"EN, TO, TRE! DEN SOM HAR GJEMT SEG NÅ SKAL STÅ!" ropte Flodi så høyt at vinduene nesten ristet i karmene.

Flodi, den lille lilla flodhesten med rosa mage, ventet spent med den store snuten høyt i været. Han så seg rundt på Benjamins soverom med skarpt, konsentrert blikk. Hvor var Benjamin? Han hadde jo nettopp telt ferdig, så nå skulle Benjamin stå opp fra gjemmestedet sitt.

Men ingenting skjedde. Det var helt stille i rommet.

"BENJAMIN!" ropte Flodi igjen og bompet utålmodig rundt på gulvet. "JEG HAR TELT FERDIG! DU SKAL STÅ!"

Fra et sted under dyna i senga kom det en lav fnising.

"Flodi," hørtes Benjamins stemme. "Det er ikke sånn man leker gjemsel. Du skal lete etter meg!"

Flodi stanset midt i en bomping og så dypt forvirret ut.

"Men jeg har jo telt ferdig," sa han og ristet på det store hodet. "Og når jeg har telt ferdig skal den som har gjemt seg stå!"

Flodi bompet bort til senga, klatret opp på puta og løftet forsiktig på dyna med én pote. Der lå Benjamin og smilte til ham.

"Nei, Flodi," forklarte han tålmodig. "Det heter '1, 2, 3, den som IKKE har gjemt seg nå skal stå'. Forstår du? Det betyr at DU skal stå, siden det er du som leter."

Flodi så på Benjamin som om han hadde sagt at himmelen var grønn med lilla prikker. Han snudde hodet opp ned - noe han alltid gjorde når han skulle tenke ekstra hardt - og funderte intenst.

"Benjamin." Flodi krysset armene med det uttrykket han brukte når noe var helt åpenbart. "Hvis den som IKKE har gjemt seg skal stå, betyr det at JEG må stå..." han gestikulerte frustrert, "...FOR ALLTID!"

"Eh..." Benjamin klødde seg i hodet.

"Og du må gjemme deg FOR ALLTID!" Flodi kastet armene dramatisk i været. "Så vi leker aldri ferdig! Det er jo bare trist!"

"Men—"

"DEN SOM HAR GJEMT SEG MÅ STÅ!" Flodi bompet opp og ned så gulvet ristet. "Ellers blir det bare evig telling og ingen finn-ing!"

Benjamin hevet øyenbrynene. "Men hvordan skal jeg finne deg hvis du bare reiser deg opp?"

Flodi stoppet og stirret på Benjamin som om han nettopp hadde spurt hvorfor man puster. "Det er jo HELE POENGET! Å finne der du stod! Ellers kunne vi like gjerne telle til ti tusen fantasilioner!"

Benjamin begynte å le. Flodis forklaringer var alltid så merkelige, men på sin egen måte ga de nesten mening.

"Okei, la oss prøve det på din måte," sa han til slutt. "Jeg gjemmer meg, og du teller. Og så skal jeg stå opp når du er ferdig med å telle."

"ENDELIG!" utbrøt Flodi triumferende. "Nå skal vi leke gjemsel på den riktige måten!"

Benjamin gikk og gjemte seg under dyna, og Flodi dekket øynene med de små armene sine og begynte å telle høyt:

"EN! TO! TRE! DEN SOM HAR GJEMT SEG NÅ SKAL STÅ!"

Han åpnet øynene og så forventningsfullt rundt i rommet. Men Benjamin stod ikke der. Rommet var tomt og stille.

"BENJAMIN!" ropte Flodi frustrert. "DU GJØR DET FEIL IGJEN! DET ER DIN TUR TIL Å STÅ!"

Ingen svar.

Flodi bompet irritert bort til senga og klatret opp på puta. Han rev dyna til side så den nesten fløy av sengen, og kikket rett på Benjamin som lå der.

"Benjamin! Du gjør det feil!" sa Flodi anklagende. "Du skal stå når jeg har telt ferdig!"

"Men da blir det ingen lek," protesterte Benjamin med et smil.

Flodi sukket tungt. "Greit, hvor er du?"

"Jeg er under senga," svarte Benjamin.

Flodi bompet straks ned fra senga og kikket grundig under den. Han løftet på kasser, poser og leker, men fant ingen Benjamin der.

"Du er jo ikke her!" ropte Flodi forvirret.

Han bompet tilbake opp i senga, plantet alle fire potene midt på dyna og dro den opp med et krafttak, så han inn i øynene og gryntet. "Benjamin, jeg finner deg ikke under senga. Hvor er du på ekte?"

"I lekekassa," lo Benjamin.

Flodi bompet bort til den store, fargerike kassa full av leker og kikket grundig i den. Han gravde seg gjennom teddybjørner, biler og byggeklosser. Ingen Benjamin der heller.

"Du er ikke der!" sa han enda mer frustrert og bompet tilbake til senga igjen.

Han løftet dyna igjen og stirret ergelig på Benjamin. "Du er ikke i lekekassa heller! Du sier at du er på forskjellige steder, men jeg kan ikke finne deg noe sted!"

Plutselig stoppet Flodi og så på Benjamin med store, overraskede øyne. "Vent litt..." sa han sakte. "Du er jo her under dyna der jeg har snakket med deg hele tiden!"

Han så fornærmet ut. "Benjamin, det er juks å si at du er et annet sted enn der du er!"

Benjamin lo høyt. "Det tok deg bare to forsøk å finne ut av det!"

"Men det er ikke rettferdig!" protesterte Flodi. "Du kan ikke si at du er under senga når du er under dyna!"

"Men det er jo det som er morsomt med gjemsel," forklarte Benjamin. "Man skal ikke si hvor man er. Den som leter må finne det ut selv."

Flodi så dypt forvirret ut igjen.

"Men hvis du ikke står opp etter at jeg har telt, og ikke sier hvor du er, hvordan skal jeg klare å finne deg?" undret han.

"Det er jo det som er poenget med gjemsel," forklarte Benjamin. "Du må lete."

"Men det er jo så vanskelig," klaget Flodi. "Min lek er mye enklere. Den som har gjemt seg skal stå når jeg har telt, for da vet jeg hvor alle er!"

Benjamin lo igjen. "Flodi, det ville ikke være noen lek i det hele tatt. Det ville bare være å telle og så stå."

"Ja, men vi må jo telle til TRE!" protesterte Flodi ivrig. "Og tre er det høyeste tallet i hele verden og det er jo supervanskelig, så når man har klart det, er man flodi-flink og den som har gjemt seg må stå."

Benjamin ristet på hodet, men smilte. "Flodi, jeg har et forslag. Jeg gjemmer meg, du teller. Og så prøver du å finne meg, men hvis du ikke klarer det, kan du spørre 'varm eller kald', og så svarer jeg om du er nærme eller langt unna."

"Varm eller kald?" Flodi så forvirret ut igjen. "Men jeg fryser jo hele tiden når det er under 35 grader!"

Benjamin klappet Flodi på hodet. "Det er bare et uttrykk, Flodi. 'Varm' betyr at du er nærme, 'kald' betyr at du er langt unna."

"Aha!" sa Flodi og lyste opp. "Så hvis jeg er nærme deg, sier du at jeg er varm, som er bra, og hvis jeg er langt unna, sier du at jeg er kald, som er forferdelig! Det høres riktig ut!"

"Ja, sånn cirka," sa Benjamin med et smil. "Skal vi prøve?"

"Ja!" sa Flodi ivrig. "Men husk at den som har gjemt seg, egentlig skulle stått! For det er sånn de ekte og riktig reglene er."

Benjamin gikk for å gjemme seg igjen, og Flodi dekket øynene med armene og telte:

"EN! TO! TRE! DEN SOM HAR GJEMT SEG SKULLE EGENTLIG STÅ, MEN BENJAMIN VIL IKKE SÅ JEG MÅ FINNE HAM SELV! MEN JEG ER FLODI-MESTER SÅ VI KLARER DET NOK ALLIKEVEL"

Flodi åpnet øynene og begynte å bompe rundt i soverommet for å lete. Han kikket under den høye senga, i lekekassa, inne i garderobeskapet. Men Benjamin var ikke noen av disse stedene.

"Varm eller kald?" ropte Flodi.

"Kald!" kom Benjamins stemme fra et sted langt borte.

Flodi rynket på den store nesa. "Kald? Uff da! Da har jeg valgt helt feil retning!"

Han bompet over til den andre siden av rommet. "Varm eller kald nå?"

"Varmere!" svarte Benjamin.

"Hurra!" jublet Flodi og bompet nærmere og nærmere døra til rommet.

"Varmere... varmere... KJEMPEVARM!" kom Benjamins stemme.

Flodi så seg rundt, men kunne ikke se Benjamin noe sted. Plutselig la han merke til at døra til det skittentøyskapet i gangen stod på gløtt.

"Hmmm," sa Flodi til seg selv. "Kanskje Benjamin har gjemt seg blant de møkkete klærne..."

Han dyttet forsiktig opp døra, og der - sittende mellom møkkete sokker og gensere - var Benjamin!

"JEG FANT DEG!" jublet Flodi og hoppet opp og ned av glede. "Jeg er gjemsel-mester!"

"Flinkere enn Shelly?" spurte Benjamin med et smil.

"Eh, nei," dro Flodi på det. "Det går ikke, hun er jo verdensmester og har gjemsel-kraft. Jeg er Flodi-mester i gjemsel, for det er det bare Flodier som er."

Benjamin klatret ut av skapet med et stort smil. "Det var bra jobbet, Flodi-mester!"

"Men," sa Flodi alvorlig, "det hadde vært mye lettere hvis du bare hadde stått opp når jeg var ferdig med å telle. For sånn er de ORDENTLIGE reglene i gjemsel."

Benjamin ristet på hodet, men lo. "Okei, Flodi. Kanskje vi kan prøve din versjon neste gang."

"FLOTT!" sa Flodi fornøyd. "Og da kan vi lære alle andre de RIKTIGE reglene også."

Benjamin så på klokka. "Nå må jeg gjøre leksene mine. Vi kan leke mer gjemsel i morgen."

"Lover du?" spurte Flodi håpefullt.

"Jeg lover," sa Benjamin og ga Flodi en klem.

Neste dag kom Benjamin hjem fra skolen tidligere enn vanlig. Flodi, som lå under tre tepper og frøs selv om termometeret viste hele 22 grader, kikket forbauset opp da døra gikk opp.

"Benjamin!" utbrøt han glad. "Kommer du hjem NÅ? Er skolen ferdig allerede? Kan vi leke gjemsel?"

Benjamin vaket inn døra med tunge skritt. Kinnene hans hadde mistet all farge, og øynene var litt glinsende.

"Hei, Flodi," sa Benjamin med en svak stemme. "Jeg føler meg ikke så bra."

Mamma kom inn rett bak Benjamin og la en hånd på pannen hans.

"Du har feber, lille venn," sa hun bekymret. "Du må nok legge deg."

"Feber?" spurte Flodi. "Hva er det?"

"Det betyr at han er for varm," forklarte mamma mens hun hjalp Benjamin opp trappa til rommet hans.

"For varm?!" utbrøt Flodi vantro. "Det går da ikke an å bli FOR VARM! Det er jo helt umulig! For KALD derimot, det er enkelt det. Jeg fryser jo hele tiden jeg..."

Han bompet raskt etter dem opp trappa og så på mens mamma la Benjamin i senga og trakk dyna over ham.

"Du må sove mye," sa hun og strøk Benjamin over håret. "Det er den beste medisinen mot feber."

"Men det er så lyst," klaget Benjamin svakt og så mot vinduet der solskinnet strømmet inn. "Sola går jo nesten ikke ned om sommeren."

Det var sant. Det var tidlig i juni, og i Norge var dagene lange og lyse langt utover kvelden.

"Jeg trekker for gardinene og drar ned rullegardinen," sa mamma og dro de tykke, mørke gardinene for vinduene. Men rommet var fortsatt ganske lyst.

"De melder tordenvær i kveld," sa hun og så opp mot den lyse himmelen. "Merkelig, for det pleier ikke være torden så tidlig på sommeren. Men det er like greit at du ikke blir vekket av bråket mens du har feber."

Derfor gikk hun bort til vinduet og lukket det nesten helt igjen, bare en liten sprekk ble stående åpen. Akkurat nok til å få litt luft, men for å dempe mesteparten av tordenlyden.

Hun så ut på skyene som begynte å samle seg i det fjerne. "Det har vært uvanlig varmt de siste dagene også," mumlet hun. "Kanskje det er derfor det brygger opp til torden."

Hun lukket døra stille bak seg, og Benjamin lå med lukkede øyne og prøvde å sovne.

I det fjerne kunne de høre en dempet tordenlyd som rullet over himmelen.

"Det høres ut som om noen eller noe mumler der ute," tenkte Flodi.

"Mumler?" sa Flodi og ble med ett mer våken. "Mumling og torden, en mørkemumler... det liker jeg ikke!"

De andre vennene hadde krøpet opp på senga rundt Benjamin, en etter en, stille som små skygger.

Flodi så alvorlig på vennene sine som var samlet i senga rundt Benjamin for å passe på ham. "Er du ordentlig syk?" spurte han bekymret og følte på Benjamins panne med den lille, myke poten sin.

"Jeg har bare feber," sa Benjamin matt. "Jeg ble ikke bra i løpet av skoledagen og måtte bli hentet."

Flodi så på Benjamin med store, bekymrede øyne. Plutselig slo det ham, og han snudde hodet opp-ned for å tenke bedre.

"Benjamin," sa han langsomt, "gjorde dere noe spesielt på skolen i dag? Lekte dere tilfeldigvis... gjemsel?"

Benjamin så overrasket ut. "Ja, faktisk. Vi lekte gjemsel i storefri. Hvordan visste du det?"

"AHA!" utbrøt Flodi triumferende og hoppet opp og ned i senga. "Da vet jeg AKKURAT hvorfor du har feber!"

Alle vennene krøp nærmere for å høre.

"Fortell oss!" hvisket Shelly spent.

"Jo," sa Flodi alvorlig, "dere brukte FEIL gjemsel-regler på skolen! De dumme reglene der man sier 'den som IKKE har gjemt seg nå skal stå'! Og da måtte Benjamin lete og lete etter alle barna som bare fortsatte å gjemme seg i stedet for å stå!"

"Men hvordan ga det ham feber?" spurte Tiger forvirret.

"Tenk etter," sa Flodi og holdt opp én pote. "Hva skjer når du er nærme noen som gjemmer seg? Du blir VARMERE!" Han holdt opp to poter. "Og hva skjer når ingen står opp og blir funnet? Du leter og leter og blir bare VARMERE OG VARMERE!" Han holdt opp tre poter og mistet nesten balansen. "Til slutt ble Benjamin SÅ varm at han fikk FEBER!"

Benjamin smilte svakt. "Tror du virkelig det er derfor jeg ble syk?"

"SELVFØLGELIG!" sa Flodi bestemt. "Det er jo helt logisk!"

Mamma kom tilbake med et glass vann og en tablett, som Benjamin svelget ned.

"Prøv å sove nå," sa hun mildt. "Jeg kommer og sjekker til deg om en time."

Hun så ikke engang alle kosedyrene som satt rundt Benjamin, så vant var hun til å se dem overalt i huset. Hun lukket døra forsiktig. Benjamin lå stille med øynene igjen.

Vennene satt stille og så bekymret på ham. Benjamin snudde og vred på seg, åpnet øynene igjen, sukket, og lukket dem på nytt.

"Han klarer ikke å sovne," tenkte Flodi og så på vennene sine som satt rundt Benjamin.

Flodi så alvorlig på alle sammen. "Dette er en KRISE!" hvisket han. "Vi må snakke sammen og lage en plan! Men først må vi bruke den mektige bamseklem-kraften for å hjelpe Benjamin å sovne."

Flodi, Pølse, Shelly, Tiger og And stilte seg opp og hvisket "SYKE-FRISKE-BAMESE-KLEMMER" og en etter en klemte de Benjamin med sine magiske klemmekrafter for å hjelpe Benjamin i søvn.

Da Flodi la poten forsiktig på Benjamins panne, rykket Benjamin litt til. "Oi!" hvisket Benjamin. "Poten din er iskald, Flodi!" "Selvfølgelig er den det," sa Flodi fornærmet. "Det er jo bare nitten grader her inne. Praktisk talt Nordpolen!" Men et øyeblikk kjente han noe merkelig — der poten hans lå mot Benjamins varme panne, virket det nesten som om varmen trakk seg litt tilbake. Som om kulden i Flodi presset feberen unna. "Rart," tenkte Flodi. Men han var for bekymret til å tenke mer på det.

Ikke lenge etterpå hørte de rolige og dype åndedrag fra Benjamin som var på vei inn i drømmeriket.

Med oppdraget utført smatt de ned fra senga og krøp inn under den, der de kunne hviske sammen uten å forstyrre Benjamin.

"Benjamin er SYK!" sa Flodi intenst. "Han har FEBER fordi han lekte gjemsel feil på skolen. Og nå kan han ikke sove fordi det er for LYST og bråkete, og hvis han ikke sover blir han ikke frisk, og hvis han ikke blir frisk kan han kanskje..."

Han senket stemmen til en dramatisk hvisking.

"...DØ!"

Shelly trakk seg inn i skallet. Bomb begynte å tikke nervøst. Tiger reiste pelsen langs hele ryggen. Pølse ble helt stiv, og And gjemte nebbet under vingen.

"Vi må gjøre noe!" utbrøt Pølse.

"Men hva kan vi gjøre for å hjelpe Benjamin?" spurte Shelly.

Flodi begynte å tenke hardt. Han snudde hodet opp ned og tenkte så intenst at han nesten kunne høre hjernen sin arbeide.

"JEG HAR DET!" hvisket han så høyt at alle vennene hoppet litt.

"Hva?" hvisket de i kor.

"Det er ikke bare på skolen de leker gjemsel feil!" forklarte Flodi ivrig. "HELE VERDEN leker feil!"

"Hva mener du?" spurte Tiger.

"Tenk på det!" sa Flodi og gestikulerte vilt, selv om det var litt trangt under senga blant alle lekekassene og rotet. "Hvorfor går ikke sola ned om sommeren i Norge? FORDI SOLA OG MÅNEN LEKER GJEMSEL FEIL!"

"Sola og månen leker gjemsel?" hvisket And forvirret.

"Selvfølgelig!" sa Flodi. "Sola teller, og månen gjemmer seg. Men de bruker de SAMME gale reglene som barna på skolen! De sier 'den som IKKE har gjemt seg nå skal stå', som er sola selv, så månen FORTSETTER å gjemme seg!"

"Og derfor er det lyst hele tiden om sommeren," sa Pølse sakte. "Fordi sola bare står der..."

"NETTOPP!" hvisket Flodi triumferende. "Og vet dere hva? Om vinteren er det MÅNEN som teller, og da er det SOLA som gjemmer seg! Derfor er det mørkt og kaldt om vinteren!"

"Så både sommer og vinter er bare... feil gjemsel?" spurte Shelly undrende.

"Akkurat!" nikket Flodi. "Og nå må vi redde Benjamin ved å lære sola de RIKTIGE reglene!"

"Så hva skal vi gjøre?" spurte Pølse.

"Vi må lære sola at det skal være 'en, to, tre, den som HAR gjemt seg nå skal stå'! Da vil månen, som har gjemt seg, STÅ OPP på himmelen!"

"Og da blir det mørkt..." sa Tiger sakte.

"...og Benjamin kan sove..." fortsatte Shelly.

"...og bli frisk igjen!" avsluttet Pølse.

"AKKURAT!" jublet Flodi stille. "Men vi må gjøre det FØR i kveld, ellers får ikke Benjamin sovet i natt!"

"Men hvordan kommer vi oss til sola?" spurte And praktisk.

De fem vennene satt fortsatt under Benjamins seng og hvisket sammen, mens Benjamin snudde og vred på seg i senga over dem. Det lyse rommet gjorde at selv med bamseklem-sovemiddel var det vanskelig å sove ordentlig.

"Jeg vet det!" utbrøt Flodi og lyste opp. "Vi kan bruke prompe-raketten igjen, akkurat som da vi reddet verden fra Bobotron!"

"Men det fungerte bare for å komme til skyene," påpekte Tiger. "Sola er mye, MYE høyere om sommeren."

"Sommersola står høyere enn vintersola," nikket Shelly. "Jeg har hørt Benjamin si det."

Flodi så skuffet ut et øyeblikk. Så snudde han hodet opp ned og begynte å tenke så intenst at man nesten kunne se røyk stige fra ørene hans.

Plutselig sperret han øynene opp og slo seg på pannen med den lille poten sin.

"JEG VET DET!" hvisket han så høyt at alle hoppet litt. "Jeg vet AKKURAT hvordan sola kommer seg ned hver kveld!"

"Hvordan da?" spurte Pølse nysgjerrig.

"Kjøpesenteret på Lambertseter!" erklærte Flodi triumferende. "Det ligger høyere enn huset vårt, og har dere lagt merke til at det stenger mens det fremdeles er lyst ute?"

Vennene så forvirret på hverandre.

"Ja, men hva har det med sola å gjøre?" spurte Tiger.

"ALT!" sa Flodi og gestikulerte ivrig. "Det er fordi SOLA bruker rulletrappene for å komme ned! Derfor må alle mennesker ut før den kommer!"

Tiger krøp bort til Benjamins ryggsekk som lå på gulvet og fisket fram et kart han visste lå i sidesekken.

"Lambertseter ligger faktisk vestover og er høyere enn huset vårt, og vi ser jo at sola går ned over det hver kveld," sa han ettertenksomt mens han studerte kartet.

"NETTOPP!" sa Flodi og hoppet litt opp og ned av ren glede, eller i hvert fall så mye han kunne under senga. "Og har dere sett de lysene på rulletrappen som peker opp og ned? De er der for å vise sola hvilken vei den skal gå!"

"Men om vinteren er kjøpesenteret åpent selv om det er mørkt," påpekte Pølse. "Hvordan forklarer du det?"

"Det er fordi om vinteren er det SOLA som gjemmer seg, og MÅNEN som kommer ned!" forklarte Flodi. "Og månen tar heisen, ikke rulletrappen!"

"Heisen?" gjentok Bomb forvirret.

"Ja, månen er jo litt lat," nikket Flodi. "Den tar alltid heisen. Derfor er det mørkt ute om vinteren - fordi sola gjemmer seg og månen kommer ned i heisen."

Vennene så på hverandre med beundrende blikk. Flodis forklaring var så overbevisende at den faktisk ga mening - på sin helt egen måte.

"Men kan vi virkelig komme oss helt opp til sola med en rulletrapp?" spurte Shelly tvilende.

"Selvfølgelig!" sa Flodi bestemt. "Hvis sola kan gå NED på rulletrappen, kan vi jo gå OPP på den! Det er jo slik rulletrapper fungerer - de går begge veier!"

"Men vi må planlegge reisen," sa Tiger praktisk. "Lambertseter ligger et godt stykke herfra, og vi trenger utstyr."

"Hva slags utstyr trenger vi for å møte sola?" spurte And.

"Solbriller!" sa Flodi bestemt. "Sola er veldig, veldig lys. Vi må beskytte øynene våre."

"Og vannpistoler," foreslo Shelly. "Hvis det blir for varmt, kan vi kjøle oss ned."

"Ikke for meg!" protesterte Flodi og krysset armene. "Jeg fryser jo ALLTID. Jeg skal endelig bli skikkelig varm!"

"Jeg tar med min spesielle overraskelse," sa Bomb hemmelighetsfull og klappet lunte sin. "I tilfelle vi trenger litt eksplosjonskraft."

"Solkrem," hvisket Tiger. "Det må vi ha. Det beskytter alltid Benjamin mot solstrålene."

De krøp stille ut fra under senga og listet seg rundt i rommet. Benjamin lå med lukkede øyne og pustet tungt - endelig hadde han klart å sovne bedre, tross det lyse rommet og takket være bamseklem kraften.

Tiger rotet gjennom nattbordskuffen og fant to par solbriller. "Ett glass til hver," sa han og knakk dem i to.

Pølse slinget seg opp på hyllen og veltet ned en haug med capser Benjamin hadde vunnet på 17. mai. "Fjorten stykker!" telte han stolt. "Hjelmer til alle!"

Bomb rullet rett inn i en lekekasse og kom opp med tre små vannpistoler i lunta. "Både våpen OG nedkjøling!"

And flakset ned til kjøkkenet og kom tilbake med kjeks og sjokoladebiter i en liten pose hengende fra nebbet.

Shelly fant en tube faktor 50 solkrem i en skuff i gangen. "Mammaen til Benjamin kjøpte den i fjor," sa hun. "Den er nesten full."

"Nå er vi klare!" erklærte Flodi stolt da de møttes igjen ved døra. "Operasjon Lær-Sola-og-Måne-Riktig-Gjemsel starter NÅ!"

"Men vent," sa And. "Hva skal vi si til sola når vi møter den? Vi kan ikke bare gå opp til den og si 'hei, du teller feil'."

"Hvorfor ikke?" spurte Flodi forvirret.

"Fordi sola er veldig stor og veldig, veldig gammel — enda mer voksen enn vanlige voksne," forklarte And. "Du vet jo hva som skjer når små skapninger sier til voksne at de tar feil. Vi bør være høflige, ellers blir den kanskje sint."

"Jeg vet akkurat hva jeg skal si," sa Flodi selvsikkert. "Jeg skal si 'Hei Sola! Du teller helt feil i gjemsel! Det skal være EN, TO, TRE, DEN SOM HAR GJEMT SEG NÅ SKAL STÅ! Ikke den som IKKE har gjemt seg nå skal stå!"

"Det var kanskje en Flodi-høflighet, men er det sånn sola tenker er høflig?" spurte Shelly bekymret. "Den er jo veldig stor og sterk."

"Jeg tror ikke sola blir sint," sa And trøstende. "Den vil jo også finne månen, den har bare ikke skjønt hvordan!"

"Akkurat!" utbrøt Flodi. "Sola blir sikkert glad for hjelpen. Hvem vil vel ikke lære de riktige reglene i gjemsel?"

Flodi klatret opp på vinduskarmen og stirret vestover. "Hold ut, Benjamin," hvisket han. "Vi kommer tilbake med mørket."

"Til Lambertseter!" hvisket Flodi bestemt. "Vi skal redde Benjamin!"

De fem vennene listet seg gjennom huset på tå hev. Flodi ledet an, med en av capsene tredd over hele hodet og snuten som en militærhjelm. Shelly, And, Bomb, Tiger og Pølse fulgte etter i en lang rekke, med solbrilleglass-skjold og hver sin caps som hjelm.

"Kommandant Fryser-snart-Ikke klar for ekspedisjon!" hvisket Flodi og rettet ryggen. "Navigasjons-Tiger, rapport om ruten!"

Tiger holdt kartet foran seg med begge poter. "Vi må gå vestover, forbi den store veien, helt til Lambertseter."

"Perfekt!" sa Flodi. "Da starter vi marsjen! Til Lambertseter, fortere enn ett-to-tre!"

De sneket seg gjennom hagedøren og ut på plattingen i hagen. Sola skinte fortsatt fra en høy, blå himmel. Det var varmt, men ikke for Flodi som skalv litt i den "iskalde" sommerlufta.

"Minus femten grader!" mumlet han. "Typisk sommerdag i Norge."

De bompet og trippet over gressplenen, snek seg under trampolinen, gikk gjennom den røde husken som svaiet fra det store beskyttende treet og helt til de kom til kanten av hagen. Der fikk de øye på Ferdinand, den store, svarte robotgressklipperen som metodisk kjørte fram og tilbake over gresset.

Ferdinand kom susende mot dem, men stoppet plutselig som om han traff en usynlig vegg. Han rygget litt tilbake, snudde og kjørte i en annen retning.

"Hei Ferdinand!" ropte Flodi. "Hvorfor snur du hele tiden?"

Ferdinand stoppet og svingte rundt og lyste mot de med sine to brede øyelys.

"Dette er verdens ende," svarte Ferdinand høytidelig. "Jeg har testet det 4.372 ganger. Det man ser der borte finnes egentlig ikke. Derfor må jeg snu hver gang jeg prøver å passere denne magiske og usynlige veggen."

"Men vi skal til Lambertseter," sa Tiger og viste fram kartet. "Vet du hvordan vi kommer dit?"

Ferdinand så forvirret ut. Eller, så forvirret som en robotgressklipper kan se ut.

"Lambertseter? Men det ligger jo bortenfor verdens ende!"

"NETTOPP!" utbrøt Flodi triumferende og hoppet opp og ned. "Det er derfor sola går ned der! Den forsvinner ut over kanten!"

Ferdinand tenkte så det knitret i de elektroniske kretsene.

"Det gir mening," nikket han til slutt. "Hvis dere følger sola vestover, forbi den store veien, kommer dere til verdens ende. Men vær forsiktige - ingen vet hva som egentlig finnes der ute." "Dessuten", fortsatte Ferdinand. "Jeg kjenner på meg at det kommer mørke skumle skyer i kveld. De er veldig farlige for oss elektriske hjelpere. Lynet og tordenmumlingen dens kan ødelegge kretsene våre. Så være forsiktig, jeg hørte mammaen til Benjamin si noe om torden i kveld."

"Takk for hjelpen, Ferdinand!" sa Flodi. "Vi skal også holde utskikt mot disse mørke mumlende skyene."

De krysset forsiktig den usynlige veggen som Ferdinand ikke kunne passere. Flodi stoppet på den andre siden og så tilbake med dramatisk mine.

"Nå forlater vi den kjente verden og går inn i det ukjente..."

"Det er bare nabotomta," påpekte Tiger tørt.

"En helt UKJENT nabotomt!" insisterte Flodi. "Se! Ikke engang Ferdinand kan komme hit!"

De fortsatte raskt gjennom nabolaget. Tiger navigerte med kartet, og snart kom de til den store veien.

"Vi må vente til det er trygt å krysse," sa Shelly og så på bilene som kjørte forbi.

De ventet ved fotgjengerovergangen til lyset ble grønt, og så sprang de over veien så fort de kunne - Pølse slingrende, And flaksende, Bomb rullende, Tiger løpende, Shelly trippende, og Flodi bompende.

"Vi nærmer oss!" ropte Flodi da de så et stort fjell med en lang bratt bakke. "Der oppe, på toppen, er Lambertseter kjøpesenter!"

De fortet seg, slik som bare flink bamser kan forte seg, og for opp de siste hundre meterne og stod endelig foran de store glassdørene til kjøpesenteret.

"Wow," hvisket And ærbødig og så oppover. "Det er så stort!"

"Selvfølgelig," nikket Flodi. "Sola er høyt oppe. Den trenger et høyt og stort sted å komme ned. Det må jo være plass til den."

De smatt inn gjennom døra sammen med en dame med barnevogn og stod plutselig inne i det store, lyse kjøpesenteret. Overalt var det mennesker som handlet og gikk omkring.

"Der!" utbrøt Flodi og pekte opphisset. "Rulletrappene!"

Midt i senteret gikk det rulletrapper oppover og nedover mellom etasjene. Lysene på siden av trappene blinket for å vise retningen - oppover og nedover.

"SE!" hvisket Flodi spent. "Disse lysene viser sola veien hver kveld!"

"Men Flodi," sa Pølse bekymret. "Det er masse mennesker her! De må ikke se oss ta rulletrappen til sola!"

"Du har rett," nikket Flodi alvorlig. "Det er farlig for menneskene hvis de kommer nær sola. De kan bli for varme!"

"Som Benjamin," mumlet Tiger.

"Akkurat!" sa Flodi. "Vi må få menneskene til å gå hjem, men det er mange timer til stengetid. Hva skal vi gjøre?"

Shelly som hadde vært stille en stund, fikk plutselig et lurt uttrykk i øynene.

"Jeg kan bruke gjemsel-kraften min på butikkene!" foreslo hun.

"Genialt!" utbrøt Flodi. "Hvis butikkene gjemmer seg så er det jo ingen ting for menneskene å gjøre og da må de gå hjem og vi kan bruke rulletrappen alene!"

Shelly nikket bestemt og gikk fram til midten av kjøpesenteret. Hun lukket øynene og konsentrerte seg intenst. Så begynte hun å snurre sakte rundt mens hun utstrålte sin spesielle gjemsel-kraft.

WOOOOSH!

En usynlig bølge av gjemsel-energi strømmet ut av Shelly og spredde seg gjennom hele senteret. Plutselig begynte alle menneskene å se seg forvirret rundt, som om de lette etter hvor de skulle.

En dame begynte å lete bak en benk. En tittet rundt og rundt en høy søyle. En gruppe tenåringer prøvde å løfte opp noen heller for å se under dem. En vakt krøp inn under en plante og sjekket om noe var i røttene dens.

I løpet av få sekunder hadde alle menneskene i senteret gitt opp å finne butikkene sine og kort etter startet de samtidig å bevege seg ut av senteret og hjemover til de trygge husene sine. Menneskene var tydelig forvirret og det var tydelig at noe kranglet i hodene deres.

"Det fungerer!" hvisket Flodi begeistret.

"Bare husk at min gjemsel-kraft ikke varer evig," advarte Shelly. "Vi må skynde oss!"

De løp bort til rulletrappene og hoppet på den som gikk oppover.

"Dette er solveien!" erklærte Flodi stolt mens de sakte beveget seg oppover. "Sola tar denne ned hver kveld, og nå tar vi den OPP for å møte sola!"

De kom til andre etasje, men rulletrappen stoppet der.

"Vi må komme oss HELT opp til sola!" sa Flodi frustrert.

De tok neste rulletrapp til tredje etasje, så til fjerde, og til slutt til sjette etasje med den store utendørs parkeringsplassen der sola hadde god plass til å lande. Men selv her fra taket av senteret hang sola langt langt opp og utenfor rekkevidde.

"Vi er fortsatt ikke i nærheten av sola," sa Pølse bekymret. "Hva gjør vi nå?"

Flodi så opp mot himmelen med et grublende uttrykk. Så snudde han hodet opp ned og tenkte så intenst at man nesten kunne se snørret i snuten hans snurre.

Plutselig sperret han øynene opp og slo seg på panna.

"Nei, nei, nei!" utbrøt han. "Vi gjør det helt feil! Vi må ned til TREDJE etasje!"

"Ned?" spurte de andre forvirret. "Men vi skal jo opp til sola."

"Ja, men trappen til tredje etasje er jo den største trappen i hele verden," forklarte Flodi bestemt.

"Men femte etasje er jo høyere oppe enn tredje," påpekte Tiger.

"Jo, men tre er jo det største tallet i hele verden! Tenk på det - Trær er jo høyere enn alle andre tall og derfor må trappen til tredje være den største av alle trapper."

Vennene så på hverandre. Som vanlig var Flodis logikk merkelig, men på sin egen måte ga den faktisk mening.

"Ned til tredje etasje!" erklærte Flodi, og de tok rulletrappen nedover.

Da de kom til tredje etasje, så Flodi seg fornøyd rundt.

"Dette er tredje etasje," sa han høytidelig. "Den største og mektigste etasjen! Herfra er det nok kraft til å nå sola!"

Han pekte på rulletrappen som gikk oppover.

"Shelly," sa Flodi høytidelig. "Bruk gjemsel-kraften din på rulletrappen. Vi skal redde Benjamin!"

Shelly nikket bestemt og lukket øynene. Hun snurret, og WOOOOSH! — gjemsel-energien traff rulletrappen. I samme øyeblikk ble Flodi og alle vennene usynlige!

"Nå må rulletrappen telle til tre for å se oss igjen," hvisket Shellys stemme fra ingensteds. "Men det klarer den nok ikke."

Og ganske riktig - rulletrappen begynte å skjelve som om den anstrengte seg. Fra innsiden av den mekaniske trappen kunne de høre tallene begynne å krangle med hverandre:

"Vi må begynne med EN!" sa tall En med skarp stemme.

"NEI, med TO!" protesterte tall To.

"HYSJ!" tordnet tall Tre. "Man skal begynne med TRE, for trær er høyere enn alle andre tall!"

Rulletrappen prøvde å telle, men tallene kranglet så voldsomt at den ble helt forvirret.

"Fi... nei, sju... hva kommer etter en?" mumlet den.

"Se!" hvisket Flodis usynlige stemme. "Rulletrappen klarer ikke å telle til tre, akkurat som alle andre som får gjemsel-kraft på seg!"

Men så skjedde noe merkelig. Rulletrappen stanset plutselig.

"Vent litt," sa den langsomt. "Jeg er jo en TRE-trapp. Jeg er jo ved tredje etasje..."

"Det er riktig!" oppmuntret Flodi. "Du er den mektige tre-trappen!"

"Jeg må telle riktig," sa rulletrappen bestemt. "En..."

Tallene holdt pusten.

"To..."

Tallene hoppet spent opp og ned.

"TRE!" sa rulletrappen triumferende.

I det øyeblikket rulletrappen klarte å telle helt til tre, skjedde noe utrolig. Flodi og vennene ble synlige igjen, men rulletrappen... rulletrappen begynte å vokse! Den strakte seg opp mot taket i tredje etasje, lengre og lengre.

"Den klarte å telle til tre!" jublet Flodi. "Og siden den er en tre-trapp og tre er det største tallet, vokser den til sin sanne størrelse større enn alle andre trapper i hele verden!"

KRÆSJ!

Trappen brøt gjennom taket og fortsatte oppover.

"HOLD DERE FAST!" ropte Flodi.

Rulletrappen akselererte voldsomt, og de suste oppover med en vanvittig fart, gjennom taket, forbi fjerde etasje, forbi femte, og videre opp mot himmelen.

De skjøt gjennom skyene som piler, høyere og høyere, mens luften ble tynnere og blåere rundt dem.

"VI FLYYYYYYYYR!" jublet Flodi.

Oppover, oppover, oppover - rulletrappen hadde blitt en rakett som skjøt dem rett mot sola!

For første gang i sitt liv kjente Flodi noe han aldri hadde kjent før. Han var varm.

Rulletrappen stanset med et rykk, og plutselig svevde de på en skyplattform høyt, høyt over jorden. Lufta var så tynn at And måtte flappe ekstra med vingene for å holde balansen. Under potene kjentes skyen ut som varm bomull, og lufta smakte tynt og søtt. Rundt dem strakte det seg skinnende skyer i gull og rosa, som bølget sakte i det som så ut som en endeløs solnedgang.

Men det var ikke solnedgang. Det var SOLA selv - en gigantisk, pulserende kule av lys, så intens at de måtte myse for å se på den. Den hang der, bare noen hundre meter fra dem, og sendte ut bølger av varme så kraftig at selv Flodi ikke var kald.

"Minus fem grader har blitt til pluss førti!" utbrøt Flodi begeistret og strekte armene mot varmen. "Endelig er det varmt nok!"

Alle de andre kosedyrene så forvirret på ham mens de viftet seg med potene for å kjøle seg ned.

"Er du ikke kokende?" spurte Pølse og tørket svette fra pannen.

"Dette er perfekt!" sa Flodi fornøyd. "Akkurat passe temperatur!"

Plutselig begynte skyplattformen under dem å skjelve. Sola pulserte sterkere, og en stemme som hørtes ut som knitrende flammer tordnet:

"HVEM VÅGER Å KOMME TIL MITT KONGERIKE?"

Flodi tok et skritt fram, rettet ryggen, og trakk pusten dypt. Han åpnet munnen for å starte sin vanlige lange presentasjon, men før han rakk å si et ord, hoppet vennene fram.

"Han er Flodi!" sa And og pekte med vingen.

"Og det er bare han som er Flodi!" la Tiger raskt til.

"Så ikke tro at andre flodier er like bra som vår Flodi," fortsatte Pølse.

"Han er en Flodi-mester!" erklærte Bomb stolt.

"Den eneste ekte Flodi-mesteren i hele verden!" avsluttet Shelly.

Flodi lukket munnen og så forvirret på vennene sine. "Er det ikke enklere om jeg bare sier dette selv?"

"Nei, det er så kjedelig om alt er likt hele tiden," sa Tiger og ristet på hodet. "Dessuten", fortsatte han, "så har alle som hørt det blitt veldig forvirret."

Flodi tenkte litt. "Hm, det høres riktig ut, men føles feil... så siden det føles feil så må det være feil, men siden det høres riktig ut så må det være riktig. Så da sier vi at det er feilriktig, men jeg tror jeg bør presentere meg selv neste gang. Kanskje dere heller kan si noe om dere og så kan jeg flodi si flodi-ting?"

Sola så forvirret ut et øyeblikk, før den brast i latter - en lyd som minnet om knitrende bål. "Dere er de merkeligste besøkende jeg har hatt på millioner av år!"

Så ble stemmen alvorligere. "Men hvorfor har dere kommet helt opp hit?"

"Benjamin er syk!" forklarte Flodi. "Han har feber og kan ikke sove fordi det er for lyst om natten. Og vi tror det er fordi du leker gjemsel feil!"

Solas flammende øyenbryn rynket seg bekymret. "Dette er ikke bare en lek, lille venn. Månen og jeg leker gjemsel for å holde verden i balanse og holde Mørkemumleren innestengt!"

"Mørkemum-hva?" spurte Flodi og tippa hodet til siden.

"Mørkemumleren," gjentok sola alvorlig. "En farlig skapning fra månens bakside. Den lever av varme, og jo varmere det er, jo sterkere blir den."

"Vi har lekt gjemsel i fire milliarder år," sukket sola. "Og månen gjemmer seg alltid bak den SAMME skyen." "Det er en god sky," protesterte månen søvnig. "Den er myk." "Du er lat, det er det du er," sa sola varmt. "Og du er for varm," gjespa månen. "Som vanlig."

"Men hva har gjemsel med årstider å gjøre?" spurte And.

Sola flakket litt og ble blekere. "Om vinteren gjemmer JEG meg, og månen leter. Om sommeren—"

"—er det MÅNEN som gjemmer seg!" avbrøt Flodi og bompet ivrig. "Og du som leter!"

"Nettopp," nikket sola. "Men for hver dag gjemmer månen seg bedre og—"

"—derfor må du lete lenger!" Flodi slo seg i pannen. "DET er hvorfor dagene blir lengre om sommeren!"

Sola blunket overrasket. "Du er rask i hodet, lille venn."

"Men," Tiger myste mistenksomt, "hvorfor er dette plutselig et problem NÅ?"

Solas flammer krympet seg. "Stjernemaleren Bobotron pleide å holde Mørkemumleren i sjakk, men han..."

"BOBOTRON?" utbrøt Flodi og snublet nesten over sine egne ben. "Ham kjenner jeg! Vi sendte ham til Jupiter-månen!"

"DET VAR DERE?!" gispet sola forskrekket. "Så det er derfor månen må gjemme seg så godt nå! Uten Bobotron til å male Mørkemumleren, må månen holde den i skyggen hele tiden!"

Flodi stoppet å bompe og snudde hodet opp-ned for å tenke skikkelig. Han ble helt stille i nesten ti sekunder, så lang tid at vennene begynte å se bekymret på hverandre.

Plutselig slo han seg på panna med den lille poten. "DET ER AKKURAT SOM MED BENJAMIN!"

"Hva mener du?" spurte sola.

"Benjamin fikk feber fordi han lekte gjemsel feil på skolen!" forklarte Flodi ivrig. "Den som leter blir jo varmere når man nærmer seg den som har gjemt seg. Så hvis man bare leter og leter blir du varmere og varmere!"

"Er det derfor jeg blir varmere når jeg leter etter månen?" spurte sola forbauset.

"AKKURAT!" ropte Flodi triumferende. "Dere leker gjemsel HELT FEIL! Det skal være 'EN, TO, TRE, DEN SOM HAR GJEMT SEG NÅ SKAL STÅ'! Ikke 'den som IKKE har gjemt seg nå skal stå'!"

Sola så forvirret ut. "Men slik har vi alltid lekt..."

"Og nå har det fått konsekvenser!" sa Flodi bestemt. "Fordi Bobotron er borte og Mørkemumleren ikke blir malt kjølig lenger, må vi fikse gjemsel-reglene før det er for sent!"

"La oss prøve!" sa sola, som nå så både håpefull og bekymret ut samtidig. "MÅNE! Kom fram! Den som HAR gjemt seg nå skal stå!"

Det var stille et øyeblikk. Ingen måne kom til syne.

"Jeg er ikke her," dro på ordene en søvnig stemme som hørtes ut som dempet sølvklang fra bak en stor, mørk sky.

Flodi bompet bort til bak skyen og spurte. "Hei Måne! Hvor er du?"

"Jeg er bak den store skyen der borte", pekte månen.

"Aha!" sa Flodi og bompet fornøyd tilbake til sola. "Sola, du må lete etter månen bak den store skyen på den andre siden av himmelen! Det er der den er!"

Sola så forvirret ut, men i stedet for å gli dit Flodi pekte, beveget den seg rett bort til skyen hvor månens stemme kom fra.

"FANT DEG!" buldret sola stolt, og varmen fra stemmen fikk skyene rundt til å gløde.

"HVA?" utbrøt månen forskrekket. "Men jeg sa jo at jeg var et annet sted!"

"Nå må du stå!" sa sola bestemt.

Flodi så overrasket ut. "Men... månen var jo ikke der den sa den var! Det er juks å si at man er et annet sted enn der man er..." mumlet han for seg selv.

Månen hadde ikke noe valg. Den var blitt funnet, og måtte nå "stå". Idet den motvillig gled fram fra bak skyen, så den forvirret og redd ut.

"Men jeg kan ikke bare... stå opp sånn uten videre..." protesterte månen med et langt gjesp. "Jeg må være gjemt for å holde Mørkemumleren i skyggen..."

Men det var for sent. En mørk, svart skygge begynte å gli ut fra baksiden av månen. Den vokste og vokste til den ble en gigantisk, formløs skyggeskapning med glødende røde øyne. Den så ut som en blanding av tordenskyer og skumle skygger under senga.

"ENDELIG!" brummet Mørkemumleren og strakk seg. "Vet dere hvor KJEDELIG det er bak månen? Fire milliarder år uten TV! Uten venner! Bare steiner og mørke og den IRRITERENDE baksiden av månen!"

"Den baksiden er faktisk ganske fin," protesterte månen søvnig.

"DEN ER GRÅ!" brølte Mørkemumleren. "Alt er grått! Jeg vil ha FARGE! Jeg vil ha LYS! Og så vil jeg SPISE det!"

"NÅ KAN JEG LAGE SOMMERSTORMER OG TORDENVÆR! SOLENS VARME HAR GJORT MEG STERK!"

"MØRKEMUMLEREN!" ropte sola og månen i kor. "Den rømmer!"

Skyggeskapningen vokste raskt, sugde til seg varmen fra sola som en svamp. Der den svevde mellom dem og jorda, kunne de se små, truende tordenskyer danne seg. Lyn blinket inne i den mørke massen.

"Hva gjør vi nå?" spurte Pølse forskrekket og gjemte seg bak Tiger.

"Vi har sluppet løs Mørkemumleren!" sa And bekymret.

"Vi må fange den og dytte den tilbake bak månen!" sa Flodi bestemt og bompet nervøst fram og tilbake. "Men hvordan?"

"Den er jo bare skygge og torden!" påpekte Bomb.

Flodi så på den gigantiske, mørke skyggen som fortsatte å vokse der den svevde foran dem. Den var nesten like stor som månen nå, og fra undersiden av den kunne de se små lyn som blinket og glimtet.

"Vi trenger en plan," sa Flodi og snudde hodet opp-ned igjen. "En FLODI-SMART plan!"

Han tenkte så hardt at han nesten ristet. Vennene så bekymret på hverandre, mens Mørkemumleren fortsatte å vokse og mumle om alle tordenstormene den skulle lage denne sommeren.

Plutselig løftet månen hodet og så på Flodi med et underlig blikk.

"Lille venn," sa den med sin sølvklingende stemme, "jeg kjenner noe merkelig fra deg. Du... du utstråler noe spesielt!"

"Jeg?" sa Flodi forvirret. "Jeg fryser jo bare hele tiden..."

"Nettopp!" sa månen. "Det er ikke fordi du faktisk er kald - det er fordi du har en spesiell kraft som får andre til å føle seg kalde, men du føler det selv først og mest!"

Flodi så sjokkert ned på potene sine. "Mener du at jeg ikke fryser fordi det er kaldt... men fordi jeg har en kraft som får meg selv til å føle meg kald? En... HUTREFRYSE-FLODIKRAFT?"

"Akkurat!" nikket månen. "Det er en sjelden og kraftig gave. Men du har aldri lært å bruke den riktig - du har bare latt den virke på deg selv!"

"Så det er derfor jeg alltid fryser selv når det er varmt?" spurte Flodi forbløffet.

"Ja," svarte månen. "Men nå må du bruke hutrefryse-flodikraften UTOVER - på Mørkemumleren!"

"Jeg... jeg skal prøve," sa han og tok et dypt pust. "Men hvordan gjør jeg det?"

"Konsentrer deg," instruerte månen. "Tenk på alle de gangene du har vært kald og kjenn på følelsen det var av å fryse. All den kulden du har følt. Send den UTOVER i stedet for å la den fryse deg."

Flodi lukket øynene og knyttet de små potene. Han tenkte på hver gang han hadde frosset - under tre tepper når det var 22 grader inne, på stranda midt på sommeren, til og med nå, så nær sola at alle andre svettet, kjente han at det var kjølig og kanskje bare litt deilig. Han hadde alltid trodd at han var følsom for kulde, men sannheten var at han hadde en spesiell kraft som fikk ham til å FØLE seg kald!

"Jeg er ikke kald," hvisket han til seg selv. "Jeg har bare en HUTREFRYSE-FLODIKRAFT!"

Mørkemumleren vokste videre, nå større enn månen selv. Fra undersiden av den gigantiske skyggen kunne de se lyn falle mot jorden. Tordenskyer samlet seg over hus og hytter langt der nede.

"Fort!" ropte sola. "Den suger til seg all varmen min og blir sterkere!"

"KAMPISLOSS-POSISJONER!" Flodis øyne knepet sammen i dyp konsentrasjon.

Vennene utvekslet forvirrede blikk.

"Bomb!" ropte Flodi og pekte dramatisk. "Eksplosjons-overraskelse!"

Bombs lunte blusset umiddelbart opp. "KLAR!"

"Tiger! Smør solkrem i vannpistolen og snikangrep!"

Tiger grimaserte. "Solkrem i vannpistol? Hvorfor—"

"INGEN SPØRSMÅL I KAMPISLOSS-MODUS!" avbrøt Flodi og stampet med foten.

Tiger sukket, fylte pistolen og gled så sidelengs inn i skyggene.

"And – luftstøtte! Pølse – lasso-kraft! Shelly – gjemsel-forvirring!"

Alle hoppet til aksjon: And skjøt opp i luften, Pølse strakk seg som en strikk, Shelly lukket øynene i dyp konsentrasjon.

Da Flodi åpnet øynene igjen, lyste de isblått som vinterstjerner.

"ANGRIP!" brølte han med en stemme kaldere enn isbreene på Jupiter-månen.

Tiger siktet med vannpistolen og sprayet solkrem faktor 50 rett mot Mørkemumleren. "SOLKREM-SKUDD-KRAFT", ropte Tiger og klemte avtrekkeren inn.

Solkremen traff den mørke skyggen og skapte små hvite flekker på overflaten, men Mørkemumleren bare lo mørkt.

"Solkrem?" Mørkemumleren ristet på seg. "Dere prøver å stoppe MEG med SOLKREM? Jeg har ventet i fire milliarder år på dette øyeblikket, og dere kaster hudpleie på meg?"

"Solkrem fungerer ikke på meg, jeg har jo ikke hud!" brølte den. "Jeg er laget av ren skygge og varme!"

"Pølse – bind den!" kommanderte Flodi.

Pølse skjøt ut som et rødt lasso og viklet seg rundt Mørkemumleren. "PØLSE-FANGET!"

Et øyeblikk så det ut som om Pølse hadde fanget den, men Mørkemumleren fortsatte å le og ble til en tynn, mørk sky som gled ut av grepet.

"Den forandrer form!" ropte Pølse.

"Shelly!" ropte Flodi. "Bruk gjemsel-kraften din!"

Shelly var allerede i spinn. WOOOOSH! Gjemsel-energien traff Mørkemumleren. Den frøs til og så forvirret ut.

"Hvor... hvor ble alle sammen av?" mumlet den. "Jeg må telle for å se dem igjen... En... To... Eh... Hva kommer etter to?"

"TRE!" ropte alle i kor.

Mørkemumleren ble synlig forvirret, men skjønte ikke at den skulle svare "tre".

"Fire? Syv? Femti-ni?" prøvde den.

"Den klarer ikke å telle til tre!" jublet Shelly. "Gjemsel-forvirringen fungerer!"

Men selv om Mørkemumleren var forvirret, fortsatte den å vokse, og snart hadde den samlet seg igjen.

"Ingenting fungerer!" ropte Tiger fortvilet. "Den er for sterk!"

Flodi kjente noe han sjelden kjente. Ikke kulde — den var han vant til. Men frykt. Ekte frykt. Mørkemumleren var større enn Bobotron. Større enn Snørorama. Større enn alt han noen gang hadde sett. "Jeg er bare en liten flodhest," hvisket han. "En liten, frysende flodhest." Men da så han ned på potene sine. De var iskalde som alltid. Og plutselig husket han Benjamin — Benjamin som rykket til da Flodi la poten på pannen hans. Kulden som presset feberen unna. "Kanskje..." hvisket Flodi. "Kanskje det å fryse ikke er en svakhet."

Flodi tok et skritt fram, med de isblå øynene skinnende. "Nå er det min tur," sa han rolig.

Han rettet potene mot Mørkemumleren og konsentrerte seg intenst om all den følelsen av å fryse som han hadde opplevd gjennom årene.

"SUPERDUPER-KJEMPE-EPISK-BOMPE-HUTRESTRÅLE!" brølte han.

Fra potene hans skjøt det ut en merkelig, blå-hvit stråle som hutret seg framover gjennom lufta! Alt den traff fikk umiddelbart gåsehud og begynte å hakke tenner. Mørkemumleren, som ikke hadde hud, fikk plutselig gåsehud over hele den mørke massen. Den store skyggen begynte å skjelve ukontrollert.

"B-b-b-brrrr!" mumlet Mørkemumleren og hakket tenner, selv om ingen kunne se at den hadde tenner. "S-s-s-så k-k-k-kaldt!"

Negler som Mørkemumleren ikke hadde fra før dukket opp og begynte å sprette, og til og med sola følte seg plutselig kjøligere og trakk solstrålene sine tettere rundt seg som et teppe.

"Det fungerer!" jublet vennene. "Mørkemumleren FØLER seg kald!"

Mørkemumleren vred seg i ubehag. "J-j-j-jeg f-f-f-fryser!" klaget den og krympet seg sammen for å holde på varmen som ikke var der.

Men Flodi kunne kjenne at han ikke var sterk nok alene. Kraften hans begynte å avta, og selv om Mørkemumleren FØLTE seg kald, fortsatte den å suge til seg faktisk varme fra sola.

"Jeg... jeg klarer ikke å holde den alene," gispet Flodi. "Den tror den er kald, men den har fortsatt all varmen fra sola!"

"Hold den der!" ropte månen. "Mens Flodi distraherer den med hutrefryse-flodikraften, må vi få sola til å kjøle seg ned på ordentlig!"

"Men hvordan?" spurte And. "Sola har jo allerede funnet månen!"

Flodi tenkte intenst mens han fortsatte å rette hutrestrålen mot Mørkemumleren. "Tenk... tenk... tenk..." mumlet han for seg selv.

Tiger fikk plutselig en idé. "Hva om jeg først skyter resten av solkremen på sola og så leker vi gjemsel med den? Først vil vi dempe solstrålene og så jo flere den finner, jo kjøligere blir den!"

"Genial idé!" ropte Pølse. "Alle sammen - gjemsel-posisjoner! Tiger gjør klar for skyting!"

Mens Flodi fortsatte å holde Mørkemumleren distrahert med hutrefryse-flodikraften, gjemte alle de andre vennene seg - bak skyer, under solstråler, overalt der de kunne finne et lite gjemmested.

"Sola!" ropte Tiger. "Stå stille og la meg treffe deg med vannpistolene mine. Så etterpå må du telle og finn oss!"

Tiger siktet og skjøt all solkrem de hadde på sola. Sola merket først ingen ting, men så begynte solkremen å blande seg med solstrålene og gjøre dem svakere. "Det virker," ropte Tiger. "Jeg er ikke like varm lenger."

Deretter startet sola å telle: "EN, TO, TRE! DEN SOM HAR GJEMT SEG NÅ SKAL STÅ!"

I samme øyeblikk "stod" alle vennene fram fra sine gjemmesteder. Pølse fra bak en sky, And fra under en solstråle, Bomb fra bak månen, Tiger fra inni en skystrimmel, og Shelly fra under en liten stjerne.

"Jeg fant dere alle sammen!" jublet sola, og så skjedde noe utrolig - solens varme avtok dramatisk. Den ble enda mildere, enda blekere, nesten som et mykt morgensolskinn i stedet for en stekende middagssol.

"Jeg... jeg føler meg så mye kaldere nå som jeg har funnet alle sammen!" sa sola forbløffet. "Ikke varm i det hele tatt!"

Straks sola ble enda litt kaldere, mistet Mørkemumleren det meste av energien sin. Den krympet dramatisk, og Flodis hutrestråle ble mye mer effektiv.

"Det fungerer!" ropte Flodi, fortsatt fokusert på å sende hutrestråler. "Alle sammen – ANGRIP IGJEN!"

Denne gangen, med Mørkemumleren distrahert av Flodis hutrefryse-flodikraft og kraftig svekket av solens nye, kjølige solkrem og gjemsels-temperatur, var vennenes angrep utrolig effektive.

And blåste kraftigere, og vinden spredte skyggene lengre fra hverandre.

Tiger helte det de hadde av vann i vannpistolene som nå var tomme for solkrem og sprayet den svekkede Mørkemumleren der den var mest tåkete. "PLASKEVANN-AVKJØLING!" ropte han, og vannet traff rett i midten av skyggemassen.

Pølse viklet seg rundt de distraherte delene og holdt dem fast mens de hutret og frøs.

Bomb rullet fram mot den svekkede Mørkemumleren. "EKSPLOSJONS-OVERRASKELSE!" ropte han og slapp løs en kontrollert liten eksplosjon.

POFF!

Den korte hete bølgen traff Mørkemumleren rett etter Flodis isende hutrestråle — først kokende varmt, så bitende kaldt. Skyggemassen sprakte som is i varmt vann, og lange sprekker bredte seg gjennom hele Mørkemumleren.

"ALLE SAMMEN – DYTT!" kommanderte Flodi.

De samlet seg rundt Mørkemumleren, som nå var like liten som stor badeball og skalv som et aspeløv, og så dyttet de den med alle sine krefter. Tiger med sitt kalde vann. And med sine kraftige vinger. Bomb med sin eksplosive energi. Shelly med sitt harde skall. Pølse med sin lange, sterke kropp. Og Flodi med sin nyoppdagede hutrefryse-flodikraft.

"Tilbake til månens bakside!" ropte Flodi. "EN, TO, TRE – BOMPE-DYTT!"

Med et siste, kraftig puff sendte de den frysende, hutterende Mørkemumleren flygende gjennom rommet, rundt månen og rett inn i den mørke skyggen på baksiden.

"VI KLARTE DET!" jublet de alle sammen.

Månen sukket lettet. "Takk! Takk skal dere ha! Nå kan jeg endelig komme fram igjen uten å være redd!"

Men sola så fortsatt bekymret ut. "Men hva gjør vi nå når Bobotron er borte? Det var hans kjølige stjernelys-maling som holdt Mørkemumleren i sjakk før!"

"Bobotron holdt Mørkemumleren kjølig med sin stjernelys-maling, ikke sant? Men nå har vi noe som er MINST like bra! Enkel-Og-Rask-Gjemsel!" sa Flodi og bompet opphisset.

"Vi har jo nettopp lært deg hvordan dere skal leke gjemsel på den riktig måten sånn at du ikke blir så varm og da får ikke Mørkemumleren nok næring!" avsluttet Flodi triumferende. "Den kan ikke bli sterk nok til å rømme!"

"Men hva med Benjamin som ikke kan sove om natten fordi det er for lyst?" spurte månen.

"Det er derfor vi trenger én Flodi-smart løsning!" sa Flodi og klappet med potene. "Om dagen skal månen bare vise seg litt – akkurat nok til at sola kan finne deg. Så gjemmer du deg igjen, og leken fortsetter. Men om natten..."

"...kan jeg stå helt opp?" spurte månen håpefullt.

"AKKURAT!" utbrøt Flodi. "Om natten kan du stå helt opp, og da blir det mørkt nok for Benjamin å sove!"

De forsøkte den nye metoden: Sola telte til tre, månen viste seg så vidt på himmelen, sola sa "Jeg fant deg!", og så gjemte månen seg raskt igjen. Dette gjorde at sola fikk avkjøling, men månen fortsatt kunne holde Mørkemumleren i sjakk på baksiden.

"Det fungerer!" jublet sola. "Jeg føler meg mye kjøligere!"

"Perfekt!" sa Flodi og klappet i hendene. "Alt fordi vi ENDELIG leker gjemsel RIKTIG!"

Sola strakte ut en varm solstråle og berørte Flodi forsiktig. "Som takk vil jeg gi deg en gave, lille venn."

"En gave?" spurte Flodi spent.

"Ja," nikket sola. "Du har oppdaget din hutrefryse-flodikraft i dag. La meg lære deg å forstå den bedre."

Sola sendte en gyllen stråle som landet på Flodis rosa mage og sank inn i pelsen.

"Denne solstrålen vil hjelpe deg å forstå din hutrefryse-flodikraft bedre," sa sola. "Nå vet du at det er en spesiell gave, ikke en ulempe. Du kan være stolt over at du er en Hutrefryse-Flodikraft-Mester!"

"Betyr det at jeg fortsatt kommer til å fryse?" nølte Flodi skuffet.

"Ja," nikket sola, "men nå vet du at det er fordi du er SPESIELL, ikke fordi det er noe galt! Du har en fantastisk kraft som kan få selv en Mørkemumler til å skjelve av kulde!"

"Wow," hvisket Flodi, og selv om han fortsatt følte seg like kald som før, følte han seg plutselig stolt over det. "Dette er... Flodi-fantastisk!"

Månen smilte også. "Og jeg vil sende en spesiell sove-stråle til Benjamin i natt. Den vil hjelpe mot feberen hans og gi ham den dypeste, mest helbredende søvnen noensinne."

"Takk for at dere lærte meg om hutrefryse-flodikraften min," svarte Flodi stolt. "Nå vet jeg at når jeg fryser, er det fordi jeg er SPESIELL, ikke fordi det er kaldt!"

"Det er veldig spesielt å få andre til å føle seg kalde," bekreftet månen. "Vær stolt av den kraften, Flodi."

"Det er jeg!" sa Flodi og skjøv brystet fram. "Jeg er den offisielle Hutrefryse-Flodikraft-Mesteren, i tillegg til å være Flodi-mester!"

"Men," sa plutselig And. "Hvordan kommer vi oss ned igjen? Jeg tror ikke rulletrappen fungerer lenger..."

"Det er et godt spørsmål," svarte Flodi. "Vi brukte jo din fly-kraft ned fra skyene da vi beseiret Bobotron, men nå er det veldig langt ned."

Sola og Månen hørte hva de små vennene snakket om og smilte lurt.

Månen trykket på en garasjeportåpnerknapp, og med to pip og en kadonk åpnet det seg en stor dør ved den ene skyen.

"Dere kan jo bare ta heisen min..." smilte månen dovent. "Jeg gidder ikke ta trapp... det er mye morsommere med heis. Det går så mye raskere, og så kan jeg halvsove på veien."

"Får vi låne heisen din?" utbrøt alle i kor. "Tusen takk, Måne!"

"Men hvordan kommer du ned igjen da" undret Flodi, "Hvis vi tar heisen blir du sittende fast her oppe slik som om vinteren?" "Ingen fare..." humret månen søvnig. "Jeg har fjernkontrollen... trykker bare på hjem-knappen, og da kommer den tilbake til meg."

"SÅ BARE STIG INN, SMÅ HELTER!" buldret sola varmt. "...og på gjensyn," hvisket månen drømmende. "Takk for at dere reddet himmel-balansen."

En etter en gikk de inn i den hvite og krystallfargede heisen - Flodi først, så Pølse, And, Bomb, Tiger og Shelly til slutt.

Flodi gikk frem til knappene der man kan velge etasje. Plutselig begynte knappen for tredje etasje å spinne rundt og rundt. Da den stoppet, var tre-tallet byttet ut med teksten "Benjamin sitt soverom".

"Benjamin!" ropte de mens Flodi trykket på knappen.

Heisdøren gled igjen. Hele heisen begynte å blinke rosa, oransje og rød.

SVUSJ!

Heisen fór gjennom skyen, tok en liten salto for å vinke farvel til sola og månen, og suste nedover mot jorden — og til Benjamin som ventet på å bli frisk igjen.

"WHEEEEEE!" hylte alle av glede mens heisen fór gjennom skyer som en magisk berg og dalbane.

Da de passerte Lambertseter på vei ned, kunne de se ut av heisens krystallvinduer. Der nede stod Ferdinand fortsatt og klippet gresset i mørket. "Dere overlevde!" sa han og stoppet klipperen. "Stormen kom aldri. Jeg tok feil for 4.373. gang." "Du tok ikke feil," sa Flodi. "Vi stoppet den." Ferdinand blinket med de små lysene sine. "Imponerende. Men plenen min trenger fortsatt klipping."

Plutselig bremset den mykt, og de landet stille utenfor vinduet til Benjamin sitt soverom. Da døren åpnet seg kunne de se at det begynte å bli mørkt - månen hadde allerede begynt å følge de nye gjemsel-reglene!

"Vi klarte det!" hvisket Flodi andpustent.

De så bort på Benjamin som lå i sengen. Han vred og vendte fortsatt på seg i febervarmens grep, men så roligere ut enn tidligere.

Akkurat da sendte månen en sølvhvit stråle ned gjennom vinduet som la seg over Benjamin som et mykt teppe. Men strålen alene var ikke nok. Den trengte noe varmt å blande seg med.

"Bamseklem!" hvisket Flodi, og alle vennene klemte seg inntil Benjamin — Pølse rundt armene, Tiger ved føttene, Shelly som pute, And under haken, og Bomb som en varm liten ball ved siden.

Der månestrålen møtte bamseklemmene, begynte noe magisk å skje. Feberen trakk seg sakte, sakte tilbake.

Benjamin sukket dypt og slappet plutselig av. Rynkene i pannen hans forsvant, og den urolige vendingen stoppet. Han pustet dypt og jevnt.

"Det fungerer," hvisket Tiger og følte forsiktig på Benjamins panne med poten sin. "Månestrålen og bamseklemmene sammen!"

De fem vennene så på hverandre med trette, men fornøyde blikk. Det hadde vært en lang dag full av eventyr - de hadde møtt sola, bekjempet Mørkemumleren, og oppdaget Flodis spesielle hutrefryse-flodikraft.

"Jeg er helt utslitt," gjespa Bomb og rullet seg sammen.

"Aller mest sliten er jeg i tankene," sa Tiger og strekte seg. "Det er slitsomt å tenke så mye."

"Jeg tror vi alle trenger å sove," nikket Shelly.

Én etter én klatret de opp i sengen og la seg tett inntil Benjamin. Tiger ved føttene, Shelly ved skulderen, And nær puta, Bomb i kroken av armen, og Pølse som slinget seg rundt dem alle som et beskyttende gjerde.

Flodi fant sin plass rett ved Benjamins bryst, der han kunne høre hjertet slå jevnt og rolig.

"Nå er det ikke dumt at jeg er kald hele tiden lenger," hvisket Flodi søvnig. "Nå vet jeg at jeg har en spesiell superkraft. Jeg er en Hutrefryse-Flodikraft-Mester!"

"Det er du," mumlet Pølse halvt i søvne.

"Den beste Flodi-mesteren i hele verden," gjespa And.

"Og den eneste," la Tiger til med et lite smil.

Utenfor vinduet skinte månen klart og fullt på den mørke himmelen. Den hadde holdt sitt løfte - den stod helt opp om natten så Benjamin kunne sove i mørket. Og et sted langt borte telte sola stille til tre, mens den ventet på å få finne månen igjen neste dag.

Og med en siste bamseklem fra alle til Benjamin sovnet alle de små heltene trygt og godt, slitne etter dagens store eventyr.

---

Da morgenen kom, var Benjamin den første som våknet. Han satte seg opp i sengen, strakte armene over hodet og smilte. Sola tittet inn gjennom vinduet, men på en mildere måte enn før - som om den nå var mer forsiktig med varmen sin.

"Jeg føler meg fantastisk!" utbrøt han forbauset. "Feberen er helt borte!"

Rundt ham begynte dyrene å røre på seg, vekket av stemmen hans. De gjespa og strakk seg og blunket søvnig mot dagslyset.

"Benjamin!" utbrøt Flodi da han oppdaget at vennen var våken. "Du er frisk igjen!"

"Ja, det er jeg," sa Benjamin og smilte bredt. "Jeg har ikke sovet så godt på lenge! Det var som om hele rommet ble perfekt mørkt og svalt i går kveld."

"Det var fordi vi reddet både deg OG verden!" forklarte Flodi stolt mens han gned søvnen ut av øynene.

"Jaså?" spurte Benjamin interessert. "Fortell!"

Flodi satte seg opp, fortsatt litt døsig, men ivrig etter å fortelle. "Vi dro opp til sola med rulletrappen og lærte den å leke gjemsel på den RIKTIG måten!"

"Og vi bekjempet Mørkemumleren," mumlet And søvnig.

"Med Flodis nye hutrefryse-flodikraft," la Tiger til med et gjesp.

"Hva er en hutrefryse-flodikraft?" spurte Benjamin og klødde Flodi bak øret.

"Det er en SUPERKRAFT!" forklarte Flodi begeistret. "Det er derfor jeg alltid fryser - fordi jeg har en kraft som får meg og andre til å føle seg kalde! Sola ga meg en solstråle så jeg kunne forstå det bedre."

Benjamin lo varmt. "Så det er derfor du alltid fryser selv når det er varmt? Fordi du har en superkraft?"

"Akkurat!" nikket Flodi alvorlig. "Jeg er en Hutrefryse-Flodikraft-Mester! Det er en veldig spesiell og sjelden ting å være."

Benjamin strøk Flodi kjærlig over hodet. "Det er du absolutt. Den aller beste Hutrefryse-Flodikraft-Mesteren i hele verden."

"OG den eneste Flodi-mester," la Flodi til, i tilfelle noen skulle være i tvil.

Benjamin lo igjen og ga alle kosedyrene en stor klem. "Takk for at dere reddet meg. Og takk for at dere reddet verden."

Flodi bompa fornøyd rundt i sengen. Han var sliten etter gårsdagens lange eventyr, men også stolt og glad. For Flodi visste det han trodde, og trodde det han visste. Og i hans verden var tre det høyeste tallet, gjemsel skulle lekes på den riktige måten, og hutrefryse-flodikraft var den beste superkraften en flodi kunne ha.

SLUTT