Benjamin slang ryggsekken i hjørnet og dro fram den store, blå weekendbagen. Det var en mild onsdags-ettermiddag i mai, men leksene fikk vente -- han hadde viktigere ting å gjøre.

"Vi reiser til hytta rett etter middag," forklarte Benjamin til Flodi mens han pakket. "I morgen er det Kristi himmelfartsdag, så det er helligdag og fri for alle. Men fredag... der kommer det lure trikset!"

Flodi, den lilla flodhesten med rosa mage, lå begravd under tre tykke ulltepper og frøs som vanlig. Termometeret på veggen viste hele nitten grader, men Benjamin hadde nevnt at det var bare tolv grader ute, og tankene på den kalde lufta fikk Flodi til å skjelve enda mer under teppene sine.

"Tolv grader!" mumlet han og stakk bare den våte nesetuppen ut. "Det er jo nesten vinter!"

"Fredag blir en inneklemt dag," fortsatte Benjamin mens han foldet t-skjorter. "Det er en vanlig arbeidsdag som kommer rett mellom en helligdag og helga. Hvis pappa tar fri den dagen også, får vi fire hele dager ved havet!"

Fra kjøkkenet hørte de lyden av storebroren Oskar som nøs kraftig.

"ATSJO! ATSJO! ATSJO!" Lyden ekkoet gjennom hele huset. "Uff da, pollen-sesongen har virkelig startet for alvor!"

Det fulgte lyden av ham som sprøytet saltvann opp i nesa med en liten plastflaske.

"Kom igjen, lille flaske," mumlet Oskar til nesesprayen mens han sprøytet. "Du og jeg mot pollenverden. Og du MÅ bli med til hytta, hører du det? Jakkelomma. Ikke glem det. ATSJO!"

"Stakkars Oskar," sa Benjamin medlidende. "Han nyser så mye at han går tom for papirlommetørkler før lunsj. Men ved havet er det mindre pollen, så der blir det bedre."

Flodi tenkte bekymret på Oskar og Benjamin som begge hadde så små, tynne neser sammenlignet med hans egen store, kraftige flodhest-nese. "Synd på dem som snyter seg så mye," tenkte han. "Da mister de jo masse hjerne-snørr hele tiden..."

Benjamin pakket videre og snakket til seg selv: "I morgen tidlig skal Oskar og jeg gå til den lokale bakeren og kjøpe ferske rundstykker og wienerbrød til helgefrokost. Hytta ligger heldigvis bare en kort gåtur fra både havet og den lille landsbyen med bakeri og butikk."

Flodi lyttet søvnig fra sin varme tilfluktssted under ulltepper. Han var mest opptatt av å holde seg varm og følge med på Benjamins pakking.

"En inneklemt dag på fredag," gjentok Benjamin tankefullt mens han prøvde å få plass til flere ting i den allerede fulle bagen. "Alt må klemmes ned for å få plass. Pappa sa vi bare får ta med én bag hver siden bilen er så full av mat og utstyr..."

Han prøvde å presse den store, myke genseren som het Koseboms ned i bagen. "Æsj, den tyter ut igjen!" sa han irritert da den store genseren fylte hele bagen og presset seg ut av åpningen. "Glidelåsen går ikke igjen..."

Benjamin stoppet opp og tok fram den lille, myke kosedyr-bagen som Flodi og vennene hans pleide å reise i.

"Og selvfølgelig skal alle dere være med!" sa han og smilte til Flodi. "Men dere må sitte i kosedyr-bagen under turen. Det blir litt trangt, men alle får plass."

Flodi var for døsig til å tenke så mye over det Benjamin sa. Ordene "inneklemt dag" og "alt må klemmes" ekkoet litt merkelig i hodet hans mens han krøp enda dypere under de varme teppene.

"Inneklemt dag... alt som skal klemmes..." mumlet Benjamin fortsatt til seg selv.

Men Flodi hørte bare på halvt øre. Han var mest opptatt av hvor kaldt det var, og hvor deilig det skulle bli å sove i den varme hyttesenga ved havet.

Benjamin begynte forsiktig å putte Flodi og alle vennene hans ned i den lille, myke reisebagen: Pølse, Shelly, And, Bomb -- og til slutt Tiger, den oransje stripete katten som nettopp hadde kommet hjem fra en lang tiger-tur. Ingen visste helt hvor Tiger dro på tiger-turene sine, men han kom alltid tilbake med et lurt smil og nye ferdigheter.

"Tiger! Du er tilbake!" sa Benjamin glad. "Perfekt timing -- vi reiser til hytta!"

Tiger bare nikket rolig, som om han hadde visst det hele tiden. Det var litt trangt i bagen, men akkurat plass til alle sammen.

"God natt, lille venn," sa han varmt og ga Flodi en siste klem før han lukket bagen forsiktig. "I morgen våkner dere ved havet."

"Ved havet?" tenkte Flodi søvnig mens han kjente varmen fra Pølse og Shelly ved siden av seg. Tiger lå helt stille nederst i bagen, som vanlig. "Det høres både kaldt og salt ut..."

Han sovnet trygt og godt, uten å tenke mer på reisen. I drømmene sine var han fortsatt hjemme i det trygge huset, og "inneklemt dag" var bare rare ord som ikke betydde noe særlig.

Men dypt inne i søvnen drømte han om merkelige maskiner som sa "klem-klem-skvis" og store, mørke skapninger som ville presse alt sammen...

Flodi husket ikke noe av turen til hytta. Han sov trygt og varmt i kosedyr-bagen sammen med alle vennene sine mens Benjamin og familien kjørte de to timene sørover til Østfold-kysten.

Torsdag var en rolig dag med lek på stranda og bygging av sandslott. Benjamin hadde lokket dem alle med på et bad i havet, som Flodi hadde syntes var "minus tretti grader kaldt" og "helt forferdelig salt og styggt" selv om det var helt fin badetemperatur.

Fredag morgen skjedde det som aldri hadde skjedd før: Alle vennene våknet samtidig!

"Hæ?" Flodi bompet seg opp i den smale køyesenga og stirret. "Rar seng. Var den rar i går? Nei. Altså er dette en annen seng. Men den står jo på samme sted." Han rynket den store snuten. "Hjernen min klarer ikke dette så tidlig!"

Pølse slinget seg ut av en annen køyeseng og så seg forvirret rundt. "Hvor er vi?"

"Alt ser så rart ut!" And flakset opp fra en tredje seng og skvatt da hun traff taket.

Shelly krøp sakte ut av skallet sitt. "Og så trangt!" la hun til og kikket mistenksomt på veggene.

Tiger hoppet ned på gulvet uten en lyd, som vanlig. "Sengene våre er blitt klemt!"

Bomb rullet rundt på det smale gulvet og dyttet borti veggen. "Og hele rommet er klemt!"

"BENJAMIN!" ropte Flodi bekymret og så seg rundt. "HVOR ER DU?"

På nattbordet fant Pølse en liten gul lapp:

"Gått til bakeren med Oskar for å kjøpe frokostbrød. Tilbake om en time! - Benjamin"

"Åh, Benjamin hadde jo sagt at han skulle til bakeren," sa And lettet.

Men akkurat da Flodi leste lappen, skjedde det noe forferdelig.

Utenfor vinduet begynte det å komme en tykk, hvit tåke som veltet inn fra havet som en gigantisk, sakte bølge. På bare ti minutter dekket den hvite massen hele skogen, hytta, og alt de kunne se!

"AAAAHHH!" skreik alle sammen i kor.

"Verden er blitt klemt sammen!" ropte Flodi og presset nesen mot det kalde vindusglasset. "Man kan ikke se langt lenger!"

Gjennom den tykke, hvite tåka kunne de bare se noen få meter ut før alt ble hvitt og uklart. Det var som om hele verden hadde blitt pakket inn i tjukk bomull.

"Det ser ut som om noen har tatt en gigantisk bolle og klemt ut all kremen!" sa Shelly og pekte på den hvite massen.

"Akkurat!" sa Flodi og lyste opp. "Noen klemmer dagen, og alt det hvite er det som tyter ut - akkurat som krem fra en bolle!"

Men akkurat da hørte alle sammen noe som fikk dem til å fryse til is av ren skrekk.

Fra et sted langt, langt unna i den hvite tåka, hørte de en dyp, rytmisk lyd som ekkoet mellom trærne:

KLEM-KLEM-KLEM!

Og rett etterpå: skvis-skvis!

"Det er noen der ute som fortsetter å klemme ting!" hviska Bomb redd.

"De har en maskin som klemmer så hardt at det lager klem-lyder!" la Tiger til.

"Og så skvis-lyder når all kremen tyter ut!" sa And og pekte på den hvite tåka.

Flodi snudde hodet opp ned for å tenke, og plutselig begynte bitene å falle på plass i den store hjernen hans.

"Å nei!" utbrøt Flodi forskrekket. "Dagen har blitt klemt inn i seg selv! Det er en slik skummel og forferdelig inneklemt-dag! Benjamin sa noe om dette før vi dro, at dager kan klemmes!"

"Men hvem?" spurte alle sammen.

"Det må være en kjempe som heter... SNØRORAMA!" utbrøt Flodi dramatisk. "Hun kommer fra det aller mørkeste og kaldeste stedet som finnes - dypt, dypt inne i jorden hvor det aldri er lys!"

"Hvorfor klemmer hun dagen?" spurte Shelly.

"Hun har bodd så lenge i total mørke at hun aldri har utviklet øyne!" forklarte Flodi ivrigt. "I stedet har hun lært seg å 'se' ved å sende ut snørr-radar fra den gigantiske nesa si!"

"Men snørr-radar fungerer bare på veldig korte avstander," fortsatte han. "Her oppe i den store, lyse verden kan hun nesten ikke 'se' noen ting! Derfor klemmer hun hele verden mindre slik at snørr-radaren hennes når overalt!"

"Og hun har veldig korte T-Rex-armer som ikke rekker langt," la han til. "Men hvis alt blir klemt sammen til miniatyr-størrelse, rekker armene hennes til alt!"

Alle vennene så på hverandre med store, skremte øyne.

"Så hva skal vi gjøre?" spurte Tiger.

"Vi må redde Benjamin før Snørorama klemmer ham også!" erklærte Flodi bestemt. "Og vi må stoppe klemme-maskinen hennes!"

KLEM-KLEM-KLEM! skvis-skvis!

"Hun kommer nærmere!" hviska alle sammen.

"Operasjon Redd-Benjamin-og-Hele-Dagen starter NÅ!" sa Flodi modigt.

Flodi åpnet døra forsiktig og stakk den store, fuktige snuten ut i den kalde morgenlufta. Den hvite krem-tåka var så tykk at han bare kunne se to-tre meter foran seg.

"Minus femten grader!" mumlet han og skjelvet. "Snørorama har også klemt varmen sammen!"

Alle vennene fulgte forsiktig etter ham ut i den mystiske, hvite krem-tåka.

"Vi må finne spor etter Benjamin og Oskar," sa Flodi bestemt. "Og vi må finne hvor Snørorama har klemme-maskinen sin!"

Tiger listet seg lydløst rundt og så på bakken. "Her!" hviska han. "Jeg fant noe veldig rart!"

På stien som førte ned mot landsbyen var det de merkeligste sporene - ikke vanlige fotspor, men som om noen hadde presset gigantiske ting ned i jorda.

"Se på blomstene!" pekte Shelly på gule blomster som var helt flate, som i en blomsterpresse.

"Og steinene!" la And til og pekte på steiner som var blitt firkantede.

"Snørorama har gått denne veien og klemt alt!" sa Flodi. "Sporet går inn i skogen!"

De fulgte sporet videre inn mellom trærne. Krem-tåka ble tykkere og tykkere.

"Stopp og lytt!" hviska Bomb plutselig.

KLEM-KLEM-KLEM! skvis-skvis!

"Det kommer fra dypest i skogen!" hviska Flodi.

Men da Tiger kastet seg ned i snikestilling.

"Noen kommer!" hviska han.

Fra krem-tåka hørte de:

sniff-sniff-sniff

Plutselig kom det en stor, klistrete klump med hvitt snørr hoppende ut av tåka! Den hadde ingen øyne, men sniffa som en hund.

"SNØRKLYSE!" skreik Flodi. "En av Snøroramas spioner!"

Men så kom det flere - små snørr-biter som fløy som flaggermus, og lange snørr-tråder som hang mellom trærne som spindelvev.

"SNØRVAKTER!" ropte Flodi. "Og SNØRFELLER!"

Tiger prøvde å liste seg unna, men snørr-trådene klebet seg til pelsen. Bomb ble fanget av snørklyser. Pølse ble viklet inn som en mumie.

"Vi er fanget!" ropte And.

KLEM-KLEM-KLEM! skvis-skvis!

"Hun vet at vi er her!" ropte Shelly. "Snørvaktene rapporterer til henne!"

"ALLE SAMMEN TILBAKE!" ropte Flodi.

Alle kjempet seg løs fra de klebrige snørr-fellene og løp tilbake til hytta, dekket av hvite snørr-flekker.

"Prust! Æsj!" spyttet Flodi snørr-biter. "Hele skogen er full av snørr-spioner!"

"Vi kom ikke i nærheten av klemme-maskinen," sa And slitent.

"Og Benjamin er fanget der inne," la Tiger til bekymret.

Flodi bompet rundt og tenkte intenst. Han snudde hodet opp ned, og snørret i nesa ble tydeligere - tegn på at hjernen jobbet.

"Vi trenger våpen!" utbrøt han. "Spesielle anti-snørr-våpen!"

"Hva da?" spurte Bomb.

"Hva er snørrs verste fiende?" spurte Flodi. "Hva løser opp alt snørr?"

"Saltvann!" sa And plutselig. "Oskar bruker saltvann når han har tett nese!"

"AKKURAT!" jublet Flodi og husket. "Saltvann er snørrs verste fiende!"

"Men hvor får vi saltvann?" spurte Tiger.

Flodi pekte mot det blå glidet gjennom krem-tåka.

"Havet!" sa han. "Vi badet jo der i går! Husker dere hvor salt og styggt det var?"

"Ugh, ja!" sa alle og husket det kalde, salte badet.

"Vi lager våpen av saltvann!" sa Flodi. "Vannpistoler! Vannballonger!"

De fant Benjamins samling av vannleker i hytta.

"Perfekt!" jublet Flodi. "Nå fyller vi opp med anti-snørr-ammunisjon!"

De fulgte lyden av bølger ned til havet. Flodi gikk foran som militær kommandant med det største vanngeværet.

"Saltvann er vårt supervåpen," sa han alvorlig. "Men And må være vårt forsyningsfly som flyr frem og tilbake for å fylle våpnene under kampen!"

Ved havet stakk Flodi snuten i vannet for å teste.

"ÆSJ!" utbrøt han og spyttet. "Akkurat like salt og styggt som i går! Perfekt mot snørr!"

Bomb dyppet ballonggranaten forsiktig i vannet og holdt den opp som en krystallkule. "Perfekt vekt!" And stakk hele hodet under vann for å fylle pistolen og kom opp sprutende og lattermild. Tiger fylte snikskytter-pistolen sin uten å søle en dråpe -- typisk Tiger. Pølse prøvde å holde den lange spøyten med den slanke kroppen sin og mistet den tre ganger. Og Shelly brukte skallet sitt som bøtte og fylte det til randen.

"Vi lager en strategi," sa Flodi og tegnet i sanden. "Tiger er snikskytter, And er forsyningsfly, Bomb er artilleri, Shelly er hjemsel-ekspert, Pølse er forsyningsassistent, og jeg er tank!"

"Operasjon Salt-Storm!" sa And imponert.

KLEM-KLEM-SKVIS! KLEM-KLEM-SKVIS!

"Hun venter ikke på oss," sa Flodi. "Vi angriper nå!"

I militær formasjon marsjerte de tilbake. Tiger foran som snikskytter, And klar til å fly, Flodi som tank, Bomb med granater, Pølse med ekstra utstyr, og Shelly klar til hjemsel-angrep.

"Snørvakter foran," hviska Tiger.

"Skyt!" hviska Flodi.

SPRUT! Tiger traff en snørvakt.

"GLØØØP!" skreik den og løste seg opp. "Saltvannet brenner!"

Men flere snørr-skapninger kom susende fra alle kanter.

"SNØRKLYSER til høyre!" ropte Flodi og skjøt med vanngeværet. SWOOOOSH!

"Artilleri!" ropte Bomb og kastet ballonger. SPLASH! SPLASH!

"Vi løser oss opp!" jamret snørr-skapningene.

"Vi vinner!" jublet Flodi.

Men jo dypere de kom, desto flere fiender møtte dem.

"Jeg trenger mer saltvann!" ropte Tiger da pistolen ble tom.

"På det!" ropte And og fløy av gårde til havet.

Hun kom tilbake med fylt pistol. "Forsyningslinje etablert!"

KLEM-SKVIS-KLEM-SKVIS-KLEM!

"Vi nærmer oss målet!" ropte Flodi.

På sin tredje forsyningstur fant And noe ekstra.

"Jeg fant Oskars nesespray på stien!" ropte hun og holdt opp en liten flaske. "Den må ha falt ut av jakkelomma!"

"OSKARS NESESPRAY!" jublet Flodi. "Det kraftigste anti-snørr-våpenet!"

Men da ble de omringet av en gigantisk horde snørr-skapninger.

"For mange!" skreik Shelly.

"Hjemsel-angrep!" ropte Flodi.

Shelly brukte sitt kraftigste angrep, og alle ble usynlige. Snørr-skapningene så seg forvirret rundt.

"De må telle til tre for å se oss igjen," hviska Shelly. "Men snørr-skapningene er ikke smarte nok til å få det til!"

De hørte snørr-skapningene prøve:

"Ehh... en... to... hva kommer etter to?"

"Tre kommer etter to!" sa en annen.

"Nei, det er fire!"

"Dere tar feil, det er fem!"

Tallene begynte å krangle inne i hodene på snørr-skapningene!

"Perfekt!" hviska Flodi. "Tallene krangler så de blir helt forvirret!"

Mens snørr-skapningene fortsatt kranglet om tall, listet vennene seg lydløst forbi og inn i skogens hjerte, hvor klemme-maskinen buldret høyest.

Gjennom den tykke hvite krem-tåka kom de endelig fram til et åpent område hvor det stod den mest skremmende skapningen Flodi noen gang hadde sett.

SNØRORAMA var enorm -- så enorm at hele hytta kunne fått plass inni det ene neseboret! Hun VAR en gigantisk nese - ingenting annet! Bare en kjempe stor nese stoppa full av hvitt, tykt snørr som luktet som en blanding av gammel ost og våt hund. Der øynene skulle ha vært på en vanlig nese, var det bare glatt, fuktig hud som glitret av slim. Hun hadde ingen øyne i det hele tatt! I stedet sendte hun ut små snørr-pulser fra nese-tippen -- varme, klistrete dotter som vibrerte i lufta -- og lyttet til ekkoet, akkurat som en flaggermus!

Rett på siden av den gigantiske nesa satt det korte, søte T-Rex-armer som flakset frustrert, og nederst på nesa satt det lange, klumpete ben som hun snublet i hele tiden.

"Der er hun!" hviska Flodi skremt. "Snørorama! Den blinde klemme-kjempen!"

Ved siden av Snørorama stod den mest forferdelige maskinen de noen gang hadde sett. Den så ut som en blanding av en gigantisk sitrus-presse og en kjempe valnøtt-knekker. Øverst hadde den en stor trakt hvor ting kunne puttes inn, og nederst kom det ut hvit krem-tåke som tåka rundt dem.

KLEM-KLEM-KLEM! skvis-skvis!

"KLEMMOMAN-MASKINEN!" hviska Flodi skremt. "Hun klemmer dagen og så skvis det ut som krem!"

Snørorama snakket til seg selv med en stemme som hørtes ut som om hun var skikkelig forkjølet:

"Her oppe er alt for stort og lyst!" klaget hun bittert og sendte ut snørr-pulser i alle retninger. "Hjemme i mine dype, mørke jordhuler er alt perfekt og nært! Der fungerer snørr-radaren min perfekt!"

Hun sendte ut flere snørr-pulser og lyttet til ekkoet som kom tilbake.

"Men her oppe ser jeg nesten ingenting!" fortsatte hun bittert. "Snørr-radaren min når bare noen få meter! Og de korte armene mine når ikke til noe som helst!"

"Snart skal alt være så lite at jeg kan nå det!" sa hun med en grusom latter. "Jeg klemmer alle dagene så verden blir mindre og nærmere! Da rekker mine korte armer alt, og snørr-radaren min kan 'se' overalt som hjemme! SNØHRT-SNØHRT-SNØHRT!"

"JEG VISSTE DET!" utbrøt Flodi triumferende og pekte på henne. "Dype, mørke jordhuler! Akkurat som jeg sa! Jeg regnet det ut med min geniale flodhest-hjerne!"

"Du sa 'Jordas Indre'," hviska And. "Men du sa også at sola var laget av ost forrige uke, så..."

"Det var en helt annen situasjon!" protesterte Flodi. "Og dessuten -- se! Dype, mørke jordhuler! Akkurat som jeg sa!"

"Ikke like stor som hennes, da," mumlet And og så på Snørorama.

Snøroramas gigantiske nese sendte ut snørr-pulser som traff dem, og hun snudde seg plutselig mot dem.

"Hvor er de små skapningene mine snørvakter rapporterte om?" mumlet hun irritert og sendte ut flere pulser. "Jeg 'ser' noe der, men snørr-radaren min virker dårlig her oppe... FOR MYE PLASS!"

Akkurat da løp hjemsel-angrepet ut, og alle fem vennene ble synlige igjen.

"AHA!" brølte Snørorama og sendte kraftige snørr-pulser mot dem. "DER ER DERE! HVEM VÅGER Å KOMME TIL MITT EGET RIKE?"

Flodi tok et dypt pust og gjorde seg klar til å presentere seg som han pleide:

"Det er meg, Flodi!" begynte han høytidelig. "Og det er bare jeg som er..."

"HAN ER FLODI!" avbrøt alle vennene i kor, for de var helt ferdig med å høre den lange presentasjonen.

Flodi så forvirret på vennene sine: "Det er jo det jeg prøver å si."

"Ja," innvendte And, "men du bruker så lang tid, og da rekker vi ikke å redde dagen."

"Men," protesterte Flodi, "nå har vi jo brukt lenger tid på å krangle om hva jeg skal si enn det tar å si presentasjonen min."

"Godt poeng," medga Tiger, "men vi sa jo at du var Flodi, og det er jo riktig."

I mellomtiden, mens vennene diskuterte, brølte Snørorama: "HVA... HVA MENER DERE? HVEM ER DENNE FLODI? ER DET DEN LILLA DER? ELLER ALLE SAMMEN? JEG FORSTÅR INGENTING AV SNØRR-PULSENE MINE!"

"Der ser dere," kommenterte Flodi rolig, "hun skjønner ingen ting når jeg ikke får si hvem jeg er. Sånn er det bare med blinde snørmonstre som ikke har øyne."

"ARGH!" raserte Snørorama. "Det spiller ingen rolle! Jeg klemmer dere uansett!"

Snørorama begynte å angripe dem ved å sende ut store klumper av snørr fra den gigantiske nesa si. Snørr-klumpene fløy gjennom lufta som kanonkuler og landet rundt dem med våte SPLAT-lyder.

"SNØRR-ANGREP!" brølte Flodi. "Til angrep med saltvannsvåpnene!"

Tiger skjøt med snikskytter-presisjon og traff snørr-klumpene i lufta så de løste seg opp før de landet.

"Artilleri-støtte!" ropte Bomb og kastet vannballonger mot Snøroramas ben. SPLASH! Hun hoppet irritert unna.

"AAARGH!" skreik Snørorama da saltvannet traff henne. "Det svir! Hva ER det dere skyter med?"

"SALTVANN!" triumferte Flodi og åpnet ild med det store vanngeværet. "Akkurat som det stygge, salte havet vi badet i i går!"

"NEI!" ropte Snørorama og prøvde å dekke den gigantiske nesa si med de små armene. "Ikke saltvann! Alt snørret mitt løser seg opp!"

Men Snørorama var så stor og hadde så mye snørr at selv med alle saltvannet deres, klarte de bare å gjøre små hull i det gigantiske snørr-laget som dekket henne.

"And!" ropte Flodi. "Vi trenger mer ammunisjon!"

"På det!" ropte And og fløy av gårde gjennom den hvite krem-tåka mot havet.

Hun var borte bare i et par minutter, men det føltes som en evighet mens resten kjempet mot Snøroramas snørr-angrep.

"Hun kommer tilbake!" ropte Pølse og pekte opp i lufta.

And kom seilende ned med vanngeværet fylt til randen med saltvann.

"Forsyninger levert!" ropte hun. "Jeg henter mer til de andre!"

Hun fløy av gårde igjen mens Flodi fortsatte kampen.

Men hver gang And fløy bort for å hente saltvann, sendte Snørorama ut enda flere snørr-angrep. Vennene måtte springe og hoppe for å ikke bli truffet av de klistrete klumpene.

"Hun er for stor!" ropte Shelly bekymret da And kom tilbake med sin fjerde forsyningsrunde. "Vi har ikke nok saltvann!"

KLEM-KLEM-KLEM! skvis-skvis!

Under hele kampen fortsatte Klemmoman-maskinen å arbeide automatisk og klemme dag-biter.

"Hun har satt maskinen til å arbeide automatisk!" ropte Flodi. "Selv om vi bekjemper henne, fortsetter maskinen å klemme dagen!"

Snørorama latret ondskapsfullt gjennom det tykke snørret. "AKKURAT! Snart har jeg klemt hele dagen mindre! Da rekker mine korte armer alt, og snørr-radaren min virker perfekt som hjemme i hulene mine!"

Hun sendte ut flere snørr-angrep, og vennene måtte springe for å ikke bli truffet.

And kom tilbake med mer saltvann, og Flodi studerte Snørorama nøye. Hun var så enorm at nesa pekte nedover, og han kunne ikke se "radar-åpningene" hennes hvor snørr-pulsene kom ut.

"Vi trenger den perfekte teamwork-plan!" erklærte han. "Oskars nesespray kan stoppe snørr-radaren hennes helt, men vi må få det inn i radar-åpningene!"

"Men hvordan?" spurte vennene forvirret.

"Vi må få henne til å tippe bakover så nesa peker oppover!" forklarte Flodi ivrigt. "Da kan Tiger sikte på radar-åpningene!"

"Den perfekte planen!" hvisket vennene imponert.

"Er alle klare?" hviska Flodi intenst.

"KLARE FOR TEAMWORK!" hviska alle sammen.

And fløy opp til perfekt dirigent-posisjon hvor hun kunne se alt ovenfra.

"Bomb - dytk henne mot Pølse!" kommanderte And fra lufta.

Bomb rullet fram og kastet den kraftigste saltvann-ballong-granaten han noen gang hadde laget. SPLASH! Den traff Snørorama rett i siden og dyttet henne av balanse.

"HÆÆ?" brølte Snørorama forvirret og vaklet.

"Pølse - fest bena!" ropte And.

Pølse skjøt seg ut som det røde lassoet han var og viklet seg rundt begge de klumpete bena til Snørorama. Hun kunne ikke flytte seg!

"HVA GJØR DERE?" raserte Snørorama og prøvde å riste seg løs.

"Flodi - bomp henne så nesa snur!" dirigerte And.

Flodi tok sats med all sin bompe-kraft og traff Snørorama akkurat rett i siden av den gigantiske nesa. Hun tipet bakover, og for første gang pekte radar-åpningene oppover!

"Tiger - NÅ ser du radar-åpningene! Skyt!" brølte And.

Tiger tok det perfekte snikskytter-sikte med Oskars nesespray.

Men akkurat da oppdaget Snørorama hva som skjedde!

"NEI! IKKE I SNØRR-RADAREN MIN!" skreik hun panisk og sendte et enormt snørr-projektil mot Tiger.

"Shelly - beskytt Tiger!" ropte And.

WHOOSH! Shelly brukte hjemsel-angrep og gjorde Tiger usynlig akkurat i tide! Snørr-prosjektilet bommet og traff isteden Shellys harde skall som hun holdt som skjold.

KLONK! Snørret traff skallet og spredte seg utover som en hvit fontene.

"NÅ TIGER!" skreik alle sammen.

Tiger, fortsatt usynlig, skjøt den perfekte presisjonssalven. PSHHHHT! Oskars nesespray fløy i en perfekt bue og landa midt i Snøroramas eksponerte radar-åpning.

"BULL'S EYE!" jublet Tiger.

Det som skjedde neste var det mest spektakulære synet noen av dem noen gang hadde sett.

ØYEBLIKKELIG begynte alt snørret i Snøroramas gigantiske nese å løse seg opp! Det boblet og spraket og gurglet som et kjemisk eksperiment.

"AAAHHH!" jamret Snørorama og grep seg til nesa. "Det kiler! Det løser seg opp! Alt smart-snørret mitt forsvinner! Jeg ser ikke lenger noe med snørr-radaren!"

Hun vaklet rundt helt blind, og nesa hennes begynte å rykke voldsomt. Hun tok inn det største pusteklaget i verdenshistorien.

"NEI! JEG HAR IKKE NYST PÅ TRE ÅR!" hylet hun desperat. "Hjemme i hulene mine har jeg holdt igjen alle nys for å spare på snørr-radaren! NYSE-KRAFTEN ER FOR STERK!"

"DEKK DERE!" kommanderte Flodi til vennene. "Her kommer det aller største nyse i universet!"

Alle vennene gjemte seg bak store steiner og trær.

"AAAAAAA..." begynte Snørorama, og stemmen hennes ble høyere og høyere.

"AAAAAAA..."

"AAAAAAA..."

"TCHOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO!"

Det var det kraftigste nyse som noen gang hadde eksistert!

Alt snørret som hadde samlet seg i tre år fòr ut av nesa hennes som en gigantisk hvit rakett-motor. Kraften var så enorm at Snørorama skjøt bakover gjennom lufta som en omvendt rakett!

"AAAAAHHHH!" skreik hun mens hun fløy bakover med vanvittig fart. "JEG KLARER IKKE Å STOPPE! JEG SER INGENTING UTEN SNØRR-RADAREN!"

Hun fløy høyere og høyere opp gjennom den hvite krem-tåka, forbi skyene, helt ut i verdensrommet hvor hun landa med et stort KRÆSJ på Jupiter-månen Europa som var dekket av tykk is!

KRÆSJ! Hun landa hardt oppå Stjernemaleren Bobotron som fortsatt satt frossen fast i isen fra forrige gang han ble beseiret av Flodi!

"AHHH!" ropte Bobotron overrasket. "Hvem er det som lander på meg?"

"Jeg ble beseiret av en forferdelig liten, myk og lilla flodhest som het Flodi og vennene hans!" jamret Snørorama. "Hvem er du?"

"Meg også!" utbrøt Bobotron forbauset. "Samme flodhest! Og nå er jeg dekket av snørr-is!"

Snørorama og Bobotron satt der sammen på den iskalde Europa-månen, dekket av en blanding av snørr og is, langt, langt borte fra jorden.

"Hun er borte!" jublet alle vennene. "Vi vant!"

Men akkurat da husket Flodi noe forferdelig viktig.

KLEM-KLEM-SKVIS! KLEM-SKVIS! KLEM-KLEM-KLEM-SKVIS!

"Klemmoman-maskinen!" ropte Flodi panisk. "Den fortsetter å arbeide selv om Snørorama er borte!"

Det var sant. Den gigantiske maskinen malte og kvernet i full fart, helt automatisk. Lyden ble høyere og høyere, og de kunne se at den fortsatt klemte dag-biter som skviste ut som hvit krem-tåke.

"Den har automatisk drift!" ropte Tiger. "Den stopper ikke av seg selv!"

"Vi må stoppe den før den klemmer hele dagen mindre!" ropte Shelly.

Flodi bompet rundt maskinen og studerte den nøye. Den var gigantisk og laget av metall, med hjul og gir og presser som jobbet i perfekt synergi.

"Men hvordan stopper vi en så stor maskin?" spurte Bomb bekymret.

Flodi snudde hodet opp ned for å tenke, og plutselig lyste ansiktet hans opp som en sol.

"SELVFØLGELIG!" utbrøt han og slo seg på pannen. "Vi bruker den sterkeste kraften i hele universet!"

"Hva da?" spurte vennene nysgjerrig.

"BAMSEKLEMMER!" erklærte Flodi triumferende. "Bamseklemmer er den aller sterkeste klemme-kraften som finnes! Sterkere enn alle maskiner!"

"Men hvordan kan vi klemme en så stor maskin?" spurte Pølse tvilende.

"Vi klemmer den alle sammen!" forklarte Flodi ivrigt. "Hvis vi gir Klemmoman-maskinen en så kraftig bamseklem at den klemmer seg selv, vil den eksplodere av ren klemme-kraft!"

Vennene så på hverandre. Flodis logikk var som alltid perfekt på sin helt egen måte.

"Det... det kunne faktisk funke," sa And imponert.

"Selvfølgelig det funker!" sa Flodi stolt. "Kjærlighets-klemmer er tusen ganger sterkere enn onde klemmer!"

"Men vi må alle gjøre det samtidig," sa Tiger alvorlig.

"Akkurat!" sa Flodi og ledet an mot den store maskinen. "Vi gir den den aller kraftigste teamwork-bamse-klemmen i verdenshistorien!"

klem...klem......klem......

Maskinen fortsatte sitt farlige arbeid mens de posisjonerte seg rundt den.

"Er alle klare?" ropte Flodi.

"KLAR!" ropte alle sammen.

"3... 2... 1... BAMSEKLEM!"

Alle fem vennene kastet seg over den gigantiske Klemmoman-maskinen og gav den den største, varmeste, kraftigste bamseklemmen som noen gang var blitt gitt.

Flodi klemte med sine lange flodhest-armer. Pølse slinget seg rundt med hele den lange kroppen. Tiger klemte med sine myke tiger-poter. And spredte vingene sine og klemte med hele kroppen. Shelly strakk seg ut av skallet sitt og klemte med alle fire bena. Bomb rullet seg rundt en del av maskinen og klemte med hele den runde kroppen.

"FLODI-KLEM!" ropte Flodi, og den store snuten hans ble varm og rosa av anstrengelse.

"PØLSE-KLEM!" ropte Pølse og strammet seg så hardt at han begynte å likne en knute.

"TIGER-KRAM!" ropte Tiger, og stripene hans stod rett ut av ren klemme-kraft.

"AND-KLEM!" ropte And og slo vingene rundt maskinen så fjærene føk.

"SHELL-KLEM!" ropte Shelly, og skallet hennes knirket som en gammel dør.

"BOMB-KLEM!" ropte Bomb og ble så rund og hard at han nesten spratt av igjen.

Plutselig begynte noe helt utrolig å skje. Klemmoman-maskinen, som var bygget for å klemme ting på en ond og hard måte, kunne ikke håndtere å bli klemt med kjærlighet!

Den begynte å riste og dirre, og metallet begynte å synge merkelige lyder.

"Det fungerer!" ropte Flodi. "Kjærlighets-klemmer er sterkere enn onde klemmer!"

Maskinen ristet mer og mer voldsomt, og lyden gikk fra KLEM-KLEM-KLEM til RRRRRR-RRRRRR-RRRRRR!

"Den kan ikke håndtere bamse-klemmer!" ropte Shelly begeistret.

Plutselig stoppet all lyd fra maskinen. Den stod helt stille i ett øyeblikk, som om den prøvde å forstå hva som skjedde med den.

Så begynte den å pulsere med et varmt, gyllent lys.

"Hun lærer å klemme med kjærlighet!" ropte Flodi imponert. "Vi lærer henne forskjellen på onde klemmer og snille klemmer!"

BOOOOOOOOM!

Maskinen eksploderte - men ikke med en farlig eksplosjon. Den eksploderte i millioner av små, glitrende konfetti-biter som spraket ut som stjerneskudd!

Alle de små dag-bitene som Snørorama hadde klemt sammen fòr ut av maskinen og steg oppover mot himmelen som gyllne, dansende partikler. Hver dag-bit som steg oppover gjorde alt rundt dem større og større igjen!

"SE!" ropte Flodi og pekte oppover. "Alle dag-bitene blir store igjen!"

Det var det vakreste synet de noen gang hadde sett. Tusener av små, glitrende dag-biter danset oppover gjennom lufta som gylne sommerfugler, og for hver dag-bit som steg oppover, ble alt rundt dem større og større, og den hvite krem-tåka ble tynnere og tynnere.

WHOOOOOOSH!

Plutselig forsvant all den hvite krem-tåka som om noen hadde strukket ut dagen igjen! Sola brøt gjennom, varm og gyllen, og hele verden ble normal og stor igjen!

"Dagen er reddet!" jublet alle sammen. "Vi klarte det!"

Flodi bompet rundt i sirkler av ren glede. "Bamseklemmer reddet hele verden! Selvfølgelig! Kjærlighet er alltid sterkere enn ondskap!"

En time senere hørte de lyden av glade stemmer og latter som kom nærmere hytta. Flodi bompet så fort han kunne til vinduet og så Benjamin og Oskar komme gående oppover stien med store, brune papirposer fulle av nystekte rundstykker og deilige wienerbrød fra den lokale bakeren.

"BENJAMIN!" jublet Flodi av ren lettelse og bompet ut døra. "Du overlevde Snøroramas klemme-angrep!"

Benjamin smilte stort da han så sin lille lilla venn komme bompende mot seg.

"Hei, Flodi!" hilste han varmt og tok ham opp i en stor klem. "Savnet du meg? Vi måtte vente lenge på bakeren - det var så mye tåke at vi gikk oss litt vill på veien tilbake. Men se så fine rundstykker vi fikk!"

"Jeg reddet deg!" proklamerte Flodi stolt og bompet rundt. "Snørorama klemte hele dagen, men vi bekjempet henne og stoppet Klemmoman-maskinen med kjærlighets-klemmer!"

"Og jeg mistet nesesprayen min på veien," sa Oskar og følte i lommene. "Irriterende - jeg trenger den for pollen-allergien."

"And fant den!" sa Flodi stolt og pekte på And. "Hun fløy frem og tilbake til havet for å fylle våpnene våre med saltvann, og så fant hun nesesprayen på en av turene!"

Benjamin satte seg ned på trappa og lyttet mens alle vennene samlet seg rundt ham.

"Fortell meg alt," ba Benjamin med det store smilet som betydde at han var klar for en av Flodis fantastiske historier.

"Vi reddet hele verden!" sa Flodi stolt. "Det var en skummel snør-kjempe som het Snørorama som klemte dagen, men vi kjempet mot henne med saltvann-våpen og bamseklemmer!"

"Og jeg var forsyningsfly!" sa And begeistret.

"Og jeg var snikskytter!" sa Tiger.

"Og jeg var cowboy!" sa Pølse.

"Og vi ga den slemme maskinen en stor bamseklem så den ble snill!" la Bomb til.

"Og så fløy hun til månen!" sa Shelly.

Benjamin smilte og så ut på den vakre ettermiddagen hvor sola skinte klart og all krem-tåka var helt borte.

"Snørkamp og bamseklemmer?" sa han imponert. "Dere er virkelig helter!"

Benjamin ga hver av sine seks modige venner en klem.

"Takk for at dere reddet dagen. Og neste gang jeg sier 'inneklemt dag', skal jeg forklare at det bare betyr en arbeidsdag mellom to fridager - så dere ikke tror at noen klemmer dagen!"

Kvelden kom, og Flodi lå trygt i den smale køyesenga sammen med alle vennene sine. Gjennom vinduet kunne han se stjernene som glitret klart på den mørke himmelen - et sikkert tegn på at Snørorama var langt, langt borte på Europa-månen.

"Oppdraget er fullført," kunngjorde han fornøyd til vennene sine. "Vi reddet Benjamin, vi reddet dagen, og vi lærte Klemmoman-maskinen om kjærlighets-klemmer."

"Det var det beste eventyret vi har hatt!" sukket And og satte det hvite hodet komfortabelt under vingen.

En etter en ble stemmene stille. Pølse slinget seg rundt Bomb som et varmt teppe. Shelly trakk hodet inn i skallet og pustet sakte. Tiger la en myk pote over Flodis mage og begynte å snorke nesten umiddelbart. And gjemte nebbet under vingen og sa noe uforståelig om forsyningslinjer før hun sovnet.

Benjamin smilte og så ned på sine fem helt spesielle venner.

"Fortell meg igjen om da dag-bitene danset tilbake til himmelen," ba han mildt.

"Det var som gyllne sommerfugler!" sa Flodi søvnig. "De danset oppover og gjorde den hvite krem-tåka borte og dagen stor igjen. Selvfølgelig! Kjærlighets-klemmer er alltid sterkere enn onde klemmer."

"Og nå har Snørorama lært at det ikke nytter å klemme dagene mindre," la han til mens øynene ble tunge. "Hun sitter på Europa-månen sammen med Bobotron langt ute i verdensrommet og angrer på at hun var så slem."

Benjamin strok Flodi forsiktig over hodet. "Sov godt, lille helt."

"Benjamin?" mumlet Flodi søvnig.

"Ja?"

"Denne senga var ikke så rar likevel. Den var faktisk ganske fin når man tenker seg om."

Benjamin lo stille. "Det er bra, Flodi."

Snart sovnet alle sammen trygt og varmt. Utenfor skinte stjernene klart på den store, urørte dagen som Flodi og vennene hans hadde reddet med kjærlighets-klemmer og bamse-teamwork.

Og så lenge det fantes bamseklemmer og saltvann og venner med store hjerter -- ja, da var selv den inneklemte dagen trygg.

Langt, langt borte, på Europa-månen, satt Snørorama og Bobotron og frøs sammen i isen. Men det var en helt annen historie.

SLUTT