Det var en kald novemberkveld. Vinden hvinte rundt vinduene. Benjamin satt på gulvet midt i rommet sitt med en stor, fargerik bok om solsystemet åpen foran seg. Rundt ham lå en liten solsystem-modell fra bursdagen — små plastplaneter i alle mulige farger. Han holdt den lille Jupiter-figuren opp mot bordlampa og studerte de stripete mønstrene.

Flodi lå begravd under tre tepper og frøs som vanlig. Flodi var Benjamins myke, lilla flodhest med rosa mage. Han hadde en snute som aldri holdt seg stille, armer som var altfor korte til det meste han prøvde å gjøre med dem, og han syntes alt var kaldt hvis det ikke var supervarmt. Termometeret inne på veggen viste tjue grader, men Benjamin hadde nevnt i forbifarten at det var minus to grader ute. Bare tanken på den iskalde lufta der ute fikk Flodi til å skjelve enda mer under teppene sine.

"Minus tjue grader!" mumlet han og stakk den store, fuktige snuten ut fra teppene, selv om det faktisk var tjue pluss grader inne.

Men det var så kaldt at han ikke klarte å ligge stille. Med et desperat bomp hoppet han ut av teppene og styrtet bort til Benjamin.

"Å nei, Flodi," sa Benjamin mildt da den lille flodhesten begynte å klatre oppover ham. "Er du kald igjen?"

Flodi svarte ikke, men krøp bestemt inn under Benjamins varme, myke genser. Der inne var det deilig varmt og trygt, som å være i en koselig hule.

"Greit da," sa Benjamin og smilte. "Men ikke forstyrr meg for mye. Jeg lurer på noe om Jupiter."

Fra sin trygge plass under genseren kunne Flodi høre Benjamins stemme som en varm mumling over seg. Benjamin bladde i den store boka og leste høyt for seg selv, slik han alltid gjorde når han syntes noe var spennende.

"Sola er en stor stjerne som gir lys og varme til hele solsystemet vårt," leste Benjamin høyt.

"Gul," mumlet Flodi inni genseren.

"Selv om sola ser gul ut for oss på jorden, inneholder den faktisk alle farger i regnbuen..."

Flodi stivnet.

"Alle farger?" tenkte han. "Men sola er jo gul som smør..."

Benjamin bladde i boka og fortsatte: "Jupiter er den største planeten i solsystemet vårt. Den har mange måner som kretser rundt seg..."

Flodi kikket ut av genserkragen og så på bildet i boka. Der var et enormt, stripete bilde av noe som så ut som en gigantisk ball.

"Oi!" hvisket han til seg selv. "Det er jo en kjempeplanet! Så stor!"

"...Europa er en av månene til Jupiter, og den har vannis-geysirer som spruter høyt opp i lufta. På Titan regner det metan som kan ta fyr, og på Venus regner det syre som lukter råttent egg..."

"Det REGNER forskjellige ting på planetene?" Flodi trakk seg så langt inn under genseren at bare tuppen av snuten stakk ut. "Metan som kan ta fyr og ting som lukter råttent egg? Det høres farlig ut!"

Benjamin bladde videre. På neste side var det en mørk tegning full av stjerner. Midt i alt det svarte stod det en liten tekstboks.

"Solsystemet vårt har mange mystiske fenomener," leste Benjamin. "Noen forskere tror det kan finnes ukjente krefter der ute blant stjernene..."

"Ukjente krefter?" Flodi følte seg plutselig urolig selv der under den trygge genseren. "Benjamin," hvisket han opp gjennom stoffet, "er det... er det farlige ting i solsystemet?"

"Hmm?" sa Benjamin og så ned på den lille puten under genseren sin. "Farlige ting? Nei da, Flodi. Det er bare planeter og stjerner og sånt. Alt er trygt her på jorden."

"Men du sa det regnet ting som tar fyr og lukter råttent egg andre steder," mumlet Flodi bekymret.

"Det er på helt andre planeter, langt, langt borte," beroliget Benjamin ham. "Det kan ikke påvirke oss her."

"Og de ukjente kreftene da?"

Benjamin lo litt. "Det er bare teorier, Flodi. Ingenting å bekymre seg for."

Men Flodi var ikke helt beroliget. Tankene hans laget en langsom skvulp inne i hodet.

Kjempeplaneter.

Regn som tok fyr.

Ukjente krefter blant stjernene.

"Hva om det er noen der ute som kontrollerer alt det?" tenkte han søvnig. "Noen store og skumle som maler planetene med forskjellige ting..."

Han så for seg en kjempestor hånd med en kjempestor pensel.

"Som en stor... stjernemaler..."

Benjamin leste videre, men stemmen hans ble mer og mer fjern for Flodi som kjempet mot søvnen inne i den varme genseren.

"Solsystemet er så stort at vi knapt kan forestille oss det..." mumlet Benjamin.

"Store... skumle... stjernemalere..." tenkte Flodi urolig mens han begynte å døse. "Kanskje de heter noe rart... som... Bobotron... eller noe sånt skummelt..."

Snart sovnet han helt, trygt og varmt inne under Benjamins genser, mens hodet hans var fullt av tanker om gigantiske planeter og mystiske krefter som malte verdensrommet.

"AAAAHHH!" skrek Flodi da han våknet neste morgen.

Det første han la merke til var at det føltes som om han lå i en fryseboks. Det var så iskalt at han var helt sikker på at temperaturen måtte ha falt til minus hundre grader i løpet av natten! Han bompet seg ut av den varme senga og styrtet bort til vinduet for å sjekke termometeret.

Det han så fikk ham til å bli iskald av ren skrekk.

Det var mørkt midt på dagen! Ikke bare litt grått, men nesten helt nattemørkt! Og fra den mørke himmelen falt det ned hvite klumper i en tett strøm, som om noen høyt oppe hadde veltet en gigantisk bøtte med hvit maling.

Men det aller verste av alt var Tre, det store, stolte treet i hagen. Det som passet på ham og Benjamin, sto i brann!

Ikke med vanlig ild, men med et merkelig, hvitaktig lys som flakket og danset på alle grenene. Det så ut som om noen hadde tent på hele treet!

"BENJAMIN!" skrek Flodi og bompet så fort han kunne mot Benjamins rom. "TRE BRENNER! VÅRT STORE BESKYTTER-TRE BRENNER!"

Han dundret inn på Benjamins rom og fant ham halvveis i å kle på seg alle de tykke vinterklærne sine. Benjamin stod ved vinduet sitt og stirret ut på det samme synet, mens han dro på seg den store, tykke boblejakka så fort han kunne.

"Flodi, det brenner jo ikke," sa Benjamin stresset og kastet et blikk på klokka. "Det bare lyser. Oisann! Jeg er kjempesent ute!"

"Jo da, det brenner!" insisterte Flodi og pekte panisk mot vinduet. "Jeg SER jo at det brenner! Det lyser akkurat sånn som ting gjør når de brenner!"

"Flodi, jeg kan ikke... jeg må..." Benjamin tok på seg den stripete lua, viklet det lange, røde skjerfet rundt halsen og dro på seg de tykke, svarte vantene i rekordtempo. "Jeg må løpe til skolen!"

"Men Benjamin!" ropte Flodi desperat og hoppet opp og ned. "Tre BRENNER! Og det regner hvit maling fra himmelen! Du kan ikke gå ut i det!"

"Det brenner ikke, det er bare lys. Og det er ikke maling, det er bare..." Benjamin prøvde å forklare mens han jagde rundt på rommet og lette etter de varme vinterskoene sine. "Aisj, hvor er skoene mine?"

"Bare hva da?" spurte Flodi engstelig og fulgte etter Benjamin som en bekymret skygge.

"Ehh... vi snakkes senere, Flodi! Jeg MÅ komme meg til skolen!"

SMEKK! Ytterdøra smalt igjen med et høyt smell.

Flodi styrtet tilbake til vinduet og presset den store snuten mot det kalde glasset. Han så Benjamin løpe nedover oppkjørselen, men etter bare noen meter forsvant han helt i den tykke, hvite "malingen" som dalte ned overalt.

"Den hvite malingen prøver å ta ham!" hvisket Flodi redd til seg selv og dugget opp vinduet med den varme pusten sin. "Malingen sluker Benjamin helt! Jeg ser ham ikke lenger! Jeg vet ikke om han kommer seg trygt til skolen!"

Han stod der lenge og stirret ut på den hvite "malingen" som fortsatte å falle ned i tykke, tunge klumper. Tre lyste som en gigantisk fakkel midt i hagen deres, og hver gang vinden tok tak i grenene, danset lyset som om hele treet var dekket av flammer.

"Han skjønner ikke hvor stor faren er," hvisket Flodi til seg selv og ristet på hodet. "Tre brenner, og den hvite malingen angriper hele verden! Hvis jeg redder dagen, kan jeg kanskje redde Benjamin også!"

Flodi snudde hodet opp ned — det var hans spesielle måte å tenke best på — og tankene begynte å tikke som en klokke som ble trukket opp.

"Dette er for stort til å tenke alene," mumlet han. "Jeg trenger vennene mine!"

Han bompet mot døra med snuten først og planen nesten klar.

"VENNER!" ropte han ut i huset. "Vi har en TRIPPEL-katastrofe!"

Akkurat da kom vennene hans stormende inn i stua. De hadde hørt Flodis paniske skrik helt fra sine egne plasser rundt i huset. Først Pølse, så And, deretter Bomb — men ingen Shelly.

"Flodi!" sa Pølse og gjespet tungt. Han var lang og rød som en ekte pølse, med små oransje flekker langs sidene. "Hvorfor skriker du så høyt? Og hvorfor er det så merkelig mørkt ute midt på dagen?"

"Hvor er Shelly?" spurte Flodi og så seg rundt.

"Hvem vet," sukket And. "Hun gjemte seg bak sofaen i går, og vi fant henne ikke før i dag tidlig. Den skilpadda er umulig å finne."

"Hun gjemte seg på hytta fra høst til vår en gang," sa Pølse.

"Ingen fant henne før de åpnet hytta og skulle vaske," sa Bomb.

"KJÆRE VENNER!" utbrøt Flodi dramatisk og spredte armene som om han stod på en scene. "Vi står overfor en TRIPPEL-katastrofe av verste sort!"

Alle vennene styrtet mot vinduet for å se ut. And, den store hvite anda med det knalloransje nebbet og de kraftige vingene, ristet på hodet mens hun studerte synet utenfor.

"Tre brenner?" sa hun tvilende. "Det ser mer ut som vanlige lys til meg..."

"Lys uten varme!" insisterte Flodi. "Det er sola-biter! Sola er knust opp!"

"Knust opp?" spurte Pølse forvirret.

Flodi snudde hodet opp ned. Tankene skvulpet rundt inne i hodet.

"Tenk etter!" sa han. "Det er mørkt midt på dagen. Hvorfor er det mørkt?"

"Fordi sola er borte?" prøvde Bomb forsiktig.

"AKKURAT! Og hvorfor er sola borte?"

"Fordi... noen tok den?" foreslo en forsiktig stemme fra bak lenestolen.

Alle snudde seg. Den lille grønne skilpadda hadde tydeligvis sittet der hele tiden uten at noen hadde lagt merke til henne.

"Har du vært der lenge?" spurte Bomb overrasket.

"Ja," nikket Shelly.

"PRESIS, Shelly!" sa Flodi og bompet rundt. "Noen tok sola!"

"Kan vi sprenge dem?" spurte Bomb håpefullt. Bomb, som så ut som en svart kanonkule med en tent lunte på toppen, ble alltid ivrig når det var snakk om katastrofer. "Jeg kan sprenge dem! Eller skyene! Eller begge deler!"

"Bomb! Vi må først finne ut HVEM!" Flodi pekte ut vinduet. "Se på bakken. Hva ligger der?"

"Hvitt," sa Pølse.

"Kaldt," sa Shelly.

"Klissete," sa Bomb.

"Maling," sa And.

"MALING!" Flodi slo potene sammen. "Hvem søler med maling?"

"Alle som maler?" sa Shelly.

"AKKURAT. Men hvem søler så MYE at det dekker hele verden?"

"Noen kjempestore," sa Pølse sakte.

"En KJEMPE!" Flodi slo seg på pannen med begge potene. "En kjempe som MALER!"

Han stoppet.

Det sa pling et sted bak øynene hans.

"En STJERNEMALER."

"Stjernemaleren hvem?" And la hodet på skakke. "Er dette som den gangen du var sikker på at støvsugeren var et monster som spiste sokker?"

"Det var en HELT annen situasjon!" sa Flodi fornærmet. "Og den støvsugeren spiste faktisk den ene sokken min!"

Han bompet videre. Tankene skvulpet raskere.

"Benjamin sa i går at Jupiter var kjempestor," sa Flodi. "Og at sola har alle farger i seg."

"Det sa han," sa Pølse.

"Men ute er jo alt hvitt," sa Flodi.

Alle så ut av vinduet.

"Så kjempen tok sola," sa Flodi langsomt, "knuste den opp, fant bare kjedelig gul farge, ble SINT, og malte alt hvitt i stedet."

"Det er ganske mange hopp," sa And.

"Det er slik man kommer fram," sa Flodi.

"Og Tre?" spurte Shelly.

"Sola-bitene ramlet ned på grenene," sa Flodi. "Derfor lyser Tre. Magisk ild fra verdensrommet. Kald, fordi bitene er små."

"Men hvor kommer han fra?" spurte Shelly.

Flodi stoppet opp. Tenke-tid.

"Fra et sted hvor han aldri har sett farger... fra MØRKET..."

"Den mørke siden av månen?" prøvde Pølse.

"AKKURAT!" Flodi bompet triumferende. "Der er alt bare svart! Så hvitt er den fineste fargen han kjenner!"

"Og han heter?" spurte And.

"Han heter... han heter noe SKUMMELT..." Flodi snudde hodet opp ned igjen. "Noe som høres ut som en ond stjerne-ting..."

"Boboman?" foreslo Bomb.

"Bobosaurus?" sa Pølse.

"Nei... STJERNEMALEREN BOBOTRON!"

"BOBOTRON!" gjentok alle.

"Jeg fant det ut fordi jeg er supersmart," sa Flodi stolt.

"Vi hjalp deg," sa And tørt.

"Litt!" innvendte Flodi. "Men det meste var meg, fordi jeg tenker opp ned. Når hjernen henger riktig vei, faller svarene ned på plass."

Han snøftet høylydt for å vise det. "Hører dere? Det er lyden av et geni som er nesten helt ferdig med å ha rett."

Vennene så på hverandre. Flodi-logikk igjen — men det funket alltid.

"Hva skal vi gjøre?" spurte And og rufset nervøst med fjærene.

"Vi må opp til skyene og bekjempe Stjernemaleren Bobotron ansikt til ansikt!" sa Flodi bestemt og bompet mot døra. "Men først må vi finne en måte å komme oss opp dit!"

"Først prøver vi den enkleste løsningen," sa Flodi og ledet an ut i garasjen hvor det stod en haug med forskjellige redskaper og verktøy.

I et hjørne fant de den gamle, rustne jernstigen som Benjamin brukte når han skulle bytte lyspærer.

"Perfekt!" utbrøt Flodi og hoppet opp og ned. "Vi bærer den ut og setter den mot Tre, så kan vi klatre rett opp til skyene!"

Det tok dem en god stund å slepe den tunge stigen gjennom den tykke "malingen" som lå overalt i hagen. Den hvite massen var kald og våt, og den festet seg til pelsen deres som hvit honning.

"Æsj! Den klistrer seg fast i fjærene mine!" klaget And og ristet forgjeves på vingene. "Jeg kommer til å bruke DAGER på å få bort dette!"

De reiste stigen mot det "brennende" treet og Flodi klatret først oppover. Trinn for trinn jobbet han seg oppover, fulgt av alle vennene sine. Men selv når de kom helt til toppen av stigen, kunne de bare så vidt skimte de grå skyene langt, langt over dem.

"Den er altfor kort!" ropte Pølse nedover til de andre. "Vi når ikke engang i nærheten av skyene!"

"Hmm," sa Flodi og så opp på det høye treet som lyste og glitret over dem som en gigantisk lysekrone. "Da får vi prøve plan B!"

"Vi klatrer til toppen av Tre!" sa Flodi bestemt og pekte oppover. "Selv om det brenner med sola-biter!"

"Er du helt sikker på det?" spurte Shelly bekymret og så opp på alt lyset som danset i grenene. "Det ser ganske farlig ut."

"Vi MÅ!" sa Flodi modig og slo seg på brystet. "For Benjamin! Og dessuten er det ikke farlig, for sola-bitene er jo delt opp i så mange små deler at varmen er blitt mye lavere! Det er bare hele sola som er skikkelig varm!"

En etter en klatret de forsiktig opp i det store treet. Flodi først, med sin egen bompe-og-hoppe-måte, så Pølse som slingret seg elegant rundt grenene med den lange kroppen sin, deretter And som hjalp til med vingene, så Shelly som tok det rolig og stødig, og til slutt Bomb som rullet forsiktig fra gren til gren.

"Det brenner jo ikke!" sa And forbauset da de klatret høyere og høyere opp. "Det er bare lys som ikke er varmt!"

"Vent litt," sa Pølse sakte og kjente på en lysende gren. "Hvis det ikke er varmt... og det er hvitt... så er det jo som den hvite malingen på bakken, bare at denne sitter fast på treet."

"Det er akkurat som jeg sa!" la Shelly til. "Det føles ikke varmt i det hele tatt!"

"Akkurat!" sa Flodi og nikket alvorlig. "Dere skjønner ikke hvordan sola-ting fungerer. Sola-bitene brenner så spesielt at det ikke er varmt. Det er MAGISK ild fra verdensrommet!"

De klatret helt til toppen av de høyeste grenene, hvor de hadde en fantastisk utsikt over hele nabolaget. Men skyene var fortsatt langt, langt over dem.

"Vent litt!" sa And plutselig og spredte de store, hvite vingene sine så bredt som hun kunne. "Jeg kan jo fly! Jeg kan bære dere alle sammen til skyene!"

"Det er jo genialt!" utbrøt Flodi og klappet i hendene. "And, du redder oss alle sammen!"

And stilte seg på den bredeste greinen. Flodi grep fast rundt beina hennes, Pølse snurret seg rundt Flodis mage, Shelly holdt seg fast i Pølses hale, og Bomb klamret seg fast på Shellys skall.

"Hold dere godt fast, alle sammen!" ropte And og begynte å slå kraftig med de store vingene sine.

And slo hardere og hardere med vingene og anstrengte seg så mye hun kunne for å løfte seg med alle vennene hengende under seg som en lang, levende kjede.

"Det... det går ikke!" sa And anstrengt og pustet tungt. "Dere er altfor tunge alle sammen! Jeg klarer ikke å løfte så mye!"

"Bare litt høyere!" ropte Flodi oppover til henne. "Vi må bare komme oss til skyene!"

Men akkurat da kom et kraftig vindkast susende ned fra de mørke skyene over dem!

WHOOOOOOSH!

Vinden bar med seg store mengder tykk, hvit maling og traff dem som et iskaldt, klissende slag. And klarte ikke å holde alle sammen når den voldsomme vinden blåste og rusket i dem.

"Vi faller!" skrek And og mistet grepet.

"AAAHHH!" skrek alle sammen i kor da vinden blåste dem ned fra treet som blader i en storm.

DUNK! DUNK! DUNK! DUNK! DUNK!

De landet i en stor, kald haug av tykk, hvit maling som hadde samlet seg under treet.

"Prust! Ptysj!" spyttet Flodi og prøvde å spytte ut alt det hvite han hadde fått i munnen. "Stjernemaleren Bobotron stopper oss! Han vil ikke at vi skal komme opp til ham!"

"Au da!" sa Bomb og ristet seg. "Det var både kaldt og klissete!"

"And, du gjorde ditt aller beste," sa Flodi trøstende. "Det er ikke din feil at Bobotrons storm blåste oss ned!"

"Aha, selvfølgelig er malingen kald!" la Flodi til og reiste seg opp fra haugen. "Stjernemaleren Bobotron vil jo at alle skal fryse, så han kan male dem hvite lettere!"

Flodi stod der dryppende våt av den kalde hvite "malingen" og følte seg plutselig ganske svimmel og rar.

"Vent litt!" sa han og holdt seg til det store hodet sitt. "Jeg har jo glemt å spise frokost!"

"Frokost?" spurte Pølse forvirret. "Nå?"

"Selvfølgelig nå!" sa Flodi alvorlig og pekte på seg selv. "Ingen kan slåss mot farlige stjernemalere på tom mage! Vi trenger skikkelig mat før vi kan gå til angrep igjen!"

"Det høres faktisk som en god idé," sa Bomb og lyste opp som en lyspære. "Det er tilfeldigvis min tur til å lage mat i dag!"

De bompet og løp alle sammen tilbake inn i det varme, trygge huset, hvor de ristet av seg mest mulig av den klebrige hvite "malingen".

"Nå skal dere få den aller beste frokosten i hele verden!" sa Bomb stolt og marsjerte bestemt ut på kjøkkenet som en militær kokk.

Det var bare ett lite problem: Bomb laget bare mat som han selv likte best. Og det han likte aller best i hele verden var eksplosjons-mat — mat som knaste, spraket og fikk ham til å føle seg klar for alt.

"Her har dere sprø knekkebrød!" sa han fornøyd og satte fram en stabel så høy at den lente seg.

"Og her er brødskiver med knas!" Han kom med en tallerken full av ristet brød som var nesten litt for ristet.

"Og mine hemmelige favoritt-krydder!" Bomb strødde litt på toppen. Det knitret svakt.

Vennene så på det enorme festmåltidet med store, bekymrede øyne.

"Er du helt SIKKER på at vi skal spise så mye eksplosjons-mat?" spurte And forsiktig og snuste på den dampende maten. "Det lukter ganske... intenst."

"Selvfølgelig!" sa Bomb og slo seg stolt på brystet. "Eksplosjons-mat gir mot i lunten. Og vi trenger all den lunte-moten vi kan få for å bekjempe Stjernemaleren Bobotron!"

"Bomb har rett," sa Flodi bestemt og satte seg ved bordet. "Vi trenger alle kreftene vi kan få for å bekjempe kjempen. Spis opp, alle sammen!"

De spiste og spiste. Det smakte faktisk ganske godt, særlig hvis man lot være å spørre hva de små svarte prikkene i krydderet var.

"Skal vi leke gjemsel mens vi venter på at maten virker?" foreslo Pølse.

"NEI!" sa alle de andre i kor.

"Det er ingen vits," sa Bomb og pekte på Shelly. "Sist gang brukte vi to timer på å lete. Hun satt inni en vase."

"Vasen stod på bordet," sa And.

Shelly smilte beskjedent og trakk hodet litt inn i skallet.

Rundt bordet begynte Bombs lunte å gnistre.

Først bare litt.

Så litt mer.

Så så mye at Pølse lente seg bakover.

"Bomb," sa And. "Lunten din."

"Det betyr at eksplosjons-maten virker!" sa Bomb fornøyd.

Plutselig lyste Flodis ansikt opp, og han hoppet opp fra stolen så fort at den veltet.

"VENT LITT!" utbrøt han og pekte oppover mot taket. "Bomb har jo eksplosjons-kraft i lunten nå!"

Han hoppet rundt begeistret i hele stua mens tankene hans jaget. "Bomb! Dine eksplosjons-superkrefter kan få oss helt til skyene der Stjernemaleren Bobotron bor!"

"Eksplosjons-mat og rakettplaner!" sa Bomb fornøyd og nikket så lunten hans gynget. "Det er akkurat min spesialitet!"

"Vi lager en Bomb-rakett!" sa Flodi triumferende og viftet vilt med armene. "Vi bygger en trygg plattform, Bomb gjør en helt liten kontrollert eksplosjon under den, og så flyr vi rett opp til skyene!"

"Det... det kunne faktisk funke," sa Shelly imponert og tenkte seg om. "Hvis vi får nok kraft..."

De jobbet hardt i garasjen og bygde den beste Bomb-rakettplattformen som noen gang var blitt laget. Den var laget av papp, tape, en gammel bakeplate, to puter og et lokk fra en lekekasse.

"Er alle klare for oppskytning?" spurte Flodi høytidelig.

"Jeg har eksplosjonsstyrke i lunten!" sa Bomb og rettet seg opp.

"Jeg holder fast!" sa Pølse og slengte hele den lange kroppen rundt plattformen.

"Vinger klare!" sa And og spredte vingene.

"Skall klart!" sa Shelly og trakk hodet litt inn.

"Og jeg har bompe-kraft!" sa Flodi stolt og slo seg på brystet. "Den sterkeste av alle krefter som ikke er Bomb."

"Okei da!" ropte Flodi som kommandant. "3... 2... 1... BOMB, VÆR LITT KONTROLLERT!"

Bomb lukket øynene.

"Dette blir veldig kontrollert," sa han.

Det ble ikke veldig kontrollert.

KABOOOOOM!

Plattformen skjøt oppover som en pannekake noen hadde slått underfra med en komet.

"DET VAR KONTROLLERT!" ropte Bomb mens han snurret rundt sin egen lunte.

"DET VAR HELT UKONTROLLERT!" ropte And.

"Men det virker!" ropte Pølse.

Det gjorde det. De fløy oppover gjennom lufta, høyere og høyere og høyere, helt til de plutselig landet med et mykt dunk i de hvite, fuktige skyene høyt over jorden.

Der oppe i skyene var alt kaldt og hvitt og fuktig. Den kalde tåka la seg over dem som et vått teppe, og når Flodi slikket seg rundt munnen, smakte lufta som ingenting. Ikke engang ingenting. Bare kaldt. De kunne knapt se hendene foran seg i all den tykke, hvite tåka.

Noe beveget seg langt borte i det hvite.

Ikke mot dem. Bare der borte.

Det var en enorm skikkelse. Så stor at den først så ut som en del av skyene. Den stod bøyd over himmelen med to pensler i hendene og malte langsomt. Ett strøk. Pause. Ett strøk til.

Han hadde ikke merket dem.

Det var nesten verre.

"Han ser ut som en fjellside med armer," hvisket Pølse.

"Men vent," sa And og rufset fjærene. "Hva skal vi egentlig SI til ham? Vi kan ikke bare rope 'slutt å male' til noen som er hundre ganger større enn oss."

"Det er meg, Flodi!" ropte Flodi modig oppover. "Den eneste ekte Flodi! For det finnes bare én Flodi, og det er meg, for alle andre som heter Flodi er jo ikke Flodi!"

Penselen stoppet.

Den enorme skikkelsen snudde seg langsomt. Først hodet. Så skuldrene. Så hele kroppen.

Øynene hans var ikke røde fyrtårn. De var store, mørke lamper som hadde stått på for lenge.

"Hvem..." sa han.

Stemmen var dyp. Ikke torden. Mer som en dør som ikke hadde blitt åpnet på hundre år.

"Hvem er dere?"

"Han er Flodi," sa Pølse enkelt.

"Flodi er Flodi," nikket And.

"Det er bare sånn han er," la Shelly til.

"Du kan ikke ødelegge verden vår, Stjernemaleren Bobotron!" ropte Flodi modig oppover, selv om han skjalv som et aspeløv av skrekk.

"BOBOTRON?!"

Kjempen stoppet. Malerpenslene hang stille i lufta. De mørke øynene blinket — én gang, to ganger. Rundt dem ble det helt stille. Selv vinden stoppet.

"Bobotron," sa han lavt.

Det hørtes rart ut. Som om navnet var for gammelt til å passe i munnen hans.

"Hvem sa det?" spurte Bobotron.

Ingen svarte med en gang.

Penslene hans dryppet. Hvit maling falt fra dem i tunge dråper, og der dråpene traff skyene under dem, FROSSET de fast.

"Ingen har sagt navnet mitt før," sa Bobotron lavt. "Ikke på hundre år. Ikke på tusen." Penslene strammet seg i hans grep. "DA SKAL DERE huske det. Når jeg er ferdig, skal HELE himmelen kjenne navnet mitt — fordi den ikke har farger lenger. Bare hvitt. Bare meg."

"Se," hvisket Pølse og pekte ned. "Der malingen treffer, blir skyene harde. Som is."

Malingen var ikke bare hvit. Den var KALD. Og der den la seg, ble ting stive og faste og glitrende, som om den LÅSTE ting på plass.

Men så ristet Bobotron på seg. De mørke lampene i øynene hans ble skarpere.

"Det spiller ingen rolle," sa han.

"Jeg er supersmart," sa Flodi og slo seg på brystet. "Jeg regnet det ut med mitt geni-hode!"

"Sola var feil," sa Bobotron. Han så ikke sint ut da han sa det. Han så sikker ut, og det var nesten like skummelt. "Den var for gul. For skarp. For full av farger som ikke holdt seg i ro. ROT."

"Jeg kommer fra den mørke siden av månen," fortsatte han. "Der er alt stille. Der er hvitt vakkert. Der forandrer ingenting seg før jeg sier det. Det er PERFEKT."

"Så jeg lager en ny sol," sa Bobotron. "En riktig sol. En sol som ikke bråker med alle fargene sine. En sol som holder seg i ro når jeg sier den skal."

"Du kan ikke lage en ny sol!" ropte Flodi oppover til den enorme kjempen.

"Jeg har gjort det lenge," sa Bobotron.

Han løftet penselen igjen.

Ikke for å slå dem.

For å male videre.

Men de stod i veien.

And fløy opp og fikk oversikt over hele slagmarken. "Jeg ser alt herfra!" ropte hun nedover. "Bomb — røykskyer!"

Bomb samlet seg og ristet lunten. Den var fortsatt litt svidd etter oppskytningen, men den gnistret.

PFF!

En liten svart røyksky fylte lufta rundt Bobotrons hode.

Bobotron blunket langsomt og blåste bort røyken med ett eneste pust.

"Den slags liten tåke er ingenting mot min," sa han. "Jeg har malt tåke i tusen år."

"Pølse — beina hans!" ropte And.

Pølse strakte den lange, bøyelige kroppen sin og skjøt seg ut som et rødt lasso. Han snurret seg rundt Bobotrons enorme bein.

Men Bobotron svingte malerpenselen ned over beina sine. Kald, hvit maling fløt nedover Pølse-lassoen — og frøs den til en stiv, hvit pinne på et øyeblikk. Pølse falt ned på skyen med et dunk.

"PØLSE!" ropte Flodi.

"Jeg har det bra," pep Pølse fra bakken. "Bare litt frossen. Jeg tiner snart!"

"And — egg!" ropte Flodi.

And dykket ned i full fart. SPLAT! SPLAT! SPLAT! — egg traff Bobotron rett i de mørke lampeøynene.

"Aa," sa Bobotron — men så svingte han malerpenselen sin og malte rolig over eggene med kald, hvit maling. Et øyeblikk senere var alt like hvitt.

"Alt dere gjør blir hvitt igjen," sa Bobotron. "Det er det maling gjør."

Han svingte begge penslene ned mot dem. En enorm bølge av kald, hvit maling skylte over skyen de stod på.

Skyen begynte å fryse til is rundt føttene deres. Shelly trakk hodet helt inn i skallet. Bombs lunte ble dekket av maling og slukket med en hvesende lyd.

"Lunten min!" pep Bomb. "Den er VÅT! Jeg kan ikke sprenge!"

And prøvde å fly opp igjen, men vingene var dekket av tung, kald maling. "Jeg kan ikke fly!" ropte hun og dalte ned ved siden av Pølse.

Flodi kjente isen krype oppover potene. Han prøvde å bompe — men selv bompene gikk saktere nå.

Bomb gnistret svakt mot lunten med begge nevene. "Hvis jeg bare kunne sprenge én GANG til..."

"Vi taper, Flodi," sa Pølse stille fra skyen.

Flodi snudde hodet opp ned. Tankene gikk saktere, fordi det var så kaldt, men de gikk. Han tenkte SÅ hardt at ørene nesten begynte å bruse.

Og plutselig husket han noe.

Ingen har noen gang sagt navnet mitt før. Ikke på hundre år. Ikke på tusen.

Flodi snudde hodet riktig vei igjen. Øynene var store.

"VENNER!" hvisket han. "Vi kan ikke SLÅ ham. Han er for stor!"

"Det merker vi," pep Bomb fra den frosne lunten.

"Men vi trenger ikke å slå ham. Vi kan GJØRE HAM FORVIRRET!"

"Forvirret?" hvisket Shelly fra skallet.

"Så dere det da vi sa navnet hans?" sa Flodi. "Han stoppet helt. Bare et øyeblikk. Det er der vi kan slå inn — i den lille pausen!"

"Han blir rar når vi sier navnet hans," sa And langsomt. "Han stopper opp. Da kan vi forvirre ham."

"AKKURAT!" Flodi nikket ivrig. "Shelly — du må gjemme oss alle! Hvis vi er usynlige, må han TELLE for å se oss. Og hvis han teller, må han bruke hodet sitt. Hodet hans kan IKKE male OG telle samtidig!"

"Og jeg?" spurte Bomb.

"Du tørker lunten. Du kommer kanskje til å trenge den."

"Og jeg?" spurte And.

"Du fra lufta — sier hvor jeg skal bompe når tiden er inne."

"Og du, Flodi?" spurte Pølse.

Flodi snøftet. Tankene falt på plass — nesten.

"Jeg skal SNAKKE til ham. Jeg skal si navnet hans gang etter gang. Jeg skal la ham VITE at vi vet hvem han er."

Shelly krøp ut av skallet. "Det er en plan."

"Det er en flodi-plan," sa Flodi alvorlig. "Den beste sorten."

Shelly krøp fram fra skallet.

Shelly var ikke bare flink til å gjemme seg. Hun var verdensmester i gjemsel.

Det var derfor ingen foreslo gjemsel med Shelly hvis de hadde andre planer før våren.

"Jeg har aldri gjemt så mange på én gang," sa hun.

"Du er Shelly," hvisket Flodi. "Du finner alltid et sted."

"Det er egentlig motsatt," sa Shelly.

Så lukket hun øynene og samlet alle gjemsel-kreftene sine.

"GJEMSEL-ANGREP!" ropte hun høyt og sendte ut usynlige, magiske bølger som spredde seg rundt dem alle sammen.

WOOOSH!

I ett øyeblikk ble alle fem vennene helt usynlige, som om de var blitt suget inn i lufta selv!

"Hva i all verden?!" brølte Stjernemaleren Bobotron og snurret rundt. "Hvor ble dere av? Jeg ser dere ikke!"

"Han må telle til tre for å kunne se oss igjen," gliste Shelly fornøyd.

"Grr... Hva i alle dager, jeg må telle før jeg kan se igjen!" sa Bobotron sint og presset hendene mot hodet. "EN... TO... ehh... hva kommer etter to?"

Men akkurat da begynte det å skje noe helt merkelig og kaotisk inne i Bobotrons enorme hode. Tallene begynte å rope i munnen på hverandre!

"Jeg er nummer en!" ropte Tall En. "Alle sier 'nummer en er best'! Det er jeg som starter tellingen!"

"Men ingen vil ha bare ÉN vaffel," svarte Tall To. "Alle vil ha to! Jeg er mye viktigere!"

"Jeg er så enormt stor at jeg ikke engang får plass i hodet hans!" tordnet Tall Tre.

"Tallene krangler i hodet mitt!" ropte Bobotron og holdt seg til det enorme hodet sitt med begge hendene. "Jeg forstår ingenting! Slutt å krangle!"

Inne i Bobotrons forvirrede hode fortsatte tall-krangelen i full fart:

"Og dessuten — alle tellinger starter med meg!" fortsatte Tall En. "Uten meg blir det bare rot!"

"Men uten meg finnes det ingen par!" svarte Tall To. "Ingen par sokker! Ingen par votter! Et liv med bare ÉN sokk — er det verdt å leve?"

"Dere er begge latterlig små!" tordnet Tall Tre. "Jeg er så stor at jeg er et tre! Og trær er høyere enn alt!"

"Slutt å krangle inne i hodet mitt!" ropte Bobotron.

"Flodi!" hvisket And fra lufta. "Se — jo mer tallene krangler, jo mer mister han konsentrasjonen! Han kan ikke telle OG tenke samtidig!"

"PERFEKT!" hvisket Flodi. "Hold ham distrahert! Jeg sniker meg bak!"

Mens Bobotron holdt seg til hodet og vreid seg i forvirring, bompet Flodi seg helt lydløst rundt kjempen.

"To komma ni? To og en halv? To og tre fjerdedeler?" prøvde Bobotron. "Hvor er dere? Jeg ser dere fortsatt ikke!"

"BOBOTRON!" ropte Flodi ut i tåka.

Bobotron stoppet midt i tellingen. Hodet hans rykket.

"H-hvordan...?"

"Vi vet hvem du er, Bobotron! Du vil male alt hvitt fordi du ikke tåler at verden har farger!"

"Jeg trenger INGEN!" tordnet Bobotron. "Jeg har penslene mine! Jeg har malingen min! Jeg har hvitt — og det er mer enn dere har!"

Så strammet han de enorme hendene rundt skaftene igjen.

"Jeg er så høyt at ingen noen gang kan nå meg!" ropte Tall Tre og lagde enda mer kaos inni hodet hans.

"Han er helt åpen bakfra!" hvisket And ned til Flodi. "NÅ! Mens han er forvirret av seg SELV!"

"Dette er for sola, for Benjamin og for Tre — det aller største tallet som finnes!" hvisket Flodi bestemt til seg selv.

Med all sin gjenværende bompe-kraft samlet i en eneste, mektig bompe, tok han sats og slo til!

MEGA-EPISK STRATEGISK BOBOTRON-BOMP!

"Hva skjer?!" skrek Stjernemaleren Bobotron. "Tallene krangler fortsatt i hodet mitt! Jeg forstår ingenting av dette!"

WOOOOOOOOOOSH!

Bobotron fløy som en rakett gjennom hele verdensrommet, forbi månen som så ut som en hvit bolle, forbi alle de andre planetene, helt til Jupiter-månen Europa som var dekket av tykk is!

"Jeg kom aldri forbi to!" ropte han mens han fløy gjennom verdensrommet som en komet. "Tallene bråkte altfor mye!"

KRÆSJ! Han landet på den iskalde Europa-månen og skled langt bortover isen før han stoppet.

"Argh! Det er altfor kaldt her!" ropte Stjernemaleren Bobotron langt, langt borte fra jorden. "Og tallene mumler fortsatt i hodet mitt!"

Han satte seg opp. Stirret på den hvite isen rundt seg. Stirret på stjernene over.

"VENT LITT," sa han plutselig, og stemmen ble pompøs igjen. "Hvitt så langt jeg ser! HVITT som GJØR HVA JEG VIL! Endelig en plass som FORSTÅR meg!"

Han løftet en pensel høyt opp i lufta.

"Stjerner skal MALES! Hele månen skal MALES! Og når jeg er ferdig, skal hele verdensrommet være EN stor, hvit, perfekt FLATE!"

Han prøvde å reise seg. Han skled på isen. Han falt på rumpa.

"Det er bare en START," sa han bestemt fra rumpa. "Bare en START."

Ingen hørte ham. Han var altfor langt borte.

I det øyeblikket Stjernemaleren Bobotron forsvant, skjedde det noe helt utrolig.

"Se!" ropte Flodi fra skyene. "Den hvite malingen slutter å falle! Bobotron kan ikke lenger søle!"

Skyene rundt dem begynte å bli tynnere og tynnere, og plutselig begynte sollys å skinne gjennom dem. Der de stod høyt oppe i skyene kunne de se de mest fantastiske tingene!

Tynne, gylne solstråler stakk gjennom skyene som lange, glitrende fingre. Og det så ut som om små, lyse prikker danset oppover langs strålene — som om de fløy opp mot sola!

"SER DERE DET?!" ropte Flodi og pekte vilt. "Sola samler alle bitene sine! De farer oppover langs solstrålene!"

Det så virkelig ut som om de små sola-bitene forlot trærne nede på jorden og svevde oppover mot sola langs de gylne strålene.

"Sola blir hel igjen!" jublet Pølse.

"Og skyene forsvinner!" la And til.

Det var sant. For hver sola-bit som svevde oppover, ble skyene rundt dem tynnere. Det var som om sola-bitene tok med seg all den hvite tåka på veien oppover.

"Bobotron kan ikke lenger bruke skyene som maling!" sa Flodi stolt. "Sola tar tilbake alt som er hennes!"

Etter bare noen minutter var himmelen helt klar og blå, og sola skinte varmt og gyllent over hele Norge. Solstrålene var ikke lenger synlige som tynne fingre — de var blitt vanlig, usynlig sollys igjen.

"Nå må vi komme oss ned," sa Shelly. "Men hvordan?"

"Jeg har en idé!" sa Flodi. "Vi hopper ned alle sammen, men Bomb kan være pute, And kan være fallskjerm med vingene sine, og Shelly kan beskytte oss med skallet sitt!"

"Det... det kunne faktisk funke," sa And og tenkte seg om.

"La oss prøve!" sa Bomb modig.

Bomb rullet seg sammen nederst som en rund, myk pute, Flodi og Pølse klamret seg fast i midten, Shelly holdt skallet over dem som et beskyttende tak, og And spredte vingene sine så bredt hun kunne øverst for å bremse fallet.

"Klar?" ropte Flodi.

"KLAR!" ropte alle sammen.

De hoppet ut fra skyene og falt mykt og trygt nedover gjennom den klare lufta. And brukte vingene som fallskjerm, Bomb var perfekt som pute når de landet, og Shellys skall beskyttet dem mot alle grener på veien ned.

DUNK! De landet i hagen, alle sammen i en stor haug oppå hverandre.

"Kan... noen... flytte seg..." pep Bomb fra helt nederst i haugen, flatklemt under alle vennene sine. "Jeg tror Flodi sitter på lunten min."

"Beklager!" sa Flodi og rullet av.

En etter en krabbet de opp, og Flodi trakk pusten dypt.

"Vi klarte det!" jublet alle sammen.

En time senere kom Benjamin hjem fra skolen. Han så litt forvirret ut da han tok av seg lua, skjerfet, vantene og den tykke boblejakka.

"Rart," mumlet han til seg selv. "Det snødde så mye i morges, men nå er det jo helt borte..."

I stua møtte han fem veldig stolte venner som så ut som de nettopp hadde reddet hele verden.

"Benjamin!" ropte Flodi og løp bort til ham. "Vi beseiret Stjernemaleren Bobotron og reddet sola!"

Alle snakket i munnen på hverandre. "Gjemsel-angrep!" ropte Shelly. "Bomb-rakett!" ropte Bomb. "Pølse-lasso!" ropte Pølse og svingte seg rundt bordbenet.

"Og JEG bompet ham helt til Europa-månen!" sa Flodi triumferende og bompet litt for å vise det.

Benjamin så ut gjennom vinduet på det solbelyste treet og den vakre ettermiddagen hvor sola skinte varmt og gyllent. Han lyttet med et stort smil.

"Stjernemaleren Bobotron? Og tallene kranglet inne i hodet hans?"

"AKKURAT!" sa alle sammen i kor. "Tre er jo det aller største tallet som finnes i hele universet!"

Benjamin så ut på Tre. De siste dråpene glitret på grenene som små, gule prikker.

"Da var det bra dere passet på," sa han.

Han ble stående ved vinduet litt til.

"Dere er de aller beste heltene som finnes," sa han varmt og ga hver av dem en klem.

Og mens sola skinte gult og varmt over dem og verden var trygg igjen, la Flodi seg ned for en velfortjent og varm hvil. Han hadde reddet sola, Benjamin og Tre med hjelp fra de aller beste vennene i hele verden.

De var dekket av hvite flekker, luktet litt av ristet brød og svidd lunte, og så ut som de hadde vunnet en krig.

For Flodi visste det han trodde, og trodde det han visste. Og i hans verden var gjemsel-angrep, Bomb-raketter og tall-krangling de aller beste superkreftene som fantes.

Og Stjernemaleren Bobotron? Han satt på den iskalde Europa-månen langt, langt borte, og lagde dramatiske planer om å male alt han så helt riktig hvitt. Han kom ingen vei fordi han alltid skled når han prøvde å reise seg.

Men han ga seg ikke.

Og isen ved siden av ham var stor nok til at det kanskje en dag kunne lande noen andre der.

SLUTT