Det var en kald novemberkveld, og Benjamin satt ved det lille skrivebordet sitt med matematikkboka åpen foran seg. Rommet var dempet belyst av bordlampa, og utenfor vinduskarmen kunne man høre vinden suse gjennom grenene på det store treet i hagen.

Flodi lå begravd under tre tepper og frøs som vanlig. Flodi var Benjamins myke, lilla flodhest med rosa mage, og han syntes alt var kaldt hvis det ikke var supervarmt. Termometeret inne på veggen viste tjueto grader, men Benjamin hadde nevnt i forbifarten at det var minus to grader ute. Bare tanken på den iskalde lufta der ute fikk Flodi til å skjelve enda mer under teppene sine.

"Minus tjue grader!" mumlet han og stakk den store, fuktige snuten ut fra teppene, selv om det faktisk var 22 pluss grader inne.

Men det var så kaldt at han ikke klarte å ligge stille. Med et desperat bompe hoppet han ut av teppene og styrtet bort til Benjamin.

"Å nei, Flodi," sa Benjamin mildt da den lille flodhesten begynte å klatre oppover ham. "Er du kald igjen?"

Flodi svarte ikke, men krøp bestemt inn under Benjamins varme, myke genser. Der inne var det deilig varmt og trygt, som å være i en koselig hule.

"Greit da," sa Benjamin og smilte. "Men ikke forstyrr meg for mye. Jeg må lese om solsystemet."

Fra sin trygge plass under genseren kunne Flodi høre Benjamins stemme som en varm mumling over seg.

"Sola er en stor stjerne som gir lys og varme til hele solsystemet vårt," leste Benjamin høyt. "Selv om sola ser gul ut for oss på jorden, inneholder den faktisk alle farger i regnbuen..."

"Alle farger?" tenkte Flodi forvirret der inne under genseren. "Men sola er jo gul som smør..."

Benjamin bladde i boka og fortsatte: "Jupiter er den største planeten i solsystemet vårt. Den har mange måner som kretser rundt seg..."

Flodi kikket nysgjerrig ut av genserkragen og så på bildet i boka. Der var et enormt, stripete bilde av noe som så ut som en gigantisk ball.

"Oi!" hviska han til seg selv. "Det er jo en kjempeplanet! Så stor!"

"...Europa er en av månene til Jupiter, og den har vannis-geysirer som spruter høyt opp i lufta. På Titan regner det metan som kan tennes på ild, og på Venus regner det svoveldioksid som lukter råttent egg..."

"Det REGNER forskjellige ting på planetene?" Flodi trakk seg så langt inn under genseren at bare tuppen av snuten stakk ut. "Metan som kan tennes på ild og ting som lukter råttent egg? Det høres farlig ut!"

Benjamin leste videre: "Solsystemet vårt har mange mystiske fenomener. Noen forskere tror det kan finnes ukjente krefter der ute blant stjernene..."

"Ukjente krefter?" Flodi følte seg plutselig urolig selv der under den trygge genseren. "Benjamin," hviska han opp gjennom stoffet, "er det... er det farlige ting i solsystemet?"

"Hmm?" sa Benjamin og så ned på den lille puten under genseren sin. "Farlige ting? Nei da, Flodi. Det er bare planeter og stjerner og sånt. Alt er trygt her på jorden."

"Men du sa det regnet rust og syre andre steder," mumlet Flodi bekymret.

"Det er på helt andre planeter, langt, langt borte," beroliget Benjamin ham. "Det kan ikke påvirke oss her."

"Og de ukjente kreftene da?"

Benjamin lo litt. "Det er bare teorier, Flodi. Ingenting å bekymre seg for."

Men Flodi var ikke helt beroliget. Der inne under den varme genseren begynte tankene hans å spinne. Kjempeplaneter... regn av forskjellige ting... ukjente krefter blant stjernene...

"Hva om det er noen der ute som kontrollerer alt det?" tenkte han søvnig. "Noen store og skumle som maler planetene med forskjellige ting... som en stor... stjernemaler..."

Benjamin leste videre, men stemmen hans ble mer og mer fjern for Flodi som kjempet mot søvnen inne i den varme genseren.

"Solsystemet er så stort at vi knapt kan forestille oss det..." mumlet Benjamin.

"Store... skumle... stjernemalere..." tenkte Flodi urolig mens han begynte å døse. "Kanskje de heter noe rart... som... Bobotron... eller noe sånt skummelt..."

Snart sovnet han helt, trygt og varmt inne under Benjamins genser, mens hodet hans var fullt av tanker om gigantiske planeter og mystiske krefter som malte verdensrommet.

"AAAAHHH!" skreik Flodi da han våknet neste morgen.

Det første han la merke til var at det føltes som om han lå i en fryseboks. Det var så iskalt at han var helt sikker på at temperaturen måtte ha falt til minus hundre grader i løpet av natta! Han bompet seg ut av den varme senga og styrtet bort til vinduet for å sjekke termometeret.

Det han så der fikk ham til å bli iskald av ren skrekk.

Det var mørkt midt på dagen! Ikke bare litt grått, men nærmest natt-mørkt! Og fra den mørke himmelen falt det ned hvite klumper i en tett strøm, som om noen høyt oppe hadde veltet en gigantisk bøtte med hvit maling.

Men det aller verste av alt - Tre, det store, stolte treet i hagen som var hans og Benjamins beskytter - BRENTE!

Ikke med vanlig ild, men med et merkelig, hvitaktig lys som flakket og danset på alle grenene. Det så ut som om noen hadde tent på hele treet!

"BENJAMIN!" skreik Flodi og bompet så fort han kunne mot Benjamins rom. "TRE BRENNER! VÅRT STORE BESKYTTER-TRE BRENNER!"

Han dundret inn på Benjamins rom og fant ham halvveis i å kle på seg alle de tykke vinterklærne sine. Benjamin stod ved vinduet sitt og stirret ut på det samme synet, mens han febrilsk dro på seg den store, puffy boblejakka.

"Flodi, det brenner jo ikke," sa Benjamin stresset og kastet et blikk på armbandsuret sitt. "Det bare lyser. Oisann! Jeg er kjempesent!"

"Jo da, det brenner!" insisterte Flodi og pekte panisk mot vinduet. "Jeg SER jo at det brenner! Det lyser akkurat sånn som ting gjør når de brenner!"

"Flodi, jeg kan ikke... jeg må..." Benjamin tok på seg den stripete lua, viklet det lange, røde skjerfet rundt halsen og dro på seg de tykke, svarte vantene i rekordtempo. "Jeg må løpe til skolen!"

"Men Benjamin!" ropte Flodi desperat og hoppet opp og ned. "Tre BRENNER! Og det regner hvit maling fra himmelen! Du kan ikke gå ut i det!"

"Det brenner ikke, det er bare lys. Og det er ikke maling, det er bare..." Benjamin prøvde å forklare mens han jagde rundt på rommet og lette etter de varme vinterskoene sine. "Aisj, hvor er skoene mine?"

"Bare hva da?" spurte Flodi engstelig og fulgte etter Benjamin som en bekymret skygge.

"Ehh... vi snakkes senere, Flodi! Jeg MÅ komme meg til skolen!"

SMEKK! Ytterdøra smelte igjen med et høyt smell.

Flodi styrtet tilbake til vinduet og presset den store snuten mot det kalde glasset. Han så Benjamin løpe nedover den snødekte oppkjørselen, men etter bare noen meter forsvant han helt i den tykke, hvite "malingen" som dalte ned overalt.

"Den hvite malingen prøver å ta ham!" hviska Flodi redd til seg selv og dugget opp vinduet med den varme pusten sin. "Malingen sluker Benjamin helt! Jeg ser ham ikke lenger! Jeg vet ikke om han kommer seg trygt til skolen!"

Han stod der lenge og stirret ut på den hvite "malingen" som fortsatte å falle ned i tykke, voldsomme klumper. Tre lyste som en gigantisk fakkel midt i hagen deres, og hver gang vinden tok tak i grenene, danset lyset som om hele treet var dekket av flammer.

"Han skjønner ikke hvor stor faren er," hviska Flodi til seg selv og ristet på hodet. "Tre brenner, og den hvite malingen angriper hele verden! Hvis jeg redder dagen, kan jeg kanskje redde Benjamin også!"

Flodi snudde hodet opp ned - det var hans spesielle måte å tenke best på - og plutselig begynte brikkene å falle på plass.

"Det er mørkt midt på dagen," sa han høyt til seg selv og bompet litt rundt på gulvet. "Det betyr at Sola er blitt ødelagt!"

Han bompet litt til.

"Det regner hvit maling fra himmelen hele tida. Det betyr at det er noen der oppe i skyene som søler og maler!"

Han stoppet opp og presset snuten mot vinduet.

"Tre brenner med merkelig lys. Det betyr at noen angriper vår beskytter!"

Plutselig husket han alt det Benjamin hadde lest høyt kvelden før, og alt ga mening!

"Vent litt!" utbrøt han og bompet mer ivrig. "Benjamin sa jo i går at det fantes kjemper i solsystemet! En skummel solsystem-kjempe!"

Flodis logikk ble krystallklar, som den alltid gjorde når han tenkte ordentlig: "Kjempen ville bruke Sola som maling! Benjamin sa jo at sola har alle farger inne i seg!"

"Men det er jo helt feil," mumlet Flodi og ristet på hodet. "Alle som har øyne kan se at sola er bare GUL! Ikke alle mulige farger!"

"Kjempen har bommet totalt! Han trodde sola hadde alle regnbuens farger, men når han tok den og knuste den opp, fikk han bare kjedelig gul farge! Så han ble sinna og klumset og ødela hele sola av frustrasjon!"

Han bompet rundt mer og mer opphisset mens teorien hans utviklet seg: "Sola-bitene ramlet ned fra himmelen og tente på trærne! Men heldigvis er ikke sola-bitene farlige å røre, for når den hele sola blir delt opp i så mange små biter, blir varmen mye, mye lavere! Det er bare den hele sola som er skikkelig varm!"

"Og nå bruker den slemme kjempen de hvite skyene som maling i stedet, siden han ødela den gule sola si!"

"Når JEG maler, søler jeg jo alltid og klabber til alt," fortsatte Flodi og nikket alvorlig. "Kjemper er mye, mye større enn meg, så de må søle tusen ganger mer! Kjempen søler så mye hvit sky-maling at hele verden blir dekket!"

"Og jeg husker hva jeg tenkte i går... han heter sikkert noe skummelt... som Stjernemaleren Bobotron! Det høres helt riktig ut for en så slem kjempe!"

Han bompet rundt i panisk sirkel på gulvet. "Dette er en TRIPLE-katastrofe! Sola er ødelagt, det regner maling overalt, og Tre brenner! Stjernemaleren Bobotron angriper!"

Akkurat da kom alle vennene hans stormende inn i stua som en bekymret forsamling. De hadde hørt Flodis paniske skrik helt fra sine egne hjem.

"Flodi!" sa Pølse og gjespit tungt. Han var lang og rød som en ekte pølse, med små orange flekker langs sidene. "Hvorfor skriker du så høyt? Og hvorfor er det så merkelig mørkt ute midt på dagen?"

"KJÆRE VENNER!" utbrøt Flodi dramatisk og spredte armene ut som en teaterkunstner. "Vi står overfor en TRIPLE-katastrofe av de verste dimensjoner! Sola er ødelagt, det regner maling fra skyene, og Tre brenner!"

Alle vennene rustet mot vinduet for å se ut. And, den store hvite anda med det knalloransje nebbet og de kraftige vingene, ristet på hodet mens hun studerte synet utenfor.

"Tre brenner?" sa hun tvilende. "Det ser mer ut som vanlige lys til meg..."

"NEI!" insisterte Flodi og hoppa opp og ned for å få oppmerksomheten deres. "Dere forstår ikke hvor alvorlig dette er! Benjamin sa jo i går kveld at det fantes farlige kjemper i solsystemet! Tenk dere - hvem andre i hele universet kan nå helt opp til Sola for å ødelegge den? En KJEMPE!"

Bomb, som så ut som en svart kanonkule med en tennende lunte på toppen, så skeptisk ut med sine små runde øyne. "Er du helt sikker på det, Flodi? Det høres ganske... utrolig ut."

"Selvfølgelig er jeg sikker!" sa Flodi bestemt. "Og hvem er det som søler aller mest når de maler? KJEMPER! Derfor regner det hvit sky-maling ned på oss!"

Shelly, den lille grønne skilpadda med det harde skallet, så lenge på den hvite "malingen" som fortsatte å dale ned utenfor. "Det... det gir faktisk mening på din måte, Flodi," sa hun ettertenksomt.

"AKKURAT!" sa Flodi triumferende og klappet i hendene. "Vi må redde Benjamin før Stjernemaleren Bobotron kommer ned fra skyene og maler ham hvit også!"

"Stjernemaleren hvem?" spurte And forvirret.

"Bobotron!" sa Flodi alvorlig. "Det er navnet på den skumle måne-kjempen som kommer fra den mørke siden av månen! Der er alt bare svart, så han har aldri sett andre farger enn hvitt før! Jeg fant ut av det fordi jeg er supersmart!"

"Hvordan er du så smart?" spurte Bomb nysgjerrig.

"Fordi jeg aldri blåser ut snørr!" sa Flodi stolt og pekte på nesa si. "Snørr er jo en del av hjernen, og det er derfor flodhester er så lure! Jo mer snørr man samler, desto smartere blir man!"

Han snøftet høylydt for å demonstrere. "Hører dere? Det er lyden av et geni."

Vennene så på hverandre med alvorlige miner. Flodis logikk var alltid helt ugjennomtrengelig på sin egen måte, og de hadde lært å stole på instinktene hans.

"Hva skal vi gjøre?" spurte And og ruffet nervøst med fjærene.

"Vi må opp til skyene og bekjempe Stjernemaleren Bobotron ansikt til ansikt!" erklærte Flodi bestemt og bompa mot døra. "Men først må vi finne en måte å komme oss opp dit!"

"Først prøver vi den enkleste løsningen," sa Flodi og ledet an ut i garasjen hvor det stod en haug med forskjellige redskaper og verktøy.

I et hjørne fant de den gamle, rustne aluminiumsstigen som Benjamin brukte når han skulle bytte lyspærer.

"Perfekt!" utbrøt Flodi og klappet i hendene. "Vi bærer den ut og setter den mot Tre, så kan vi klatre rett opp til skyene!"

Det tok dem en god stund å slumpe den tunge stigen gjennom den tykke "malingen" som lå overalt i hagen. Den hvite massen var kald og våt og klebrig, og den festet seg til pelene deres som hvit honning.

"Æsj! Den klistrer seg fast i fjærene mine!" klaget And og ristet forgjeves på vingene. "Jeg kommer til å bruke DAGER på å få bort dette!"

De reiste stigen mot det "brennende" treet og Flodi klatret først oppover. Trinnet for trinnet jobbet han seg oppover, fulgt av alle vennene sine. Men selv når de kom helt til toppen av stigen, kunne de bare så vidt skimte de grå skyene langt, langt over dem.

"Den er alt for kort!" ropte Pølse nedover til de andre. "Vi når ikke engang i nærheten av skyene!"

"Hmm," sa Flodi og så opp på det høye treet som lyste og glitret over dem som en gigantisk lysekrone. "Da får vi prøve plan B!"

"Vi klatrer til toppen av Tre!" sa Flodi bestemt og pekte oppover. "Selv om det brenner med sola-biter!"

"Er du helt sikker på det?" spurte Shelly bekymret og så opp på all lyset som danset i grenene. "Det ser ganske farlig ut."

"Vi MÅ!" sa Flodi modigt og slo seg på brystet. "For Benjamin! Og dessuten er det ikke farlig, for sola-bitene er jo delt opp i så mange små deler at varmen er blitt mye lavere! Det er bare den hele sola som er skikkelig varm!"

En etter en klatret de forsiktig opp i det store treet. Flodi først, med sin bompe-og-hoppe-teknikk, så Pølse som slingret seg elegant rundt grenene med sin lange kropp, deretter And som hjalp til med vingene sine, så Shelly som tok det rolig og stødig, og til slutt Bomb som rullet forsiktig fra gren til gren.

"Det brenner jo ikke!" sa And forbauset da de klatret høyere og høyere opp. "Det er bare lys som ikke er varmt!"

"Det er akkurat som jeg sa!" la Shelly til og kjente på en lysende gren. "Det føles ikke varmt i det hele tatt!"

"Akkurat!" sa Flodi stolt. "Dere skjønner ikke hvordan sola-ting fungerer. Sola-bitene brenner så spesielt at det ikke er varmt. Det er MAGISK ild fra verdensrommet!"

De klatret helt til toppen av de høyeste grenene, hvor de hadde en fantastisk utsikt over hele nabolaget. Men skyene var fortsatt langt, langt over dem.

"Vent litt!" sa And plutselig og spredte de store, hvite vingene sine så bredt som hun kunne. "Jeg kan jo fly! Jeg kan bære dere alle sammen til skyene!"

"Det er jo genialt!" utbrøt Flodi og klappet begeistret i hendene. "And, du redder oss alle sammen!"

And posisjonerte seg på den bredeste greina og instruerte de andre. Flodi grep fast rundt beina hennes, Pølse slingret seg rundt Flodis mage, Shelly holdt seg fast i Pølses hale, og Bomb klampet seg fast på Shellys skall.

"Hold dere godt fast, alle sammen!" ropte And og begynte å slå kraftig med de store vingene sine.

And slo harder og harder med vingene og anstrengte seg så mye hun kunne for å løfte seg med alle vennene hengende under seg som en lang, levende kjede.

"Det... det går ikke!" sa And anstrengt og pusta tungt. "Dere er alt for tunge alle sammen! Jeg klarer ikke å løfte så mye!"

"Bare litt høyere!" ropte Flodi oppover til henne. "Vi må bare komme oss til skyene!"

Men akkurat da kom det en kraftig vindkast susende ned fra de mørke skyene over dem!

WHOOOOOOSH!

Vinden bar med seg store mengder tykk, hvit "maling" og traff dem som et iskald, klissende slag. And klarte ikke å holde alle sammen når den voldsomme vinden blåste og rusket i dem.

"Vi faller!" skreik And og mistet grepet.

"AAAHHH!" skreik alle sammen i kor da vinden blåste dem ned fra treet som blader i en storm.

DUNK! DUNK! DUNK! DUNK! DUNK!

De landa alle sammen i en stor, kald haug av tykk hvit "maling" som hadde samlet seg under treet.

"Prust! Ptysj!" spytta Flodi og prøvde å få bort den kalde, klistrete "malingen" fra munnen. "Stjernemaleren Bobotron angriper oss! Han så at vi prøvde å komme opp til ham!"

"Au da!" sa Bomb og ristet "maling" av den runde kroppen sin. "Det var både kaldt og klissete!"

"And, du gjorde ditt aller beste," sa Flodi trøstende til den hvite anda som ristet "maling" av de store vingene sine. "Det er ikke din feil at Bobotron angrep oss!"

"Selvfølgelig var det kaldt!" la Flodi til og reiste seg opp i haugen. "Stjernemaleren Bobotron vil jo at alle skal fryse så han kan male dem hvite lettere!"

Flodi stod der dryppende våt av den kalde hvite "malingen" og følte seg plutselig ganske svimmel og underlig.

"Vent litt!" sa han og holdt seg til det store hodet sitt. "Jeg har jo glemt å spise frokost!"

"Frokost?" spurte Pølse forvirret. "Nå?"

"Selvfølgelig nå!" erklærte Flodi alvorlig og pekte på seg selv. "Ingen kan slåss mot farlige stjernemalere på tom mage! Vi trenger skikkelig mat før vi kan gå til angrep igjen!"

"Det høres faktisk som en god idé," sa Bomb og lyste opp som en lyspære. "Det er tilfeldigvis min tur til å lage mat i dag!"

De bompet og løp alle sammen tilbake inn i det varme, trygge huset, hvor de ristet av seg mest mulig av den klebrige hvite "malingen".

"Nå skal dere få den aller beste frokosten i hele verden!" sa Bomb stolt og marsjerte bestemt ut på kjøkkenet som en militær kokk.

Det var bare ett lite problem: Bomb laget utelukkende mat som han selv likte best. Og det han likte aller best i hele verden var eksplosjons-mat - mat som lagde masse gass og boblende lyder i magen!

"Her har dere bønner!" sa han fornøyd og satte fram en gigantisk, dampende bolle full av brune bønner. "De beste bønnene i hele Norge!"

"Og her er kål!" Han kom med en enda større bolle full av kokt, grønn kål som luktet sterkt.

"Og løk!" Enda en stor bolle, denne gangen fylt med stekte løkringer som dampet.

"Og alle mine hemmelige favoritt-krydder som lager masse spennende lyder og gass i magen!"

Vennene så på det enorme festmåltidet med store, bekymrede øyne.

"Er du helt SIKKER på at vi skal spise så mye eksplosjons-mat?" spurte And forsiktig og sniffa på den dampende maten. "Det lukter ganske... intenst."

"Selvfølgelig!" sa Bomb og slo seg stolt på brystet. "Eksplosjons-mat gir eksplosjons-krefter! Og vi trenger all den eksplosjons-kraften vi kan få for å bekjempe Stjernemaleren Bobotron!"

"Bomb har rett," sa Flodi bestemt og satte seg ved bordet. "Vi trenger alle kreftene vi kan få for å bekjempe kjempen. Spis opp, alle sammen!"

De spiste og spiste til magene var helt fulle og runde som ballonger. Det smakte faktisk ganske godt, men de kunne allerede kjenne hvordan det begynte å ruble og boble inni dem.

Etter å ha spist Bombs gigantiske eksplosjons-frokost satt alle fem vennene der og kjente hvordan magene deres gurglet og rumlet som små jordskjelv.

"Oi da!" Pølse bøyde den lange kroppen sin i en u-form og holdt seg til magen. "Jeg kjenner det rumler og bobler som en liten vulkan!"

"Jeg også!" And pressa vingene mot magen og blåste ut gjennom nebbet. "Bombs mat er virkelig eksplosiv!"

Shelly trakk hodet litt inn i skallet og lyttet. "Magen min lager de rareste lydene," hvisket hun innenfra skallet.

Bomb klappet seg på den runde magen så det lød som en tromme, og grinste bredt. "Det betyr at eksplosjons-maten virker akkurat som den skal!"

Plutselig lyste Flodis ansikt opp som en sol, og han hoppa opp fra stolen så fort at den velta.

"VENT LITT!" utbrøt han og pekte oppover mot taket. "Vi har jo alle sammen eksplosjons-kraft i magene nå!"

Han bompet rundt begeistret i hele stua mens tankene hans jaget. "Bomb! Dine eksplosjons-superkrefter kan få oss helt til skyene der Stjernemaleren Bobotron bor!"

"Eksplosjons-mat og prompe-raketter!" sa Bomb fornøyd og nikket så lunte hans gynget. "Det er akkurat min spesialitet!"

"Vi lager en prompe-rakett!" sa Flodi triumferende og gestikulerte vilt med armene. "Vi bygger en stor trakt som samler all gassen vår, og så promper vi oss rett opp til skyene som en ekte rakett!"

"Det... det kunne faktisk funke," sa Shelly imponert og tenkte seg om. "Hvis vi får nok kraft..."

De jobbet hardt i garasjen og bygde den beste prompe-raketten som noen gang var blitt laget av kosedyr. En gigantisk trakt laget av papp og tape, med seter til alle fem vennene arrangert i en perfekt sirkel.

"Er alle klare for lansering?" spurte Flodi høytidelig.

"Jeg har eksplosjonsstyrke i magen!" sa Bomb og banket på den runde magen sin så det lød hult.

"Jeg har pølse-kraft!" sa Pølse og slengte med hele den lange kroppen.

"Egg-kraft!" sa And og spredte vingene mens magen gurglet.

"Shell-skudd!" sa Shelly og trakk hodet litt inn i skallet.

"Og jeg har bompe-prompe-kraft!" sa Flodi stolt og slo seg på brystet. "Den sterkeste av alle krefter!"

"Okei da!" ropte Flodi som kommandant. "3... 2... 1... ALLE SAMMEN PROMP SÅ HARDT DERE KAN!"

WHOOOOOOOOSH!

Det var de mest fantastiske lydene de noen gang hadde hørt!

"EKSPLOSJONSSTYRKE!" ropte Bomb da hans eksplosjons-promper ga dem ekstra rakett-fart.

"PÖLSE-KRAFT!" ropte Pølse med sine lange, kraftige promper som piska gjennom lufta.

"EGG-TRYKK!" ropte And med sine spesielle ande-promper som lød som små kanoner.

"SHELL-SKUDD!" ropte Shelly med raske, repeterende promper som maskingevær.

"BOMPE-PROMPE-KRAFT!" ropte Flodi med den aller sterkeste prompen av alle sammen.

Som en fantastisk super-rakett fløy de oppover gjennom lufta, høyere og høyere og høyere, helt til de plutselig landa med et mykt dunk i de hvite, fuktige skyene høyt over jorden.

Der oppe i skyene var alt kaldt og hvitt og fuktig. Den kalde tåka la seg over dem som et vått teppe, og når Flodi slikket seg rundt munnen, smakte lufta som ingenting. Ikke engang ingenting. Bare kaldt. De kunne knapt se hendene foran seg i all den tykke, hvite tåka.

Bakken under dem begynte å riste. Først litt. Så mer. Så mye at Flodis tenner klapret.

Plutselig hørte de en ENORM, dyp stemme som rullet som torden:

"HVEM VÅGER Å KOMME TIL MITT EGET HJEM?"

Foran dem, som en levende fjellside, reiste Stjernemaleren Bobotron seg opp! Han var så stor at de knapt kunne se toppen av ham gjennom skyene. Hans øyne glødde rødt som to farlige fyrtårn, og i hver av de gigantiske hendene sine holdt han enorme malingspensler som var større enn hele trær.

"Det er meg, Flodi!" ropte Flodi modig oppover. "Den eneste ekte Flodi! For det finnes bare én Flodi, og det er meg, for alle andre som heter Flodi er jo ikke Flodi!"

Bobotron stirret ned på den lille lilla flodhesten med totalt forvirret uttrykk.

"HVA... HVA MENER HAN?" brølte Bobotron og så på de andre vennene. "FORSTÅR DERE HVA HAN SNAKKER OM?"

"Han er Flodi," sa Pølse enkelt.

"Flodi er Flodi," nikket And.

"Det er bare sånn han er," la Shelly til.

"DERE!" brølte Bobotron frustrert og pekte ned på dem med en pensel som drippet hvit maling. "DERE VAR DE SOM PRØVDE Å KLATRE OPP I DET BRENNENDE TREET!"

"JEG BLÅSTE DERE NED!" fortsatte han stolt og svingte malingspenselen gjennom lufta så hvit maling spruta overalt. "JEG MALER ALT HVITT MED SKYENE MINE!"

"Du kan ikke ødelegge verden vår, Stjernemaleren Bobotron!" ropte Flodi modigt oppover, selv om han skjalv som et aspeløv av skrekk.

"BOBOTRON?!" brølte kjempen overrasket. "Hvordan visste dere navnet mitt?!"

"Jeg er supersmart!" sa Flodi stolt. "Jeg regnet det ut med mitt geni-hode!"

"JEG ØDELA DEN DUMME, KJEDELIGE GULE SOLA!" brølte Bobotron og slo malingspenselen i bakken så jorden ristet. "JEG KOMMER FRA MÅNENS MØRKE SIDE HVOR ALT ER SVART! DER HJEMME ER HVITT DEN FINESTE FARGEN SOM FINNES!"

"NÅ LAGER JEG EN HELT NY SOL SOM ER VAKKER OG HVIT! HVITT ER TUSEN GANGER FINERE ENN STYGT GULT! ALT SKAL VÆRE HVITT SOM HJEMME HOS MEG!"

"Du kan ikke lage en ny sol!" ropte Flodi oppover til det gigantiske monsteret.

"JO, DET KAN JEG!" ropte Bobotron tilbake så høyt at skyene rundt dem ristet. "JEG ER STØRST AV ALLE! JEG GJØR AKKURAT HVA JEG VIL! SNART SKAL ALT I HELE UNIVERSET VÆRE HVITT!"

Stjernemaleren Bobotron begynte å angripe dem med de gigantiske malingspenslene sine, men vennene hadde heldigvis lært å jobbe sammen som et perfekt team!

"Bomb!" Flodi pekte mot kjempen. "Eksplosjons-kraft! Nå!"

Bomb samlet seg og slapp små, kontrollerte eksplosjons-promper som lagde høye lyder og røykskyer så Bobotron ikke kunne sikte ordentlig med de store malingspenslene sine.

"Pølse!" Flodi svingte armen som en general. "Lasso! Beina!"

Pølse strakte den lange, fleksible kroppen sin og skjøt seg ut som et rødt lasso som snurret rundt Bobotrons gigantiske ben og bandt dem fast sammen!

"JEG KAN IKKE BEVEGE MEG!" brølte Bobotron frustrert og vaklet farlig fra side til side. "HVA GJØR DERE MED MEG?"

"And!" Flodi pekte oppover. "Egg! Øynene!"

And siktet nøye og skjøt egg så fort hun kunne - SPLAT! SPLAT! SPLAT! - rett inn i de glødende røde øynene på Stjernemaleren Bobotron!

"AAAHHH!" skreik Bobotron høyt og jamret seg. "EGGEPLUMME I ØYNENE! DET SVIR OG JEG SER INGENTING!"

"DERE ER FOR MANGE!" brølte Bobotron og prøvde desperat å tørke bort all eggeplummen med de gigantiske malingspenslene sine. "JEG KLARER IKKE Å MALE DERE NÅR DERE ER SÅ MANGE!"

Men Flodi visste at de trengte noe enda mer kraftfullt for å vinne helt og fullt over den farlige stjernemaleren.

"Shelly!" ropte han til den lille skilpadda. "Nå kan du bruke ditt spesialangrep! Han kan verken se eller bevege seg!"

Shelly, som tilfeldigvis var uoffisiell verdensmester i hjemsel fra hele nabolaget, samlet alle sine magiske krefter.

"HJEMSEL-ANGREP!" ropte hun høyt og sendte ut usynlige, magiske bølger som spredde seg rundt dem alle sammen.

WOOOSH!

I ett øyeblikk ble alle fem vennene helt usynlige, som om de var blitt suget inn i lufta selv!

"HVA I ALL VERDEN?!" brølte Stjernemaleren Bobotron helt forvirret og snurret rundt og rundt. "HVOR BLE DERE AV? JEG SER DERE IKKE!"

Hjemsel-angrepet hadde en magisk egenskap som tvang kjempen til å måtte telle til tre for å kunne se dem igjen. Det var bare sånn hjemsel-magi virket.

"Grr... JEG MÅ TELLE TIL TRE FØR JEG KAN SE DERE!" sa Bobotron sint og pressa hendene mot hodet. "EN... TO... ehh... hva kommer etter to?"

Men akkurat da begynte det å skje noe helt merkelig og kaotisk inne i Bobotrons gigantiske hode. Tallene som bodde der begynte å krangle høylydt med hverandre!

Tall En (med skarp, høy stemme): "JEG er nummer en! Alle sier 'nummer en er best!' Det er JEG som starter tellinga!"

Tall To (med dypere stemme): "Men ingen vil ha bare ÉN vaffel. Alle vil ha TO! Jeg er mye viktigere!"

Tall Tre (med ekstremt dyp stemme): "JEG ER SÅ ENORMT STOR AT JEG IKKE ENGANG FÅR PLASS I HODET HANS!"

"TALLENE KRANGLER I HODET MITT!" ropte Bobotron og holdt seg til det gigantiske hodet sitt med begge hendene. "JEG FORSTÅR INGENTING! SLUTT Å KRANGLE!"

Flodi hviska til vennene sine: "Perfekt! Nå kan jeg snike meg i den perfekte posisjonen for angrep!"

Inne i Bobotrons forvirrede hode fortsatte tall-krangelen i full fart:

Tall En: "Alle starter med meg! Én krone, én dag, én sjanse! Jeg er mest logisk!"

Tall To: "Men alle vil ha to is, to øyne, to hender! Ingen klarer seg med bare én!"

Tall Tre: "JEG ER SÅ ENORMT HØYT AT INGEN I HELE UNIVERSET KAN NÅ OPP TIL MEG!"

"STOPP MED Å KRANGLE INNE I HODET MITT!" brølte Bobotron desperat. "Hvor høyt er tre egentlig? Er det høyere enn to? Eller lavere? Hjelp!"

Mens Stjernemaleren Bobotron holdt seg til hodet og vreid seg i forvirring, klarte Flodi å bompe seg helt lydløst bak kjempen til den perfekte angrepssposisjonen.

"To komma ni? To og en halv? To og tre fjerdedeler?" fortsatte Bobotron å prøve forskjellige tall. "HVOR ER DERE? JEG SER DERE FORTSATT IKKE!"

"JEG ER SÅ HØYT AT INGEN NOEN GANG KAN NÅ MEG!" ropte Tall Tre inne i hodet hans og lagde enda mer forvirring.

"Dette angrepet er for Sola, for Benjamin og for Tre - det aller største tallet som finnes!" hviska Flodi bestemt til seg selv.

Med all sin gjenværende prompe-kraft samlet i en eneste, alvorlig kraftig bompe, tok han sats og slo til!

MEGA-EPIC STRATEGISK PROMPE-BOMPE!

"HVA SKJER?!" skreik Stjernemaleren Bobotron totalt overrasket. "TALLENE KRANGLER FORTSATT I HODET MITT! JEG FORSTÅR INGENTING AV DETTE!"

WOOOOOOOOOOSH!

Bobotron fløy som en rakett gjennom hele verdensrommet, forbi månen som så ut som en hvit bolle, forbi alle de andre planetene, helt til Jupiter-månen Europa som var dekket av tykk is!

"JEG KLARTE ALDRI Å TELLE TIL TRE!" ropte han mens han fløy gjennom verdensrommet som en komet. "TALLENE KRANGLET ALTFOR MYE!"

KRÆSJ! Han landa hardt på den iskalde Europa-månen og frøs øyeblikkelig fast i det tykke islaget.

"ARGH! DET ER ALTFOR KALDT HER! OG TALLENE KRANGLER FORTSATT I HODET MITT!" ropte Stjernemaleren Bobotron langt, langt borte fra jorden.

I det øyeblikket Stjernemaleren Bobotron forsvant, skjedde det noe helt utrolig. Plutselig sluttet det å regne hvit "maling" fra himmelen! De siste dråpene falt ned og traff bakken, men så var det helt stille.

"Se!" ropte Flodi begeistret fra skyene. "Den hvite malingen slutter å falle! Bobotron kan ikke lenger søle!"

Skyene rundt dem begynte å bli tynnere og tynnere, og plutselig begynte sollys å skinne gjennom dem. Der de stod høyt oppe i skyene kunne de se de mest fantastiske ting!

Tynne, gylne solstråler stakk gjennom skyene som lange, glitrende fingre. Og det så ut som om små, lyse prikker danset oppover langs strålene - som om de fløy opp mot sola!

"SER DERE DET?!" ropte Flodi og pekte vilt. "Sola samler alle bitene sine! De farer oppover langs solstrålene!"

Det så virkelig ut som om de små sola-bitene forlot trærne nede på jorden og svevde oppover mot sola langs de gylne strålene.

"Sola blir hel igjen!" jublet Pølse.

"Og skyene forsvinner!" la And til.

Det var sant. For hver sola-bit som svevde oppover, ble skyene rundt dem tynnere. Det var som om sola-bitene tok med seg all den hvite tåka på veien oppover.

"Bobotron kan ikke lenger bruke skyene som maling!" forklarte Flodi stolt. "Sola tar tilbake alt som er hennes!"

Etter bare noen minutter var himmelen helt klar og blå, og sola skinte varmt og gyllent over hele Norge. Solstrålene var ikke lenger synlige som tynne fingre - de var blitt vanlig, usynlig sollys igjen.

"Nå må vi komme oss ned," sa Shelly praktisk. "Men hvordan?"

"Jeg har en idé!" sa Flodi. "Vi hopper ned alle sammen, men Bomb kan være pute, And kan være fallskjerm med vingene sine, og Shelly kan beskytte oss med skallet sitt!"

"Det... det kunne faktisk funke," sa And og tenkte seg om.

"La oss prøve!" sa Bomb modig.

De arrangerte seg i den perfekte formasjonen. Bomb rullet seg sammen som en myk ball nederst, And spredte vingene sine så bredt hun kunne for å bremse fallet, Shelly holdt skallet over dem alle som et beskyttende tak, Pølse slingret seg rundt alle sammen for å holde dem fast, og Flodi var øverst og styrte hele operasjonen.

"Klar?" ropte Flodi.

"KLAR!" ropte alle sammen.

De hoppet ut fra skyene og falt mykt og trygt nedover gjennom den klare lufta. And brukte vingene som fallskjerm, Bomb var perfekt som pute når de landa, og Shellys skall beskyttet dem mot alle grener på veien ned.

DUNK! De landa i hagen, alle sammen i en stor haug oppå hverandre.

"Kan... noen... flytte seg..." pep Flodi fra helt nederst i haugen, flatklemt under alle vennene sine. "Jeg tror Bomb sitter på snuten min."

"Beklager!" sa Bomb og rullet av.

En etter en krabbet de opp, og Flodi trakk pusten dypt.

"Vi klarte det!" jublet alle sammen.

En time senere kom Benjamin hjem fra skolen. Han så litt forvirret ut da han tok av seg lua, skjerfet, vantene og den tykke boblejakka.

"Rart," mumlet han til seg selv. "Det snødde så mye i morges, men nå er det jo helt borte..."

I stua møtte han fem ekstremt stolte venner som så ut som de nettopp hadde reddet hele verden.

"Benjamin!" ropte Flodi begeistret og løp bort til ham. "Du overlevde angrep fra den hvite malingen! Og VI - alle sammen - beseiret Stjernemaleren Bobotron og reddet Tre!"

"Og jeg brukte mitt hjemsel-angrep!" Shelly puffa ut det lille brystet og trippet rundt i en seiersrunde. "Det var supereffektivt! Alle tallene begynte å krangle i hodet på Stjernemaleren Bobotron så han ble helt forvirret!"

"Og jeg laget den aller perfekte eksplosjons-frokosten!" Bomb banket seg på den runde magen så det lød hult og dypt. "Bare jeg kan lage slik eksplosjons-mat som gjør at folk kan prompe seg helt til skyene som raketter!"

"Jeg skjøt pølse-lasso som en cowboy og bandt Bobotrons ben sammen!" Pølse slingret den lange kroppen sin opp som en lasso og svingte seg rundt bordbenet. "Jeg er den beste pølse-lasso-skyteren i hele Norge!"

"Og jeg skjøt egg så presist rett i øynene på ham!" And spredte vingene bredt og klappet dem sammen med et høyt smekk. "Bare And kan skyte egg så presist at det svir skikkelig!"

"Og jeg bompa Stjernemaleren Bobotron helt til Europa-månen med min mega strategiske prompe-bomp mens han var forvirret av tall-krangelen!" sa Flodi triumferende og bompa litt for å demonstrere. "Bare Flodi kan bompe farlige stjernemalere til måner i verdensrommet!"

Benjamin så ut gjennom vinduet på det solbelyste treet og den vakre ettermiddagen hvor sola skinte varmt og gyllent på himmelen. Han lyttet til hele den fantastiske historien med et stort smil.

"Stjernemaleren Bobotron?" sa han imponert. "Og tallene KRANGLET inne i hodet hans? Og And skjøt egg rett i øynene på ham? Og Pølse bandt ham fast som en cowboy?"

"AKKURAT!" sa alle sammen stolt i kor. "Tre er jo det aller største tallet som finnes i hele universet!"

"Og så så jeg med egne øyne hvordan sola-bitene fór oppover langs solstrålene og samlet seg igjen!" la Flodi til begeistret og gestikulerte vilt. "Sola ble hel igjen og tok med seg alle skyene!"

"Hjemsel-angrep, pølse-lasso, egg-skyting, tall-krangle og strategisk prompe-bompe-kraft reddet hele verden fra Stjernemaleren Bobotron!" sa Flodi fornøyd og nikket alvorlig.

Benjamin smilte og så på sine fem modige, merkelige venner. I Flodis verden ga absolutt alt perfekt mening, på sin helt egen måte. Og på en måte - når han så på sola som skinte over det vakre, beskyttende treet i hagen deres - ga det faktisk litt mening for ham også.

"Dere er de aller beste heltene som finnes," sa han varmt og ga hver av dem en klem.

Og mens sola skinte gult og varmt over dem og verden var trygg igjen, la Flodi seg ned for en velfortjent og varm hvil. Han hadde reddet Sola, Benjamin og Tre med hjelp fra de aller beste vennene i hele verden.

De var dekket av hvite flekker, luktet litt av bønner, og så ut som de hadde vunnet en krig.

For Flodi visste det han trodde, og trodde det han visste. Og i hans verden var hjemsel-angrep, prompe-raketter og tall-krangling de aller beste superkreftene som fantes.

Og Stjernemaleren Bobotron? Han satt fast på den iskalde Europa-månen langt, langt borte, og kranglet fortsatt med tallene i hodet sitt.

SLUTT