting var på samme sted, kunne de samarbeide. Det var ikke alltid sant, men det var sant ofte nok til at han fortsatte å bruke det.

Pølse sukket og rullet ned fra senga.

"Jeg blir med."

"Jeg også!" sa Bomb.

Alle så på ham.

Bomb sto allerede med et belte over skulderen og en liten pose festet på ryggen.

"Hvorfor har du den posen?" spurte Pølse.

"For beredskap."

"Hva slags beredskap?"

Bomb smilte.

Todd løftet hodet. "Det er det verste smilet ditt."

Bombs smil ble større.

---

Ute var regnet ikke regn lenger.

Det var en vannvegg med lyd.

Flodi bompet over terrassen og ned i gresset. Hyttesokken gled ned over øynene. Han dyttet den opp med snuten. Pølse kom etter, tung og våt allerede etter to meter. Bomb vagget ikke i regn. Bomb marsjerte. Det var forskjell. Han hadde bestemt seg for marsj.

Bassenget var fullt.

Vannet sto høyere enn det pleide. Det skvulpet mot kanten og rant over i små striper. Gresset rundt bassenget var blitt til en myk, brun pytt. Ved hekken hadde det begynt å samle seg en ordentlig dam.

Pumpa sto taus.

"Der," sa Pølse.

Han pekte med snuten mot slangen som gikk ned i vannet. Den dirret litt, som om noe prøvde å trekke pusten gjennom den og ikke fikk det til.

Flodi lente seg ned.

"Hallo?"

Pumpa svarte med et lite host.

Så stoppet den igjen.

"Den er ikke røket," sa Pølse.

"Den hoster."

"Noe sitter fast."

Det var en farlig setning når Bomb sto ved siden av.

Bomb lente seg frem med blanke øyne. "Fast?"

"Ja," sa Pølse. "Kanskje en kvist. Kanskje blader."

"Fast betyr at det kan frigjøres."

"Ikke på din måte."

"Du vet ikke hvilken måte jeg mener."

"Jo."

Bomb tok av seg posen.

Flodi så på den. "Hva har du?"

"En kontrollert eksplosjon."

Pølse lukket øynene.

"Nei."

"Liten."

"Nei."

"Presis."

"Nei."

"Med vannballong."

Flodi løftet hodet. "Vannballong?"

Bomb åpnet posen. Inni lå en oransje vannballong, en skje med gamle havregryn, en bit leketøysbelte og noe som lignet en lunte sydd av tråd.

"Den er laget for å løsne ting som sitter fast uten å ødelegge det som ikke sitter fast," sa Bomb.

Pølse stirret på ham.

"Det er ikke en setning som finnes."

"Den finnes nå."

Fra vinduet i andre etasje hørtes Tigers stemme gjennom regnet.

"Ikke gjør det!"

Flodi så opp. Tiger sto bak gardinet med poten mot glasset.

And sto ved siden av ham.

Shelly var så vidt synlig.

Platypus hadde kommet opp i vinduskarmen med notatboken.

Regnet slo mot ruten mellom dem.

Flodi så på pumpa.

Pumpa hostet igjen.

Han så på de grønne flekkene.

Han så på regnet som fylte bassenget, dammen som vokste ved hekken, og hagen som ble mer og mer vann.

"Hvis pumpa ikke pumper," sa han, "blir vannet verre."

Pølse sa: "Vi kan prøve å trekke ut det som sitter fast."

"Hvis Benjamin kommer hjem til verre vann, kan han ikke bade."

"Det vet vi."

"Hvis han ikke kan bade, blir prikkene kanskje flere."

"Det vet vi ikke."

"Hvis prikkene blir flere, blir han prikkete monster."

"Det vet vi definitivt ikke."

Flodi så på Bomb.

"Kontrollert?"

Bomb nikket høytidelig. "Kontrollert."

Pølse sa: "Dette er ikke lytting."

"Jo," sa Flodi. "Vi lytter til pumpa. Den hoster."

"Den sier ikke spreng meg."

"Ikke med ord."

Bomb la vannballongen ved slangen, surret beltet rundt og trakk lunta bort gjennom gresset.

Regnet trommet så hardt at det var vanskelig å høre hva som var vann og hva som var dum avgjørelse.

Bomb tok fram en liten fyrstikkeske.

"Hvor hadde du den?" spurte Pølse.

"I beredskapsposen."

"Den burde vært våt."

"Jeg har beredskap for det også."

Flodi trakk seg et skritt tilbake.

Bomb tente lunta.

Den freste.

Pølse sa: "Dette kommer ikke til å være kontrollert."

Så gikk den av.

Det var ikke et smell.

Det var et BOMP.

En oransje vannballong med havregryn-ambisjoner sprakk mot slangen og sendte en kort, hard trykkbølge ned i innløpet.

Pumpa hostet.

Hostet igjen.

Så kom alt.

Vannet sto rett opp.

Ikke litt.

Rett opp.

En søyle skjøt ut av slangen, traff undersiden av bassengkanten, spratt videre og falt ned i dammen ved hekken som en foss.

Regnvann og bassengvann og hagevann blandet seg og raste gjennom gresset. Pølse ble slått bakover og landet på rumpa. Flodi fikk hele snuten full av vann.

Bomb sto med vingene ut og så ut som om han hadde sett kunst.

"Kontrollert," sa han.

"Det er en foss," sa Pølse.

Flodi dyttet hyttesokken opp fra øynene.

Det var en foss.

En liten en, men en ekte en. Vann rant fra bassenget, gjennom luften og ned i dammen ved hekken. Dammen rant videre under hekken, der hagen helte ned mot bekken bak tomten. Hele hagen hadde plutselig fått en retning.

Under hekken rørte noe seg.

Ikke en kvist.

Ikke gress.

Noe stort og vått presset seg mot strømmen.

Vannet i dammen løftet seg. Skummet ble hvitt. En rygg av stryk og mørk stein skjøt opp av den lille bekken. Et hode fulgte etter, med skummanke, store øyne og en munn som allerede smilte før den visste hvorfor.

Skapningen dro seg opp gjennom fossen som om den var en trapp.

Den ristet seg.

Det kom vann over alt.

Flodi sto helt stille.

Skapningen lente seg fram og luktet på ham.

"Du," sa den.

Stemmen var som en bekk som hadde falt ned en trapp og likt det.

Flodi svelget regnvann.

"Jeg?"

Skapningen smilte bredere.

"Du er en av oss."

Pølse så på Flodi.

Bomb så på skapningen.

Fra vinduet oppe i huset presset Tiger ansiktet mot ruten.

Flodi trakk pusten.

"Operasjon Basseng-og-Benjamin-Redning," sa han, "har fått en medhjelper."

Pølse tørket vann ut av øynene.

"Det er ikke det ordet jeg ville brukt."

Men fossen bråkte for høyt til at Flodi hørte det.

Skapningen sto midt i dammen ved hekken og lo.

Det var ikke en vanlig latter. Det var en latter med steiner i. Ikke fordi den var vond, men fordi den buldret. Vannet rundt den hoppet hver gang den lo. Skummet hang i manken som hvite blomster.

"Hagefoss!" ropte den. "Liten! Bratt! Overraskende! Utmerket!"

"Det er egentlig en pumpefeil," sa Pølse.

Skapningen snudde seg mot ham. "Pumpefoss."

"Nei."

"Enda bedre."

Flodi hadde reist seg. Han var våt fra ørene til halen og hyttesokken satt nå på ryggen hans som en slapp kappe.

"Hvem er du?" spurte han.

"Fossisaur."

"Er det navn eller type?"

"Ja!"

Fossisauren lo igjen og hoppet en halv meter opp i fontenen, ble båret ned i dammen og kom opp med et uttrykk som sa at alle ord i verden kunne løses ved å rope dem litt høyere.

Pølse gikk bort til Flodi.

"Vi bør ikke la den ta avgjørelser."

"Den er ekspert på vann."

"Den er ekspert på foss."

"Foss er vann som gjør noe."

"Bassenget er vann som ikke gjør det."

Fossisauren stivnet.

Ikke redd.

Fornærmet.

"Vann som ikke gjør noe?"

Den snudde hodet mot bassenget.

Vannet lå grågrønt og stille under regnet. Langs kanten lå de grønne flekkene. Fontenen skjøt opp fra slangen og falt ned i dammen, men selve bassenget virket bare mer og mer trøtt.

Fossisauren gikk langsomt nærmere.

"Å," sa den.

Det var første gang stemmen ikke bråkte.

"Å nei."

Flodi fulgte etter. "Hva ser du?"

"Fanget vann."

"Det er bassenget til Benjamin."

"Firkantet kant. Stille flate. Klor-lukt. Grønn hud. Ingen fall. Ingen fart. Ingen stryk. Ingen jubel."

"Det er litt jubel når Benjamin bader."

Fossisauren snudde seg raskt. "Barn kommer og lager liv?"

"Ja."

"Så går de?"

"Ja."

Fossisauren tok seg til brystet med en våt klo.

"Og vannet blir igjen."

"Det er slik basseng fungerer," sa Pølse.

"Det er slik fengsel fungerer," sa fossisauren.

Flodi kjente noe i magen som likte at noen endelig skjønte at dette var alvorlig.

"Vi må redde det," sa han.

"Ja," sa fossisauren.

Pølse sa: "Vent."

Det var et lite ord, og regnet spiste nesten hele.

Flodi og fossisauren hørte det ikke.

---

Prikke kom som en grønnblå pil gjennom luften.

Han hadde oppdaget fossisauren fra vinduet, og det var ikke mulig for Prikke å ikke undersøke noe som var vått, nytt og høylytt. Han stupte ut av vinduet i andre etasje, svømte gjennom regnet og landet i dammen med et plask som var mye mindre enn han selv mente det var.

"Å!" ropte han. "Du har gjeller uten gjeller!"

Fossisauren bøyde hodet.

"Du har gjeller."

"Ja! De er mine!"

"Da er du en av oss."

Prikke åpnet munnen.

Lukket den.

Åpnet den igjen.

"Er jeg?"

"Du svømmer i regn. Du liker fart. Du kommer når vann bråker. Du er en av oss."

Prikke så på Flodi.

"Jeg er en av dem."

"Du er Prikke," sa Pølse.

"Prikke kan være flere ting!"

Fossisauren nikket begeistret. "Flere ting i fart er bedre enn én ting i ro."

"Ja!" sa Prikke.

Pølse sa: "Dette går dårlig."

---

De gikk til bassengkanten.

Fossisauren stakk snuten ned mot vannet og smakte på det med tungespissen. Hele ansiktet hans trakk seg sammen.

"Bedøvelse."

"Klor," sa Todd fra terrassen.

Todd hadde kommet ut uten at noen hadde lagt merke til det. Det var en av Todds talenter. Han ble plutselig en del av situasjonen, helst på det tidspunktet han kunne være mest tørr.

Han var ikke tørr nå.

Ingen var tørr nå.

"Klor," gjentok han. "Bassengvask."

Fossisauren så på ham som om han hadde sagt at lenker var armbånd.

"De har gitt henne vask som smaker fange."

"Det er ikke slik det virker," sa Todd.

"Hun er stille."

"Hun er syk."

"Hun er syk fordi hun er stille."

"Kanskje hun er stille fordi hun er syk."

Fossisauren blunket.

Det var tydelig at det var en setning han ikke likte.

Flodi lente seg over kanten igjen.

"Bassenganse?"

Under overflaten rørte noe seg. Ikke mye. Bare en svak bølge som ikke kom fra fontenen.

Prikke la hodet ned i vannet.

Han ble slik en stund.

Så spratt han opp.

"Hun sier noe!"

Flodi rykket nærmere. "Hva sier hun?"

Prikke presset ansiktet i dype folder.

"Hun sier... hun sier..."

Vannet under dem formet en lyd.

Ikke et ord først. Bare luft gjennom rør. En langsom, sliten bevegelse fra noe stort.

"Ikke..."

Flodi holdt pusten.

"Ikke vannk..."

Så hostet pumpa.

Fontenen sprutet hardere.

Resten av ordet forsvant i vannet.

Prikke løftet hodet.

"Hun sier: Ikke vann kan være nok!"

Todd stirret på ham.

"Det var ikke det hun sa."

"Jeg oversatte!"

"Du gjettet."

"Oversetting er gjette med gjeller."

Fossisauren slo kloen i vannet så det sprutet over hele kanten.

"Ikke vann kan være nok! Hun vet det selv! Hun trenger mer vann. Mer fart. Mer bevegelse."

Flodi nikket.

Det passet.

Det passet med grønne flekker.

Det passet med stillheten.

Det passet med Benjamin som ikke fikk bade.

"Hva gjør man med vann som ikke har nok vann?" spurte han.

Fossisauren rettet seg.

"Man vekker det."

"Hvordan?"

"Med bevegelse."

"Hvor mye bevegelse?"

Fossisauren så på ham som om spørsmålet var veldig lite og svaret veldig stort.

"Nok."

Pølse gikk helt bort til Flodi.

"Du sier det ofte," sa han lavt.

Flodi snudde hodet.

"Hva?"

"Nok. Redde. Fikse. Først. Nå. Du sier slike ord når du ikke vil høre ferdig."

Regnet slo i gresset mellom dem.

Flodi rynket snuten.

"Jeg hører."

"Du hører det som hjelper regelen din."

Pølse så på fossisauren, som allerede hadde begynt å lete etter noe som kunne bråke mer.

"Det er det de gjør når de ikke vil høre," sa Pølse lavt.

Det var en rar setning. Den ble liggende i Flodi et øyeblikk. Ikke dypt nok til å stoppe ham. Men dypt nok til at han merket den.

Så ropte Bomb fra ved pumpa:

"Jeg kan lage vannkanon!"

Setningen spratt gjennom hagen som en ball.

Flodi snudde seg.

Fossisauren snudde seg.

Prikke snudde seg.

Pølse lukket øynene.

"Nei," sa Todd.

Bomb hadde allerede hentet to slanger, en bøtte, en plasttrakt og et rør fra Benjamins gamle lekeverksted.

"En vannkanon," sa han, "kan levere bevegelse presist."

"Hvor presist?" spurte Flodi.

Bomb løftet røret.

"Omtrent mot bassenget."

Fossisauren strålte.

"Endelig en som forstår vann."

Bomb nikket.

"Jeg forstår trykk."

"Trykk er vannets rop."

"Det er også min filosofi," sa Bomb.

Pølse så på Flodi igjen.

"Flodi."

Flodi så på bassenget.

De grønne flekkene.

Den stille flaten.

Den halve setningen.

Ikke vannk...

Ikke vann kan være nok.

Han kjente regelen stramme seg rundt alt sammen.

"Vi bygger en vannkanon," sa han.

Pumpa hostet.

Under overflaten gled en skygge langsomt bort fra kanten.

Ingen hørte den.

Da regnet stoppet, var hagen blitt et kart.

Det gikk en brun vei fra terrassen til bassenget. En blank vei fra bassenget til dammen. En skummende vei fra dammen under hekken og ut mot bekken. Det lå blader overalt, og en av Benjamins sokker hadde på uforklarlig vis havnet på terrassetaket.

Flodi så opp på den.

"Den sokken er et tegn."

Todd sto ved siden av ham. "På at noen ikke burde bruke sokker som regnhette."

"Nei. På at ting kan løfte seg."

"Det var vind."

"Vind er ting som løfter seg med vilje."

Todd svarte ikke. Han hadde brukt opp en del svar i regnet.

Inne fra huset kom And.

Hun gikk ut på terrassen, så på bassenget, så på fontenen, så på fossisauren som lå i dammen og lagde små bølger med halen, og så på Bomb som hadde begynt å stable rør i en haug.

"Operasjonsmøte ute," sa hun. "To minutter."

"Jeg har allerede begynt," sa Bomb.

"Det er derfor vi trenger møte."

And hoppet ned på gresset og stilte seg på en opp-ned blomsterpotte. Det var ikke en talerstol, men And gjorde den til en. Hun hadde den egenskapen.

"Roller," sa hun. "Tiger måler. Bomb bygger, uten ekstraeffekt før godkjenning. Pølse bærer. Shelly leser risiko. Platypus lytter. Prikke kjenner med gjeller. Todd sier nei."

Todd lå allerede på det øverste trinnet.

"Jeg sier nei."

"Notert som rådgivning," sa And.

"Det er ikke rådgivning."

"Notert."

Flodi så på And med beundring. "Du er flink til å gjøre nei om til notert."

"Det er ledelse."

Fossisauren plasket opp fra dammen.

"Og jeg?"

And så på ham.

"Du er ekstern vannfaglig ressurs."

Fossisauren la en klo på brystet. "Det er det vakreste noen har kalt meg."

"Navn?"

Fossisauren åpnet munnen.

Så lukket han den igjen.

"Ikke ennå," sa han. "Navn kommer når vannet faller riktig."

"Notert," sa And.

---

Første vannkanon var liten.

Den besto av en hageslange, en plasttrakt, to strips, en gammel bøtte og en bit rør som egentlig hørte til et byggesett Benjamin hadde fått da han var seks.

Tiger målte avstanden.

"Tre meter."

Bomb strammet stripsen.

"Perfekt."

Pølse holdt bøtta.

"Den lekker."

"Lekkasjer er bare vann som øver," sa fossisauren.

"Det er det ikke," sa Pølse.

Flodi sto ved siden av og så på bassenget. Vannet var fortsatt grågrønt i kantene. Fontenen hadde roet seg litt, men pumpa hostet fremdeles. Under overflaten kjente han noe som prøvde å si noe.

Platypus la nebbet mot bassengkanten.

"Hun beveger seg."

"Glad?" spurte Flodi.

"Jeg vet ikke."

"Hvis hun beveger seg, er hun glad," sa fossisauren.

Platypus så på ham.

"Det var ikke en måling."

Fossisauren smilte. "Det var erfaring."

Bomb løftet røret.

"Klar!"

And hevet vingen. "Test uten vann."

"Hva er poenget med vannkanon uten vann?"

"Å se om den eksploderer."

Bomb tenkte på det. "Greit."

Han trykket.

Ingenting eksploderte.

Det var nesten skuffende.

"Godkjent," sa And.

Så fylte de den.

Vannkanonen skjøt en smal stråle over bassengkanten og traff midt i vannet med et lite plask.

Bassenget skvulpet.

Flodi lente seg fram.

"Se!"

Fossisauren slo halen i dammen. "Liv!"

Prikke jublet og svømte gjennom regnet som ikke var der lenger.

Pølse så på bølgene. De små ringene traff kanten og kom tilbake.

"Det er bare en stråle."

"En begynnelse," sa Flodi.

Under overflaten kom en lav lyd.

Ikke ord.

Mer som en langsom pust som ikke fikk plass.

Platypus rynket nebbet. "For hardt."

"Hva?"

"Jeg tror hun sa for hardt."

Fossisauren løftet hodet.

"For hardt betyr nesten nok."

Flodi snudde seg mot ham. "Gjør det?"

"Hvis vann sier for hardt, betyr det at det endelig kjenner seg selv."

Todd sa fra trappa: "Det betyr for hardt."

Bomb så på kanonen.

"Vi kan gjøre den større."

Fossisauren lyste opp.

"Større er alltid bedre."

Flodi kjente hvordan setningen landet. Den landet godt. Den hadde form. Den hadde fart. Den løste mange vanskelige mellomting.

"Større er flodi-bra," sa han.

Tiger stoppet med tommestokken i hånda.

"Det er ikke en regel."

"Flodi-bra er bra."

"Det er heller ikke en regel."

"Større er bra."

Todd lukket øynene. "Nå ble det en sirkel."

"Sirkler er sterke," sa Flodi.

---

Andre vannkanon var større.

Tredje var for stor til at Pølse kunne holde den alene.

Fjerde trengte en stol.

Innen sola kom fram mellom skyene, sto det en vannkanon ved bassenget som var på størrelse med en hagestol og så ut som en oppfinnelse som hadde drømt for høyt. Slanger gikk i kryss. Bøtter hang i ulike høyder. Bomb hadde festet en trykkmekanisme av leketøysdeler, hageslange og noe fra garasjen ingen ville spørre om.

Shelly hadde skrevet tre sider med sikkerhetsnotater.

Ingen hadde lest dem.

"Jeg har skrevet at vi bør stoppe," sa hun.

"Notert," sa And.

"Notert er ikke det samme som lest," sa Shelly.

"Men vi stopper ikke?"

"Ikke ennå."

Platypus lå med nebbet mot bassengkanten.

"Det er for mye støy."

"Det er ikke støy," sa Bomb. "Det er forberedelse."

Fossisauren sto på kanten av dammen og pekte mot bassenget.

"Hun trenger lys også."

Flodi snudde seg. "Lys?"

"I villvann glitrer sol på skum. Det er slik vann vet at det er våkent."

Flodi tenkte på en plaskifant fra en annen gang. Et basseng langt sør. Lys som hadde gått gjennom vann og rør og hele verden. Det hadde vært viktig. Han husket ikke alle detaljene, men han husket at lys kunne bety noe.

"Lys hjelper plaskifanter," sa han.

Tiger så opp. "Det er ikke sikkert."

"Det har hjulpet før."

"Ikke sånn."

"Sånn er en type før."

Bomb strakte vingen i været.

"Jeg har julelys på loftet!"

Bomb løp inn og kom tilbake med tre kasser.

De fant en lang julelys-streng, en blinkende stjerne, flere små LED-kuler og en Frosne-lyselefant Benjamin hadde fått da han var fire og ingen hadde klart å kaste.

Flodi holdt elefanten opp.

"Den er relevant."

"Den er elektrisk," sa Tiger.

"Den er også elefant."

"Det hjelper ikke."

And gikk gjennom Shellys sikkerhetsnotat og plukket ut de ordene som sa mest nei.

"Ingen strømledning i vannet," sa hun. "Batteri bare. Lys festes utenfor eller flyter lukket."

Shelly blunket.

"Du leste."

"Jeg leser alltid risiko. Jeg følger den ikke alltid."

"Det var nesten fint."

Snart blinket vannkanonen. Det hang lys langs rørene. Stjernen pulserte ved toppen. Frosne-elefanten fløt i bassenget med et mildt blått lys i magen.

Fossisauren var rørt.

"Nå ser hun nesten ut som vann."

"Hun er vann," sa Todd.

"Nå ser hun ut som vann som vil bli vann."

Ingen visste hva det betydde, men Flodi nikket.

Så sa Bomb:

"Lyd."

Alle snudde seg.

"Nei," sa Tiger.

"Plaskifanter lever av latter," sa Bomb. "Latter er lyd. Hvis vi ikke har Benjamin, trenger vi erstatningslyd."

And så mot huset. "Forslag?"

Bomb smilte.

Pølse sa: "Loftet?"

"Loftet," sa Bomb.

Han kom tilbake med en stor, gammel ghettoblaster og en kassett. På etiketten sto det med skjev tusj:

Bomp-bomp-boff.

"Du har laget kassett?" spurte Flodi.

"I fjor sommer. På loftet. Jeg trodde aldri jeg fikk bruk for den."

"Det gjør ingen med de tingene du lager," sa Tiger.

Bomb trykket play.

Først kom et klikk.

Så kom Bombs egen stemme, høy og litt ekkoete:

"BOMP! BOMP! BOFF!"

En kasserolle slo i bakgrunnen.

"BOMP! BOMP! BOFF!"

Flodi løftet labbene. "Perfekt."

Tiger sa: "Det er bare deg som roper boff på loop."

"Det er kunstnerisk valg," sa Bomb.

Midt i ropene kom en linje ingen kommenterte. Alle var opptatt med kanonen.

"PLASKIFANTEN ER BASSEEEEENGET!"

Så var det mer kasserolle.

Platypus presset nebbet mot kanten og rykket til.

"For mye."

"Nesten nok," sa fossisauren.

Vannet under dem rørte seg.

Det samlet seg ikke i bølger.

Det trakk seg bort.

Bare litt.

Som om noe stort prøvde å gjøre kroppen sin mindre.

Så steg en langsom boble opp ved kanten.

Den sprakk.

Og en stemme kom, lav og tydelig nok til at alle hørte den.

"Lille flodhest."

Flodi frøs.

Bombs kassett ropte videre.

"BOMP! BOMP! BOFF!"

Vannet dirret.

"Hva har dere gjort."

Ingen sa noe.

Ikke med en gang.

Så løftet fossisauren hodet.

"Hun kjenner det."

Flodi svelget.

"Ja."

"Da virker det."

Flodi så på vannkanonen. På lysene. På stjernen. På elefanten. På vannet som endelig hadde snakket.

Han hørte ordene hennes.

Men han hørte dem halvveis.

Den andre halvdelen ble tatt av Bombs kassett, av fossisaurens begeistring, av sin egen regel og av den grønne kanten som fortsatt lå der.

And løftet vingen.

"Avfyring utsettes til kaptein gir klar."

"Hvem er kaptein?" spurte Bomb.

Alle så på Flodi.

Flodi så på bassenget.

Så på kanonen.

Så på den lave sola.

"Klar snart," sa han.

Under overflaten trakk Bassengansen seg lenger inn i seg selv.

Ingen så det.

Bomb stoppet kassetten selv.

Det var nesten det mest urovekkende som hadde skjedd hele dagen.

Han vagget bort til ghettoblasteren, trykket på knappen, og Bomp-bomp-boff forsvant midt i en boff.

Hagen ble stille nok til at man hørte fontenen.

Og pumpa.

Og den rare lyden fra bassenget som ikke var pust, men nesten.

"Operasjonslyd må være lav," sa Bomb.

Tiger så på ham.

"Du har lært det?"

"Jeg har alltid visst det. Jeg har bare sjelden brukt det."

And stilte seg foran vannkanonen.

"Avfyringsrekkefølge. Bomb kontrollerer trykk. Tiger bekrefter sikting. Pølse holder bakstøtte. Shelly observerer risiko. Platypus lytter. Prikke holder avstand."

"Jeg holder gjelleavstand!" ropte Prikke fra luften.

Fossisauren sto ved siden av Flodi. Han skalv av forventning. Ikke redd. Fossisaurer skalv når de måtte stå stille for lenge.

"Snart faller vannet riktig," sa han.

Flodi så på Bassengansen.

Den grønne kanten.

Det matte vannet.

Den lille setningen.

Hva har dere gjort.

Han prøvde å holde den i hodet, men rundt den lå alt annet: Benjamin som ikke fikk bade, pumpa som hostet, fossisauren som sa fanget vann, og regelen.

Jeg ordner først.

"Klar," sa Flodi.

Bomb trakk i utløsersnoren.

Vannkanonen skjøt.

Det var ikke en stråle denne gangen.

Det var en hageversjon av et værfenomen.

Vannballong etter vannballong ble presset gjennom røret og eksploderte over bassenget med tunge plask. Bølgene slo utover fra midten. Frosne-elefanten snurret rundt. Julelysene blinket i spruten. Stjernen vippet fram og tilbake på toppen av kanonen, som om den hadde dårlig dømmekraft.

"TREFF!" ropte Tiger.

"TREFF!" ropte Bomb.

"FOR MYE!" ropte Shelly.

"LIV!" ropte fossisauren.

Flodi sa ingenting.

Han så på vannet.

Først ble det verre.

Alt virvlet opp. De grønne flekkene løsnet fra kanten og blandet seg ut i hele bassenget. Vannet ble grumsete. Pumpa hostet tre ganger på rad. Sluket lagde en lyd som en liten hals som hadde svelget feil.

Så skjedde det.

Fontenen trakk vann ut.

Regnvann rant inn.

Bekkevann kom tilbake gjennom hageveien som fossisauren hadde åpnet.

Hagedusjen, som Bomb på en eller annen måte hadde klart å aktivere med en snor, begynte å dryppe fra andre siden.

Vannet steg og sank samtidig.

Og fargen ble lysere.

Ikke frisk.

Men klarere.

Flodi lente seg over kanten.

"Det virket."

Pølse sto ved siden av ham og så ned.

"Det er vel bare fortynnet?"

Han så ikke på Brusebrak. Han så ikke på Bomb. Han så på Flodi.

"Det er det de gjør når de ikke vil høre," sa han. "De kaller det virkning."

Bomb kastet vingene opp.

"HURRA!"

HURRAet var så stort at det la seg oppå Pølses siste ord og presset det flatt.

Fossisauren hoppet fra dammen og opp på kanten av pytten.

"Hun blir villere!"

Vannet slo mot kanten. Bassengduken lå blottet på den ene siden, der kanonen hadde dyttet vannet bort. På den andre siden steg det igjen med nytt vann. Sluket gispet. Men gjennom alt sammen var fargen litt klarere.

Og Flodi så det.

Han ville se det.

"Klarere," hvisket en stemme under overflaten.

Flodi grep kanten.

"Bassenganse?"

"Klarere..."

Alle bøyde seg.

Selv Bomb.

"Men..."

Så ropte Bomb en gang til, fordi han ikke klarte å holde det inne.

"HURRA!"

Resten forsvant.

Flodi sto med labbene på kanten og ventet på at stemmen skulle komme tilbake.

Det gjorde den ikke.

Fossisauren steg opp på bassengkanten. Vannet rant fra manken hans.

"Mitt fossnavn," sa han, "er Brusebrak."

Flodi blunket.

"Greit."

"Brusebrak, barn av stryk og fall, redder i dag fanget vann."

"Greit," sa Flodi igjen, fordi navnet ikke hjalp med pumpa.

Brusebrak pekte mot bekken.

"Hun trenger ekte vann."

Pølse sa: "Hun trenger kanskje at vi stopper."

"Ekte vann!" ropte Brusebrak. "Bekkevann! Regnvann! Fartsvann! Vann som har møtt stein!"

Prikke jublet. "Steinvann!"

"Det heter ikke steinvann," sa Tiger.

"Det burde det!" ropte Prikke.

Flodi så ned i bassenget.

Det var klarere.

Det var faktisk klarere.

Hvis noe ble bedre, måtte det bety at de nesten hadde rett.

Og hvis de nesten hadde rett, trengte de bare mer av det riktige.

---

De fylte.

De fylte med bekkevann som Brusebrak ledet opp gjennom dammen og hageveien. De fylte med regnvann fra bøtter. De fylte med hagedusj. De fylte med fontenen som fortsatt skjøt vann i bue.

Det var rotete.

Det var vått.

Det var nesten effektivt.

Vannet steg tilbake mot kanten. Bassengduken sluttet å ligge naken i den ene siden. Sluket gispet mindre. Fargen var klarere enn den hadde vært om morgenen.

Flodi kjente en stor varm klump i brystet.

"Benjamin kan bade," sa han.

Todd satt under trappa og vridde vann ut av det ene øret.

"Det vet du ikke."

"Bassenget er klarere."

"Klarere er ikke testet."

"Det er øye-testet."

"Det er den verste testen."

Fra filterluken kom en lyd.

Ikke høy.

Et skrap.

Alle snudde seg ikke.

Det var problemet.

Nesten ingen snudde seg.

Pølse gjorde det.

Platypus gjorde det.

Tiger gjorde det.

Flodi var opptatt av vannet. Brusebrak var opptatt av bølgene. Bomb var opptatt av å samle slanger. Prikke var opptatt av å svømme gjennom alle nye vannstrømmer samtidig.

Luken ved bassengkanten åpnet seg en sprekk.

En liten badeløve tittet ut.

Hun hadde boblemanke som vanligvis skulle være blank og spretten. Nå hang den matt rundt hodet. Det satt algetråder i den. Skum lå som grått skjegg på snuten.

Hun så på bassenget.

Så på Flodi.

Så på Brusebrak.

"Ikke ennå," hvisket hun.

Pølse gikk nærmere.

"Hva?"

Men luken gled igjen.

"Flodi," sa Pølse.

Flodi sto med snuten mot vannet.

"Se. Det er nesten klart."

"En badeløve sa noe."

"Hva sa hun?"

"Ikke ennå."

Brusebrak hørte det og lo. "Riktig! Ikke ennå klart. Vi trenger neste nivå."

Pølse så på ham.

"Det var ikke slik hun mente det."

"Hvordan vet du det?"

Pølse så mot luken.

Han visste det ikke.

Men han hadde sett ansiktet hennes.

---

Bak dammen ved hekken satt en annen fossisaur.

Mindre.

Lavere.

Nesten usynlig i bakvannet der vannet gikk rundt seg selv i stedet for videre.

Tiger så hen først.

Det var ikke Brusebrak. Brusebrak var skum og fart og rop. Denne var våt på en annen måte. Som en stein under vann. Som en virvel som ikke trengte å vise seg.

"Hvem er det?" spurte Tiger.

Brusebrak fulgte blikket hans.

Ansiktet hans lukket seg litt.

"Sving."

"Er hen med deg?"

"Hen sitter."

"Det svarte ikke."

"Sving sitter ofte. Ikke tenk på hen."

Sving løftet blikket.

Bare litt.

Flodi så ikke dit.

Han sto midt i planleggingen sammen med Bomb og Brusebrak.

"Konstant bevegelse," sa Brusebrak. "Det er det hun mangler."

"Konstant," sa Flodi.

"Ikke en stråle. Ikke en bølge. Mange bølger. Hele tiden. Fra alle kanter."

Bombs øyne ble blanke igjen.

"Jeg kan gjøre det med krukker."

Todd løftet hodet.

"Nei."

"Små lufttette krukker," sa Bomb. "Trykk. Lunte. Vannpuff. Hvis vi setter dem rundt kanten og tenner i rekkefølge, får vi bølger som går hele veien."

And kom nærmere. "Hvor mange?"

Bomb så på bassenget, på kanten, på avstanden, på alt som kunne bli verre.

"Tjueåtte."

Pølse sa: "Det er mange nei."

Brusebrak slo halen i vannet.

"Tjueåtte ja!"

Flodi kjente ordet før han fant det.

Det steg i ham som en stor oppfinnelse.

"Aqua-Storm," sa han.

Alle ble stille et lite øyeblikk.

Bomb hvisket: "Vakkert."

Todd la hodet ned.

"Det navnet er også et varsel."

Men Flodi hørte ikke varselet.

Han hørte storm.

Han hørte redning.

Han hørte Benjamin som lo i bassenget senere på kvelden.

Og fra filterluken, bak algetråder og skum, hørte Manke egget skrape en gang til.

Hun lukket øynene.

Krukker rundt et basseng ser ikke farlige ut før man legger merke til hvor mange de er.

Én krukke er en krukke.

To krukker er et prosjekt.

Tjueåtte krukker er noe som burde fått voksne til å komme hjem.

Men ingen voksne kom hjem.

Sola sto lavere. Hagen dampet etter regnet. Vannet i bassenget var klarere enn før, men klarheten hadde en tynn, feil kant. Som glass som var pusset for fort.

Bomb plasserte den siste krukken ved stigen.

"Tjueåtte," sa han.

And gikk rundt med en pinne og sjekket avstand.

"Jevnt nok."

Tiger sa: "Det er ikke det samme som trygt."

"Trygt nok for test."

"Test?"

Bomb så fornærmet ut.

"Vi tester ikke Aqua-Storm. Aqua-Storm er testen."

Pølse bar en bunt lunter og la dem forsiktig ned i gresset.

"Jeg liker ikke at jeg bærer dette."

"Du bærer ansvar," sa Flodi.

"Det føles som eksplosiver."

"Det er ansvar med lunte."

Todd sto ved terrassen.

"Det var enda verre."

Brusebrak gikk rundt bassenget og skalv.

"Endelig. Endelig får hun rytme."

Flodi så på vannet.

"Bassenganse?"

Det kom ikke svar.

Han ventet ikke lenge nok til at stillheten kunne bli et svar.

"Vi hjelper nå."

Sving satt fortsatt i bakvannet ved hekken.

Hen hadde ikke flyttet seg.

Men øynene var åpne.

---

Bomb tente hovedlunta.

Den glødet ikke rødt.

Den glødet lyseblått, fordi Bomb hadde gjort noe med tråden som ingen hadde godkjent.

Flodi holdt pusten.

Pølse holdt pusten.

Shelly trakk seg inn i skallet og holdt det som var igjen av pusten.

Lunta gikk rundt kanten.

Første krukke sa:

POFF.

En liten trykkbølge slo ned i vannet.

Bassenget løftet seg.

Andre krukke.

POFF.

Tredje.

POFF.

Bølgene møttes i midten.

Først var det nesten vakkert.

En ring. En ny ring. En tredje. Vann som løftet seg og la seg. Skum som bygde seg i midten, hvitt og høyt, som en liten katedral.

Brusebrak strakte armene ut.

"VAKKERT!"

Fjerde krukke.

POFF.

"KONSTANT!"

Femte.

POFF.

"ALDRI STILLE!"

Flodi kjente vannet sprute over snuten og tenkte at dette måtte være riktig fordi det var så mye av det.

Så strammet bassengkanten seg.

Ikke utover.

Innover.

Som om hele bassenget trakk pusten feil.

Platypus rykket til.

"Stopp."

Sjette krukke.

POFF.

Sluket hostet.

Ikke et vanlig pumpehost.

Et dypt, vått host fra et sted under vannet.

Vannet ble grågrønt igjen. Ikke fra kantene denne gangen. Fra dypet. Alger som hadde lagt seg i ro, ble slått opp og blandet inn i alt. Skum fra fossen og skum fra krukkene dro trådene rundt i lange spiraler.

"Stopp," sa Platypus høyere.

Sjuende krukke.

POFF.

Filterluken fløy opp.

Manke kom ut.

Ikke forsiktig.

Ikke hviskende.

Hun ble kastet halvveis ut av luken med algetråder rundt kroppen og filterskum i manken. Bak henne klorte tre andre badeløver seg fast i kanten: en liten med matt boblemanke, en eldre med grått skum over snuten, og Glipp, som hadde den ene poten rundt noe som så ut som en våt ledning.

Manke brølte:

"STOPP!"

Det var et lite brøl.

Men det var et ekte brøl.

Bomb hadde hånden ved neste utløsersnor.

Han stoppet.

Lunta glødet videre.

Åttende krukke.

POFF.

Manke klatret opp på kanten.

"Hver bølge er et slag!"

Brusebrak stirret på henne.

"Slag?"

"Hun er bassenget!"

Bombs øyne flakket mot ghettoblasteren, som om hans egen kassett plutselig hadde visst mer enn ham.

Manke pekte med en klo mot vannet.

"Kanten er kroppen hennes. Sluket er halsen. Rørene er rørene hennes. Dere slår henne fra alle sider."

Niende krukke gikk ikke av.

Bomb hadde tråkket på lunta.

Han sto med foten ned i gresset og så på Manke.

Brusebrak så fra ham til vannet.

"Men hun beveget seg."

Glipp dro seg opp ved siden av Manke.

"Vi får ikke jobbe."

Stemmen var lav.

"Filterrommet flommer. Algetråden kommer aldri ut. Alt kommer tilbake. Hele tiden."

Den eldre badeløven hostet skum.

"Vi må ha pause mellom."

Den lille så mot luken.

"Eggene."

Glipp holdt seg fast i kanten med begge poter.

"De følger feil takt," sa Glipp. "Eggene er laget for latter. Latter stopper og starter. Den hopper. Den kommer skjevt. Tre sekunder mellom poffene er ikke latter."

Glipp så mot krukkene.

"Det er en metronom."

Manke ble helt stille.

Alle hørte det da.

Et skrap.

Inne fra filterrommet.

Sterkere enn før.

Som noe tynt mot glass.

Manke snudde seg langsomt.

Hun så inn.

"Nei," sa hun.

Det var ikke et rop.

Det var verre.

Stillhet gikk gjennom hagen.

Ikke vanlig stillhet. Ikke en pause mellom lyder. En stillhet som kom fordi alle lyder skjønte at de ikke hadde lov lenger.

Så skrapte egget én gang til.

Og stoppet.

Bassengansen sukket gjennom rørene.

Sukket var det motsatte av pust.

Flodi kjente det i labbene.

Pølse sto ved siden av ham med luntespolen i munnen. Han slapp den forsiktig.

And la pinnen sin ned.

Tiger satte seg.

Bomb løftet foten fra lunta og stampet den ned igjen, hardere, så gløden døde i vått gress.

Brusebrak åpnet munnen.

Lukket den.

Åpnet den igjen.

Ingen lyd kom.

Fra bakvannet ved hekken sa en stemme:

"Vent."

Alle snudde seg.

Sving reiste seg.

Hen var mindre enn Brusebrak. Våtere på en stillere måte. Vannet rant ikke av hen. Det fulgte hen, som om det ikke hadde hastverk.

Brusebrak stirret.

"Sving?"

"Vent."

"Vi venter ikke. Vi beveger."

Sving så ikke på ham først. Hen så på bassenget. På Manke. På luken. På stedet inne i filterrommet der egget ikke hadde laget lyd igjen.

Så så hen på Flodi.

"Hør."

Flodi visste ikke hva han skulle høre.

Det var det verste.

Han hadde hørt så mye hele dagen. Regn. Pumpe. Foss. Kanon. Bomp-bomp-boff. Brusebrak. Sin egen regel.

Nå var det nesten ingenting.

Og i nesten ingenting lå det et basseng som ikke pustet riktig.

Pølse sa lavt:

"Det er det de gjør når de ikke vil høre."

Flodi snudde hodet.

"Hva?"

Pølse så ikke på ham. Han så på vannet.

"De lager mer lyd."

Denne gangen kom ingen HURRA.

Ingen eksplosjon.

Ingen kassett.

Setningen ble stående.

Flodi hørte den.

Hele.

Han så på krukkene rundt bassenget. På lunta. På Manke med algetråder i manken. På Glipp som ikke orket å stå ordentlig. På Brusebrak som så ut som om noen hadde tatt fossen ut av ham.

"Kanskje," sa Flodi.

Ordet var lite.

Han måtte begynne på nytt.

"Kanskje vi har gjort noe galt."

Han sa ikke feil.

Han sa galt.

Sving nikket ikke. Hen smilte ikke. Hen bare sto der.

Så sa hen:

"Først gjør vi ingenting."

Flodi så på hen.

"Ingenting?"

"Til vi har hørt."

Vannet i bassenget lå for rolig.

Egget sa ingenting.

Manke satte seg i filterluken med begge potene rundt kanten.

Ingen tente en ny lunte.

Det vanskeligste med å gjøre ingenting var at det ikke så ut som arbeid.

Flodi satt på gresset ved bassengkanten og kjente det i hele kroppen.

Labbene ville bompe.

Snuten ville peke.

Munnen ville lage en ny regel.

Men Sving sto i bakvannet og sa ikke mer.

Manke satt i filterluken med algetråder rundt potene. Glipp hadde klatret ned igjen i mørket bak henne. Den eldre badeløven var borte i rørene. Den lille satt ved luken og holdt boblemanken sin med begge poter, som om den kunne falle av.

Brusebrak gikk fram og tilbake.

Ikke fort.

Det var det rare.

Han gikk slik fossisaurer går når de prøver å ikke løpe. Hele kroppen hans ville bort, opp, ned, rundt og gjennom. Men han ble.

"Hvor lenge?" spurte han.

Sving så på vannet.

"Til vi hører det som er der."

"Jeg hører ingenting."

"Ja."

Brusebrak likte ikke svaret.

Flodi likte det heller ikke.

Men han likte enda mindre lyden fra bassenget. Den kom ikke hele tiden. Bare innimellom. Et lavt trekk i rørene. Et sukk som stoppet før det ble pust.

Manke snudde seg inn i luken.

"Glipp?"

Inne fra filterrommet svarte en svak stemme:

"Det puster fortsatt."

Manke lukket øynene.

Det var ikke et smil.

Men det var mindre enn katastrofe.

"Da jobber vi," sa hun.

Og alle skjønte at ingenting var over.

Manke så på Brusebrak.

"Hvis du vil hjelpe," sa hun, "sitter du stille."

Brusebrak blunket.

"Sitter."

"Stille."

Han så på Sving.

Sving satt i bakvannet uten å forklare hvordan.

Brusebrak senket seg langsomt ned i pytten. Halen slo én gang av seg selv.

"Den gjorde det," sa han.

"Prøv igjen," sa Manke.

Han prøvde.

---

Å reparere uten å ødelegge mer var mye tregere enn Flodi hadde trodd.

Først måtte Bomb bære bort krukkene.

Ikke sprenge dem.

Ikke åpne dem.

Ikke forklare hva de kunne ha gjort hvis noen hadde latt ham fortsette.

Bare bære.

Han tok én krukke under hver vinge og vagget mot kjellertrappen.

"Jeg kan demontere dem senere," sa han.

"Senere kan også være aldri," sa Tiger.

Bomb tenkte på det mens han gikk.

"Aldri er et sterkt senere."

Så kom han tilbake etter flere.

Flodi gikk til pumpa sammen med Pølse og Tiger. Manke kunne ikke gå langt fra filterluken, men hun kunne lytte gjennom rørene. Hun la poten mot slangen og lukket øynene.

"Der," sa hun.

Flodi lente seg ned.

"Innløpet?"

"Dypere."

Tiger stakk tommestokken forsiktig ned ved slangen.

"Det er noe mykt."

"Sokk," sa Flodi.

Alle så på ham.

Han så opp på terrassetaket, der en annen sokk fortsatt hang.

"Sokker er aktive i dag."

Todd sa: "Det er dessverre et godt poeng."

Flodi stakk snuten inn i røret.

Det var vått.

Det var kaldt.

Det luktet som en sokk som hadde bestemt seg for å bli sump.

Han trakk snuten ut igjen.

"Jeg har lyttet," sa han.

"Hva sa den?" spurte Pølse.

"Æsj."

Han lukket øynene, stakk snuten inn igjen og bet rundt kanten av noe mykt.

Så dro han.

Det kom ikke.

Tiger la begge potene mot slangen og holdt igjen. Pølse satte skulderen mot pumpehuset.

Flodi dro en gang til.

Ut kom en klut.

Så et blad.

Så en kvist.

Så en våt sokk som luktet så ille at selv Brusebrak tok et skritt tilbake.

Den dro med seg en lang grønn algetråd som hang fra Flodis munn som en trist festremse.

"Ekte vann har lukt," sa han svakt.

"Det der er ikke vann," sa Pølse.

Flodi spyttet ut algetråden.

"Det var ikke en lyttelyd," sa han. "Det var en snutejobb."

Pumpa hostet.

Ikke slik den hadde hostet før.

Dette var et host som kom etter noe løsnet.

Så begynte den å dure.

Lavt.

Ujevnt.

Men ekte.

Vannet i slangen trakk seg innover med en jevnere lyd. Fontenen sank. Den lille fossen til dammen ble mindre, så mindre, og til slutt bare en rennende stripe.

Brusebrak så på den som om noen hadde slått av et fyrverkeri før finalen.

"Fossen dør."

"Pumpa lever," sa Manke.

Brusebrak åpnet munnen.

Sving så på ham.

Han lukket munnen igjen.

Det var kanskje den største bevegelsen han hadde gjort hele dagen.

---

Filterrommet luktet vått og grønt.

Flodi hadde ikke gått inn. Han lå på magen ved luken og så ned. Det var mørkt der inne, men ikke vanlig mørke. Mer som et undervannsrom bak bassengkanten, med rør som gikk i buer og små kamre der vannet rant gjennom filtre.

Manke og Glipp beveget seg mellom algetråder og skum. Pølse sendte ned en liten plastgaffel fra Benjamins gamle lekekjøkken. Tiger sendte ned en binders bøyd til krok. Platypus lå med nebbet mot kanten og sa når rørene vibrerte bedre eller verre.

"Litt til venstre," sa Platypus.

Glipp dykket ned.

En grønn tråd kom opp.

"Ikke dra for fort," sa Manke.

"Jeg drar sakte."

"Saktere."

Glipp dro saktere.

Flodi kjente det klø i hele kroppen.

"Jeg kan hjelpe med å dra fort."

Manke så opp.

"Nei."

"Jeg kan dra middels."

"Nei."

"Jeg kan holde noe."

Hun så på ham litt lenger.

Så pekte hun på luken.

"Hold den åpen."

Flodi satte begge labbene på luken og holdt.

Det var en liten jobb.

Den var nesten ingenting.

Men Manke nikket.

Så Flodi holdt.

Etter en stund kom den eldre badeløven opp fra et siderør.

"Vannet går gjennom igjen."

Manke snudde seg mot det innerste kammeret.

Der inne lå egget.

Flodi kunne ikke se det helt. Bare et svakt omriss. En rund form i en liten lomme av vann. Egget lå stille.

Manke gikk bort til det.

Hun satte seg.

Ingen snakket.

Pumpa durte.

Filtrene dryppet.

Ute i hagen viftet vinden i julelysene som ingen hadde rukket å ta ned.

Så kom det.

En svak puls.

Ikke sterk.

Ikke glad.

Bare der.

Manke bøyde hodet.

Glipp pustet ut.

Flodi holdt luken så hardt at potene skalv.

"Det gjorde noe," hvisket han.

Todd, som lå bak ham, sa: "Ja."

"Det var ikke stort."

"Nei."

"Det var nok."

Todd svarte ikke.

Det trengtes ikke.

Bomb sto ved de udetonerte krukkene.

Han hadde ikke lighteren i hånden lenger.

Det var bra.

Så kjente han etter i lommen.

Der lå den likevel.

Han tok den opp.

Bare én krukke sto nærmest ham, blank og full og nesten fornærmet over å ikke ha fått være med.

"Bare én?" sa Bomb lavt.

Tiger hadde dukket opp på den ene siden.

Pølse hadde dukket opp på den andre.

Ingen av dem sa noe først.

Bomb så på krukken.

Så på filterluken.

Så på bassenget som pustet svakt.

"Nei," sa han selv.

Han la lighteren på terrassen og dyttet den bort med foten.

"Ikke i dag."

---

Sving tok Flodi med til hekken.

Ikke med ord.

Hen gikk bare, og Flodi fulgte etter fordi han ikke hadde laget en ny regel å følge i stedet.

Bak hekken gikk den lille bekken. Den var større enn vanlig etter regnet. Vannet rant brunt og raskt over steiner og røtter. Der fontenen hadde sendt bassengvann ut, var det fortsatt en liten renne i gresset.

Brusebrak kom også.

Han lot som om han ikke fulgte Sving.

Det var tydelig.

Sving satte seg ved en stein midt i bekken. Vannet traff steinen, delte seg og raste videre på begge sider. Bak steinen lå en liten lomme.

Nesten stille.

Ikke helt.

Små bobler gikk rundt der. Et blad snurret langsomt i ring. Sandkorn løftet seg og sank igjen.

"Bakevje," sa Sving.

Flodi lente seg fram.

"Den står stille."

"Se igjen."

Flodi så.

Bladet snurret.

Boblene gikk rundt.

Vannet lå der, men det lå ikke dødt.

Brusebrak ristet på manken.

"Det er bare vann som ikke kom seg videre."

Sving så på ham.

"Det lever."

Brusebrak så bort.

Flodi så på bakevjen, så på bassenget gjennom hekken.

Han tenkte på Bassengansen.

Han tenkte på hvor mye han hadde sett etter store tegn. Bølger. Sprut. Lys. Lyd.

Og hvor vanskelig det var å se et lite blad gå rundt.

"Jeg har gjort sånn før," sa han.

Sving sa ingenting.

"Jeg har hørt halvveis og ordnet resten selv."

Bekken rant.

Bak steinen gikk bladet rundt en gang til.

Brusebrak satte seg.

Bare et øyeblikk.

Men han satte seg.

Vannet traff steinen foran ham og sprutet over snuten hans. Bak steinen lå den lille rolige lommen og holdt på sitt.

Brusebrak så på den.

"Den beveger seg inni."

Sving nikket.

Brusebrak sa ikke mer.

Det var ikke en løsning.

Men det var første gang han hadde latt en setning være liten.

Da de kom tilbake til bassenget, pustet Bassengansen svakere enn et basseng skulle.

Men hun pustet.

Og i filterrommet pulserte egget igjen.

Sakte.

Lavt.

Ikke i takt med Bomb.

Ikke i takt med krukker.

Ikke i takt med en fossisaur som ropte.

Bare i takt med at vannet endelig fikk være vann på sin egen måte.

Bomb bar den siste Aqua-Storm-krukken mot kjellertrappen.

Han holdt den forsiktig med begge vinger, som om den var et egg, ikke en dårlig idé.

På vei over gresset nynnet han nesten uten lyd.

"Bomp ... bomp ... boff ..."

Så stoppet han.

Han så på krukken.

"Ikke i dag," sa han.

Og bar den inn.

Hagen var nesten ryddet.

Ikke helt. Hager blir aldri helt ryddet etter en Flodi-operasjon. Men de kunne se terrassen igjen. Julelysene lå i en kasse. Frosne-elefanten sto til tørk på et håndkle og så ut som om den hadde vært gjennom noe, men ikke ville snakke om det. Vannkanonen var demontert til deler som kanskje kunne bli uskyldige igjen en dag.

Pumpa durte.

Lavt og jevnt.

Bassenget var klart nok til å se bunnen.

Ikke perfekt.

Men ekte klart.

Manke satt i filterluken. Glipp var inne i rørene. Sving satt i bakvannet. Brusebrak sto ved bekken og så ut som om han vurderte å dra og bli og dra samtidig.

Flodi satt ved bassengkanten.

Han hadde ikke laget ny regel på lenge.

Det var slitsomt.

Så hørte de bilen.

Alle frøs.

Ikke med magi.

Bare med panikk.

Dører slo igjen foran huset. Pappa sa noe om baggen. Mamma sa noe om våte sko. Benjamin sa noe som ikke var ord, bare en lyd som betydde at han var ferdig med cup, men ikke ferdig med dagen.

Terrassedøra gikk opp.

Benjamin kom ut i fotballshorts og en ren t-skjorte. Håret hans var litt vått fra dusjen i klubbhuset. Han stoppet på terrassen.

"Oj."

Dyrene lå overalt.

Ikke slik Benjamin hadde lagt dem.

Slik Flodi hadde brukt dem.

Benjamin så på bassenget. På Flodi. På Pølse som lå våt ved trappen. På Tiger som satt med et håndkle over hodet. På Bomb som akkurat kom ut fra kjelleren uten krukke og med et uttrykk han prøvde å gjøre normalt.

"Hva har dere gjort?"

Flodi spratt opp.

Han bompet.

Det var den første ordentlige bompen siden alt hadde stoppet. Den kom tilbake i kroppen hans som en kjent sang.

"Bassenget er fikset!"

Benjamin smilte. "Ser sånn ut."

"Og du kan bade!"

Ordet var ute før Flodi rakk å ta det.

Han bet seg i tungen.

Det var vanskelig når man hadde snute.

"Nei," sa han fort.

Benjamin blunket.

"Nei?"

"Jeg mener ja, men ikke mitt ja. Du må spørre mamma. Eller pappa. Det er ikke jeg som bestemmer om du kan bade."

Benjamin så på ham.

Lenge.

"Du har sluttet å være helt gal."

"Ikke helt."

"Hva har skjedd?"

Flodi tenkte på vannkanonen, fossisauren, Manke, egget, Sving, bakevjen og tjueåtte krukker.

Det var for mye å forklare.

"Vi bombet før vi lyttet," sa han. "Så sluttet vi litt."

Benjamin nikket langsomt.

"Greit."

Så så han ned på armen sin.

De røde prikkene var blekere nå. Ikke borte, men mindre sinte.

Flodi så også.

Han bompet nærmere.

"Jeg skal lytte til prikkene."

"Hva?"

Flodi satte snuten forsiktig mot Benjamins legg.

Benjamin stivnet.

"Flodi."

"Hysj. Jeg lytter."

Prikkene sa ingenting.

Det gjorde leggen heller ikke.

Flodi flyttet snuten til armen.

"Mm."

Benjamin prøvde å ikke le. Det gjorde ansiktet hans rart.

"Hva sier de?"

"Ingenting skummelt."

"Det er ikke sånn man sjekker utslett."

"Det er sånn man flodi-sjekker utslett."

"Det er en Flodi-måte å ikke sjekke noe på."

Flodi løftet hodet.

"Det er også en måte."

Benjamin klarte ikke mer.

Han lo.

Det var ikke stor latter først. Bare et lite pfft som slapp ut av ham. Men det traff hagen.

Manke løftet hodet i filterluken.

Vannet i bassenget rørte seg.

Bare litt.

Som om det kjente igjen noe.

Benjamin tørket øynene.

"Jeg går og spør mamma."

Han løp inn.

Døra gled igjen.

Flodi ble stående.

Han ville si at det var trygt. Han ville rope det etter Benjamin. Han ville bygge en hel trygghetsregel av de stille prikkene og det klare vannet.

Men han sa ingenting.

Pølse så på ham.

"Det der var ganske bra."

"Jeg sa ingenting."

"Ja."

"Det var vanskelig."

"Jeg vet."

Benjamin kom ut igjen med en blå plastboks i hånda.

"Pappa hadde sånne teststrimler," sa han. "Mamma sa jeg kan bade hvis den er innenfor pappa-regelen."

"Hva er pappa-regelen?"

Benjamin åpnet boksen. "pH og alkalinitet innenfor. Klor minst lavt."

Flodi så på boksen.

"Det er mange ord for ja."

"Det er vannkjemi."

"Vannmagi."

"Kjemi."

"Voksenmagi."

Benjamin dyppet en strimmel i vannet. Han holdt den opp. Fire små firkanter skiftet farge. Han sammenlignet dem med skalaen på siden av boksen.

"pH ... grønn."

Flodi holdt pusten.

"Alkalinitet ... lyseblå."

Manke lente seg ut av luken.

"Klor ... blek. Men innenfor pappa-regelen."

Benjamin så opp.

"Da går det."

Flodi rakk å si:

"Men det er kaldt."

Så hadde Benjamin allerede plukket opp Pølse.

"Du skal bade."

"Jeg protesterer på prosessen," sa Pølse.

"Du er våt fra før."

"Det er ikke samtykke."

Benjamin plukket opp Tiger.

"Du også."

Tiger sa ingenting. Det var Tigers måte å godta skjebnen på.

And ble løftet. Shelly ble løftet forsiktig. Platypus kom av seg selv. Bomb hoppet etter og landet nesten i boksen med teststrimler. Prikke hadde allerede plumpet uti.

"Flodi," sa Benjamin.

"Nei."

"Jo."

"Det er kaldt."

"Pappa-regelen gjelder alle."

Han tok Flodi under armen.

Flodi protesterte hele veien til kanten.

"Jeg har vært veldig ansvarlig i flere minutter!"

"Da trenger du vann."

"Det er ikke en belønning!"

Benjamin hoppet.

Vannet slo opp rundt dem.

Det var kaldt.

Det var veldig kaldt.

Det var også bassenget.

Benjamin kom opp og prustet. Han hadde vann i nesa. Flodi kom opp ved siden av ham med snuten full av protest.

Benjamin lo.

Denne gangen var det en hel latter.

En cup-hele-dagen-og-endelig-basseng-latter.

Vannet svarte.

Ikke med ord.

Med pust.

En dypere bevegelse gikk under overflaten. Vannet sirkulerte jevnt gjennom slangen. Små bobler steg langs kanten og sprakk uten å skynde seg. I filterrommet satte Manke seg ved egget.

Egget pulserte.

Sterkere.

Ikke som en maskin.

Som om det drakk latter.

Manke smilte.

"Hun puster sammen med ham," sa hun.

Flodi hørte det ikke.

Benjamin hadde sprutet ham i ansiktet.

"Hei!"

"Det var bare litt vann."

"Det var ansiktsvann!"

"Du står i vann."

"Det er fotvann."

Benjamin sprutet igjen.

Flodi kravlet mot stigen.

"Hvor skal du?"

"Tørke."

"Du jukser."

"Jeg taktiserer."

Han kom seg opp på gresset, dryppende og fornærmet. Der, halvveis under en busk, lå en liten plast-vannpistol fra forrige sommer, blå med oransje avtrekker.

Flodi så på den.

Så på Benjamin.

Så på vannpistolen.

"Tilfeldigvis," sa han.

Han plukket den opp, fylte den i bassenget og skjøt Benjamin midt på brystet.

"Flodi!"

"Hva?"

"Det er juks!"

"Det er vann."

"Det er vannpistol!"

"Det er fortsatt vann."

Benjamin sprutet tilbake med begge hender. Pølse sprutet med trynet. Tiger overga seg og brukte potene. And kommanderte fra en flytende posisjon. Bomb lagde bølger uten å sprenge noe. Shelly boblet inne i skallet.

Det var ikke Aqua-Storm.

Det var lek.

Brusebrak sto ved bekken og så på.

Han så på vannet som beveget seg uten å bli tvunget. På Benjamin som lo. På Flodi som jukset. På bassenget som pustet.

Så gled han bakover.

Ned i dammen.

Under hekken.

Ut i bekken.

Han stoppet der vannet svingte mot nabolaget.

I et øyeblikk løftet han hodet, som om han luktet etter neste hage.

Han sa ikke farvel.

Sving så det.

Senere, da vannkrigen hadde begynt å stoppe av seg selv, satt Flodi på kanten med vannpistolen i fanget. Benjamin hadde håndkle rundt skuldrene. Håret hans dryppet.

"Jeg må inn og spise," sa Benjamin.

"Middag-kvelds," sa Flodi.

"Ja."

Benjamin strøk ham over hodet.

"Takk for at dere fikset bassenget."

Flodi åpnet munnen.

Han kunne ha sagt mye.

Han sa:

"Mm."

Benjamin gikk inn.

Døra gled igjen.

Hagen ble kveld.

Sving satt i bakvannet ved hekken.

"Vi må lære det på nytt hver gang," sa hen.

Flodi bompet forbi med vannpistolen for å legge den fra seg.

Han stoppet et øyeblikk.

"Hva?"

Sving så på bekken.

"Ingenting."

Flodi nikket, uten å vite helt hva han nikket til.

Ved bassenget satt Manke i filterluken. Egget pulserte rolig. Pumpa durte. Vannet lå stille i midten og levende under.

Så kom én boble opp ved kanten.

Den steg langsomt.

Sprakk.

Og Bassengansen lo.

Bare én boble.

Men det var nok.