"TRETTIFEM GRADER!" ropte Flodi og bompet tre ganger rundt på balkongen i Sør-Frankrike. "En! To! Tre! Tre bomper for trettifem grader!"

Han stoppet midt i bompet. Blunket. Vippet på hodet. Kjente etter i hele kroppen.

"Benjamin," sa han sakte, "det har skjedd noe merkelig."

Benjamin, som nettopp hadde pakket ut de siste tingene fra kofferten, tørket svette fra pannen. "Hva da, Flodi?"

"Jeg fryser ikke."

Benjamin lo. "Ja, det er jo trettifem grader. Det er ganske varmt."

"Nei, du skjønner ikke," sa Flodi og så på potene sine som om de tilhørte noen andre. "Jeg fryser ALDRI ikke. Jeg fryser ALLTID. Selv under tre tepper hjemme fryser jeg. Men nå... nå føler jeg meg bare... normal."

Normal. Flodi smakte på ordet. Det passet ikke helt i munnen.

"Kanskje det er dette alle andre føler hele tiden?" sa han forundret. "Bare... vanlig? Ikke for kaldt, ikke for varmt, bare... midt i?"

Han så ned på potene sine. Hjemme i Norge prikket det alltid i dem — hutrefryse-flodikraften som boblet under overflaten. Men nå? Ingenting. Potene var bare... varme.

"Hutrefryse-flodikraften min," hvisket han. "Den er borte!"

"Borte?" sa Todd.

"Den virker jo bare når jeg kjenner meg kald! Og nå fryser jeg ikke! Det er som å ha en paraply når det ikke regner — den er der, men den gjør ingenting!"

"Det høres ut som et luksusproblem," sa Todd tørt.

Todd var Benjamins hjemmelagde pute-bamse — firkantet, blå og grønn, med grønne frynser langs kantene og ett eneste øye midt på. Benjamin hadde sydd ham selv, og Todd var veldig stolt av å være et originalt kunstverk, selv om han så ut som en pute med personlighet.

Platypus, den svarte nebbdyr-bamsen, stakk hodet ut fra Benjamins bag og myste mot solen. "Interessant," sa han praktisk. "Vi er langt sør. Her kan det være mye å studere."

I kofferten var det bare plass til tre, og Todd og Platypus hadde aldri vært med på tur før. Pølse, And, Tiger og de andre vennene hjemme hadde vinket dem av gårde fra vinduet.

Flodi bompet ut på balkongen for å se seg rundt. Foran dem, rett under balkongen, lå noe han aldri hadde sett før. En stor, firkantet flate fylt med blått, skinnende vann. Ikke en elv. Ikke en innsjø. Noe helt annet.

"Benjamin," sa Flodi og pekte ned. "Hva er det DER?"

Benjamin kom ut på balkongen. "Det er et svømmebasseng, Flodi. Et basseng. Man bader i det."

Flodi stirret ned på det blå vannet med rynket panne. Det lignet på noe. En munn? Et øye? Kanskje en larve?

"Benjamin," sa Flodi, "er du sikker på at det ikke er noe farlig med det bassenget?"

"Det er bare et vanlig basseng, Flodi," sa Benjamin. "Man leker, plasker, spruter og svømmer fram og tilbake i det."

"Fram og tilbake, hvorfor det?" spurte Flodi.

"Man svømmer for å svømme, Flodi. For å ha det gøy."

Flodi så ned på det stille, blå vannet med dyp mistanke. Rundt bassenget gikk eldre mennesker med solhatter og strenge ansiktsuttrykk. De patruljerte langs kanten som vakter.

"Og alle de rynkete menneskene?" hvisket Flodi. "Hva gjør DE rundt det?"

"Det er pensjonister, Flodi," sa Todd. "Gamle mennesker som er på ferie."

"Og se!" pekte Flodi. "Skilt!"

Ved bassengkanten hang et stort skilt med regler:

BASSENG-REGLER:

• INGEN STUPING
• INGEN HOPPING
• INGEN HØYE ROP
• INGEN FLYTEUTSTYR
• INGEN BADING ETTER KL. 20:00

"Så mange ting som er forbudt!" sa Flodi og myste ned. "Hva slags vann trenger SÅ mange regler? Vannet hjemme i springen har ingen regler!"

"Det er bare vanlige bassengregler," sa Benjamin og gjespet. "Bassenger kan være farlige for små barn, men for meg er det trygt. Skal vi gå ned og ta en dukkert?"

"Er det farlig?" ropte Flodi. "Og så skal du utti det? Jeg tror jeg heller vil observere herfra."

Han satte seg på balkongen.

"Det er varmere her oppe. Ingen vind. Trygg avstand. Perfekt passe-på-plass."

Benjamin ristet på hodet og smilte. "Greit da. Dere kan passe på tingene våre."

---

Benjamin dro ned til bassenget. Flodi satte seg på den varme balkongen med Todd og Platypus.

Men Flodi klarte ikke å konsentrere seg. Det var noe galt. Noe DEILIG galt. Solen varmet balkongen som et gigantisk teppe, og steinflaten under ham kjentes ut som en varm seng. Varme ovenfra. Varme nedenfra. Varme fra sidene.

"Denne varmen," mumlet han og strakte seg ut på ryggen. "Den er... den er som å bli klemt av solen."

Han gjespet stort.

"Flodi?" sa Todd. "Skal du ikke observere bassenget?"

"Mm," sa Flodi med halvlukkede øyne. "Jeg observerer. Innvendig. Med lukkede øyne ser man bedre innover."

"Det er ikke sant," sa Todd.

"Jo, for da slipper man å bli forstyrret av alt man ser," mumlet Flodi og la den ene poten over øynene. "Jeg kan bruke super-snuten i stedet. Da lukter man mer og ser mindre. Derfor forstår man bedre. Det vet alle Flodier..."

Todd og Platypus så på hverandre. Flodi begynte å snorke svakt.

Nede i bassenget svømte Benjamin. Han dykket under vann, spratt opp igjen, svømte fra vegg til vegg og lå på ryggen og så opp i den blå himmelen. Han ble der i over en time.

Flodi sov gjennom det hele, drømmende og varm i hele kroppen. Han snorket mykt med den store snuten vendt mot solen.

---

"Flodi! Vi er tilbake!"

Flodi våknet med et rykk. Benjamin stod i balkongdøren, dryppende og smilende, med et håndkle over skuldrene. Han holdt frem hendene sine.

"Se, Flodi! Svømmehud!"

Flodi blunket søvnig og prøvde å fokusere. Benjamins fingre var helt rynkete. Huden var skrukket og hvit på tuppen av hver finger, som om noen hadde krøllet den med en blyant. Og øynene hans var røde rundt kantene. Ikke veldig røde, men røde nok til at Flodi la merke til det gjennom soldøsen.

Benjamin hostet litt. "Svelget litt vann," sa han og lo. "Det smaker rart — litt som kjemikalier."

"Hæ?" sa Flodi og gned seg i øynene. "Hva har skjedd med HENDENE dine? Og ØYNENE? Og hvorfor HOSTER du?"

"Det skjer alltid når man bader lenge," lo Benjamin. "Rynkete fingre, litt røde øyne fra kloret, og noen ganger svelger man litt vann. Helt normalt! Og vet du hva mamma sa?"

Benjamin satte seg ned ved siden av Flodi med et stort smil. "Hun sa at jeg er en skikkelig BADELØVE! Fordi jeg liker å bade så mye!"

Men Flodi lå fortsatt i en varm halvdøs. Solen hadde gjort ham doven og myk. Han hørte ordene, men de kom i feil rekkefølge inn i hodet hans.

"Bade..." mumlet han søvnig. "Løve... rynker... røde øyne... hoste... lenge..."

"Ja, mamma lo og sa 'du er jo blitt en skikkelig badeløve, Benjamin!'" gjentok Benjamin stolt. "Det er fordi jeg var i bassenget i over en time!"

Flodi nikket sakte, men øynene hans var allerede i ferd med å lukke seg. "Mmm. Badeløve. Rynker. Røde øyne. Hoste. Lenge i vannet..."

Benjamin smilte, ga Flodi et klapp på hodet, og gikk for å dusje.

Flodi lå igjen på balkongen. Ordene roterte langsomt rundt i hodet hans som løse puslespillbiter.

"Badeløve," mumlet han. "Rynker. Røde øyne. Hoste. Lenge."

Men solen var så deilig, og for første gang på lenge var han ikke kald. De store puslespillbitene fikk vente.

---

Flere timer senere, lenge etter at solen og månen var ferdig med dagens gjemsel, satt Flodi fortsatt på balkongen. Benjamin hadde spist middag, kost seg med en stor is og var nå klar for å legge seg etter en lang dag i solen.

Todd og Platypus satt ved siden av Flodi i den varme kvelden. Luften var fortsatt varm, og sirisser sang i buskene nedenfor.

"Det var en fin dag," sa Todd.

"Mm," sa Flodi, nå våken igjen etter sin lange soldøs.

Da skjedde det noe nedenfor dem.

Bassenget, som hele dagen hadde ligget stille og blått og uskyldig, forandret seg. Lys tentes under vannet. Men ikke vanlige lys. Røde lys. Blå lys. Grønne lys. De skiftet farge sakte, og det blå vannet ble til rødt, så til grønt, så til lilla.

Og lysene var ikke stille. De pulserte. Ikke jevnt, som en lyspære. Ujevnt. Som noe som pustet.

"Se," hvisket Flodi og grep Todd i frynsene. "Se på bassenget."

De stirret ned. En svak vind lagde krusninger i vannet, og krusningene fikk lysene til å danse og flimre. Det så ut som om hele bassenget levde — pustende, skiftende, våkent.

"Det er bare bassengbelysning," sa Todd. "De skrur den på om kvelden."

Men Flodi hørte ikke. Han stod helt stille og stirret. Bassenget om dagen — dødt, stille, tomt. Bassenget om natten — pulserende, lysende, levende. Som noe som sov om dagen og VÅKNET om natten.

"Platypus," hvisket Flodi uten å ta blikket fra lysene. "Kjenner du noe?"

Platypus lukket øynene og konsentrerte seg.

"Vibrasjoner," sa han stille. "Svake. Fra vannet. Nebbdyr kan føle elektrisitet, vet du. Selv kosedyrnebbdyr. Litt, iallfall."

Flodi kjente en kald kiling nedover ryggen som ikke hadde noe med temperaturen å gjøre. For første gang på hele denne varme, deilige dagen, frøs han.

"Vi går og legger oss," sa han stille.

---

De krøp inn i sengen ved siden av Benjamin og lå i mørket. Flodi stirret i taket. Puslespillbitene fra dagen flyttet på seg igjen. Sakte. En etter en.

Badeløve. Rynker. Røde øyne. Hoste. Lenge i vannet.

Lysene som pustet. Vannet som våknet om natten. Lukten av noe merkelig — kjemisk og skarpt — som hang over bassenget hele dagen.

Benjamins fingre — de rynkete fingrene som så ut som noe GAMMELT. Noe forandret.

Flodi snudde hodet og kikket på Benjamins hånd som lå oppå dynen. Fingrene var glatte igjen. Rynkene var borte.

"Todd," hvisket han. "Rynkene er borte."

"Han har vært ute av vannet i flere timer," sa Todd. "De går tilbake til det normale."

"Tilbake til normalt," gjentok Flodi langsomt. "Men de KOM da han var i bassenget. Og de FORSVANT da han var borte fra bassenget."

Han la seg tilbake og stirret i taket.

"Som om bassenget gjør noe med ham," hvisket han. "Noe som bare varer en stund. Men hva om det varer lenger og lenger for hver gang?"

"God natt, Flodi," sa Todd.

Men Flodi sov ikke. Puslespillbitene fant sakte plassene sine.

Badeløve. Rynker. Røde øyne. Hoste. Et basseng som våkner om natten. En lukt som ikke er vanlig vann.

"Badeløve," hvisket han til seg selv i mørket.

Og for første gang begynte ordet å bety noe helt annet enn det Benjamin hadde ment.

Tidlig neste morgen var bassenget blått og uskyldig igjen. Ingen røde lys. Bare små bølger som gikk fram og tilbake mens solen lekte i vannet.

Lenge før noen begynte å bade, kom en mann i blå arbeidsklær ut til bassenget. Han dro en lang børste over bunnen. Så fisket han opp blader med et nett. Til slutt åpnet han et lite skap, tok ut en flaske og helte noe i vannet.

"SE!" hvisket Flodi. "Den mannen PLEIER bassenget! Han er der HVER morgen FØR bassenget åpner!"

"Det er bassengvaskeren," sa Todd. "Han holder bassenget rent."

"Rent? Det er det han VIL at vi skal tro!" Flodi smalnet øynene. "Han børster bunnen forsiktig med den lange stangen. Det er jo en MASSASJE! Han masserer plaskifanten for å vekke den!"

"Han fjerner skitt," sa Todd. "Og hva er en plaskifant?"

"Og nettet!" fortsatte Flodi. "Han STELLER den! Fjerner ting fra øynene! Hvem gjør det for noen andre enn et LEVENDE VESEN?"

"Alle som har et basseng," sa Todd. "Men denne plaskifanten, Flodi — hva er det?"

"Og så — det aller viktigste — han heller noe i vannet fra en flaske! Transformasjonsmarinade!"

"Det er klor," sa Todd. "For å holde vannet rent. Og denne plaskifanten du nevnte — jeg har ikke hørt om det før."

Flodi snuste i luften. "Og den LUKTEN! Kjenner dere den? Den skarpe, kjemiske lukten fra bassenget?"

"Klor," gjentok Todd. "Det er helt vanlig i bassenger."

"Flodi tenker for høyt til å høre deg," hvisket Platypus til Todd. "La ham bli ferdig."

Todd så på Flodi som bompet opp og ned mens han snakket. "Det kan ta en stund."

"Klor er hva menneskene kaller det," sa Flodi og pekte med en alvorlig pekefinger. "Men det lukter ikke som vanlig vann. Det er badeløveduften! Sånn kjenner de igjen sitt eget territorium!"

"Det er desinfisering," sukket Todd.

"Des-inn-fis-ering," gjentok Flodi sakte, som om han smakte på ordet. "Ja, det høres jo ut som et magisk ritualord! Dess inn i fisken og ring — det er nok en gammel badeløve-besvergelse!"

Todd stirret på Flodi i tre hele sekunder uten å si noe.

Senere våknet Benjamin, smurte seg med solkrem og rakk å nyte solen fra balkongen i hele tre minutter før magen begynte å rumle.

"Flodi, vi skal på butikken og handle frokost, men storebror sover så lenge at jeg bader før vi spiser. Vil dere bli med?" spurte Benjamin.

"Jeg tror jeg passer på herfra," grublet Flodi.

"Ok, kos dere i solen da," sa Benjamin før de ruslet ut av leiligheten.

Flodi satte seg på balkongen med Todd og Platypus. Denne gangen var han HELT våken.

En eldre mann med solhatt stod ved grinden til bassenget. To barn løp mot vannet, men mannen sperret veien med armene. Barna snudde skuffet og gikk. Mannen ble stående ved grinden som en vakt.

"SER DERE?" hvisket Flodi. "Han stenger dem UTE! Han BESKYTTER barna! Den mannen VET noe om det bassenget som barna ikke vet!"

"Bassenget åpner klokken ni," sa Todd. "Nå er den kvart på."

"Regler skrevet av HVEM? Og HVORFOR?" sa Flodi og løftet en triumferende pekefinger. "Noen har bestemt at barn ikke skal være i det vannet før det er ordentlig dag. Og i går natt så vi hvorfor. Lysene pustet."

Ti over ni kom Benjamin og familien ruslende fra butikken med baguetter, skinke, frukt og juice. Benjamin gikk mot bassenget. Den strenge pensjonisten rørte ikke en mine.

"Se," sa Todd, "nå er det lov."

Flodi så på bassenget, på pensjonistene, på Benjamin og tilbake til bassenget. "Vi observerer," sa han.

Benjamin badet og svømte i over en time, enda lenger enn forrige gang. Da han omsider kom tilbake til balkongen, holdt han frem hendene sine med et glis.

"Se!" sa han og viftet med fingrene. "Enda mer svømmehud! Og mamma sa at jeg hadde blå lepper og hakkende tenner. Jeg badet visst litt lenge."

"Kald, blå lepper og hakkende tenner," grøsset Flodi. "Det er jo helt forferdelig. Nesten som å være hjemme igjen!"

Han bompet nesten ut av balkongen i forskrekkelse.

"Hvis bassenget kan gjøre folk kalde, er det farlig."

Flodi snudde hodet opp ned og tenkte så hardt at det begynte å bruse i hodet. Så tittet han på Benjamin igjen. Først på hodet. Så på armene. Så på fingrene.

Der var det.

Der fingrene skulle være, var det noe som lignet på rosiner. Eller sylteagurker. Eller lange, rare skrukkete pølser.

"Hva har SKJEDD med deg?!" ropte Flodi.

Benjamin lo. "Som jeg sa i går, Flodi, det skjer alltid når man bader lenge. Til og med tærne blir rynkete. Se her," sa Benjamin og strakte fram begge føttene.

"ALLTID?" gjentok Flodi og stirret på fingrene med en blanding av skrekk og fascinasjon. "Men... men de rynkete pensjonistene! DE bader hele tiden! Og DE er rynkete OVERALT ikke bare fingrene og tærne!"

"De er gamle, Flodi," sa Todd.

"Nei, nei, nei," sa Flodi og begynte å gå frem og tilbake på balkongen. "Rynkete fingre er STARTEN, så kommer tærne. Det er det første som skjer!"

"Vann gjør det," sa Todd tørt.

Men Flodi telte allerede på fingrene. "Rynkete fingre og tær — fase ÉN! Det første tegnet!"

Så så han på Benjamins øyne.

"Benjamin. Se på meg."

Benjamin snudde seg. Øynene hans var røde. Ikke veldig røde, men røde rundt kantene.

"ØYNENE DINE!" ropte Flodi. "De er RØDE IGJEN! Som i går!"

"Kloret," sa Benjamin og trakk på skuldrene. "Det er helt vanlig."

"Fase TO!" hvisket Flodi. "Først rynker — så røde øyne! En forvandling! Steg for steg!"

"Det er en helt vanlig ting som skjer når man—" begynte Todd.

"Fase EN og TO!" avbrøt Flodi og bompet frem og tilbake i panikk. "Rynker og røde øyne! De rynkete pensjonistene har BEGGE DELER! Hele tiden! De har vært i bassenget SÅ LENGE at det aldri går tilbake!"

Han stoppet og så mot bassengkanten. En eldre dame med veldig, VELDIG rynkete hud lå på en solstol. Huden hennes var så skrukket at det så ut som om hun hadde ligget i badekar i hundre år.

"Se på HENNE," hvisket Flodi. "Hun er nesten ferdig transformert. Rynker over HELE kroppen. Hun har vært i det svømmebassenget så mange ganger at hun aldri blir normal igjen."

"Hun er åtti år gammel," sa Todd.

"Det er hva man tror. Men hva om hun er tretti og bare har badet for mye? Hva om hun egentlig er yngre enn mammaen til Benjamin?"

Todd åpnet munnen, lukket den igjen og bestemte seg for å bare stirre.

Flodi grublet og grublet. Så falt puslespillbitene fra i går på plass med et klikk.

"Badeløve," hvisket Flodi. "Benjamin sa det i går. Mammaen kalte ham en badeløve."

"Det er bare et uttrykk," sa Todd litt forsiktig. "Man kaller barn badeløve når de—"

Lenger kom han ikke.

"Tenk etter!" sa Flodi og bompet raskere.

"Fase EN — rynkene. Fase TO — de røde øynene. Fase TRE — hosten. Fase FIRE — folk begynner å KALLE deg en badeløve."

"Hva skjer etter fase fire?" hvisket han til seg selv. "Rynker, røde øyne, hoste, badeløve-navnet... og SÅ? Full forvandling? Evig klapring med tennene? Blå lepper? ALDRI varm igjen?"

Han snudde seg mot Todd og Platypus med et blikk som var dødsens alvorlig.

"Det verste som kan skje noen," hvisket han. "Aldri varm igjen. Selv i trettifem grader."

Platypus, som hadde sittet taust og tenkt, lente seg frem. "Jeg kjenner fortsatt den elektriske strømmen fra i natt," sa han. "Det ER noe levende i det bassenget."

Flodi nikket. "Vi MÅ undersøke det bassenget i natt. Før Benjamin når neste fase."

Det var helt mørkt da Flodi, Todd og Platypus listet seg ut av ferieleiligheten. Benjamin sov tungt, og foreldrene hans snorket lavt fra en sovealkove i stua.

De klatret ned fra balkongen med et tau av sammenknotede håndklær. Flodi kom sist, bompende så stille han kunne fra avsats til avsats — en, to, tre bomper, og han var nede.

Bassenget lå foran dem, badet i rødt lys. Det pulserte svakt, som et gigantisk hjerte.

"Øynene er åpne igjen," hvisket Flodi.

De snek seg nærmere, gjemte seg bak solsenger og blomsterkrukker. Området var helt tomt for mennesker.

"Platypus," hvisket Flodi, "du kan føle elektrisitet, ikke sant? Prøv å kjenne på vannet."

Platypus nikket og krøp helt frem til bassengkanten. Han stakk nebbet ned i vannet og lukket øynene. Lenge var det stille.

"Jeg kan føle noe," sa han stille. "Det veksler mellom stille og bråkete. Et mønster. Kanskje en kode. Kanskje et språk."

"Et SPRÅK?" hvisket Flodi.

Vannet i bassenget begynte å bevege seg svakt — små bølger som ikke kunne forklares av vind. De røde lysene blinket. En gang. To ganger. Tre ganger.

"Tre!" hvisket Flodi. "Det høyeste tallet!"

Platypus åpnet øynene. "Det er et levende vesen. Bassenget... er ikke bare et basseng."

"Hva ER det da?" spurte Todd.

"En plaskifant," sa Flodi. "Akkurat som jeg fryktet tidligere i dag. En gigantisk vannskapning som later som den er basseng. Stigene er bein. Sluket er hals. De røde lysene er øyne."

"Da fikk vi endelig, endelig svaret på det spørsmålet," hvisket Todd til Platypus.

"Kan du snakke med den, Platypus? Kan du spørre den om alt?"

Platypus dyppet nebbet igjen og lyttet lenge. Vannet bølget i kompliserte mønstre.

"Han heter ikke noe vi kan si med munnen," oversatte Platypus. "Han kjenner seg selv på vibrasjonsfrekvensen. Men vi kan kalle ham Bassengansen."

"Hallo, Bassengansen!" hvisket Flodi. "Vi er Flodi, Todd og Platypus! Og det er jeg som er Flodi, for det er bare jeg som er Flodi."

Det siste hvisket han litt høyere og litt stoltere.

Vannet bølget vennlig tilbake. Platypus lyttet videre.

"Plaskifantene er fredelige skapninger," oversatte han. "Store og rolige. De elsker når barn leker i dem. Om dagen sover de mens menneskene svømmer, og om natten våkner de."

"Og badeløvene?" spurte Flodi. "Er det BADELØVER her?"

Platypus lyttet. Ansiktet hans ble mørkere.

"Ja. Badeløvene lever sammen med plaskifantene — i filterrommene og rørsystemene. Små vannløver med boblemanker. De hjelper plaskifantene å holde vannet rent."

"Men?" spurte Flodi, for det hørtes ut som det kom et men.

"Men noe har gått galt. Badeløvene pleide å jakte på Snøroramas følehår-spioner. Trådene holdt eggene i live når de ikke fikk latter."

"Hvordan kan egg spise, de har da ikke munn?" sa Todd.

Flodi derimot svelget hardt. "Snørorama... som VI sendte til Europa-månen."

"Nettopp. Da Snørorama forsvant, forsvant følehår-spionene. Og uten latter også, ble det krise."

"Og så da?" spurte Todd, som hadde krøpet nærmere uten å innrømme det.

"Da kom Blubberut," oversatte Platypus. "En bitteliten badeløve."

"Bitteliten?" sa Todd.

"Før," sa Platypus. "Så ble han sterkere. Mye sterkere."

Vannet rykket i korte bølger.

"Han fanget eggene," fortsatte Platypus lavere. "Badeløve-egg. Plaskifant-egg. Hundrevis."

"Hvor?" spurte Flodi.

"I tørre bur. Langt fra vannet."

Flodi holdt seg for munnen.

"Da valgte de ham til konge," sa Platypus. "De hadde ikke noe valg."

"Tørre bur!" ropte Flodi. "For et vannvesen er det jo som... som å fryse! Som å ligge uten tepper i minus tjue grader!"

"Akkurat," sa Platypus, og for en gangs skyld var Flodis sammenligning helt riktig.

"Stakkars egg," hvisket Flodi. Han kjente noe varmt og sint inne i den rosa magen. "Vi MÅ stoppe ham."

Vannet bølget igjen, og de røde lysene blinket raskt.

"Bassengansen ber oss om hjelp," sa Platypus. "Inngangen til Blubberuts rike er gjennom sluket. Bassengansen kan gi oss luftbobler som beskyttelse — men bare hvis vi lover å redde eggene."

"Vi lover!" sa Flodi høytidelig. "En, to, tre — ALLE eggene!"

De røde lysene blinket tre ganger — plaskifantens nikk.

"Dypp en pote i vannet," sa Platypus.

Todd gikk først. Da hjørnet av hans pute-kropp berørte vannet, sugde han automatisk opp litt. "Beklager. Yrkesmessig refleks."

"Du er en pute, ikke en svamp," sa Flodi.

"En pute med svampeegenskaper," korrigerte Todd. "Det er en viktig forskjell. Svamper bor i havet. Puter bor i senger. Jeg bor i en seng, men jeg har svampe-tendenser. Det er som å være norsk og like pizza."

"Alle liker pizza," sa Flodi.

"Akkurat."

Platypus dyppet nebbet, og Flodi dyppet forsiktig en fot. En varm, prikkende følelse spredte seg gjennom dem — som tusenvis av bitte små bobler som danset over huden.

"Vi har Bassengansens beskyttelse," sa Platypus. "Vi kan puste under vann nå. Luftboblene vil følge oss."

Flodi grøsset litt, tok et dypt magedrag og så på de to vennene sine. Natten var stille rundt dem. Bassenget glødet rødt. Et sted der nede, under vannet, under bakken, lå et helt rike de ikke visste noe om.

"Klar?" spurte han.

"Klar," sa Platypus.

"Det høres ut som en forferdelig idé," sa Todd. "Men det er jo ikke det verste vi har gjort i natt. Vi klatret ned en balkong med et håndkletau."

"Det var bare tre etasjer," sa Flodi.

"To," korrigerte Todd. "Men for en pute er det mye."

"Da dykker vi!" sa Flodi. "En, to, TRE!"

De tre hoppet uti bassenget. Vannet slukte dem med et stille PLOP.

Vannet lukket seg over dem som et varmt, blått teppe. Til Flodis overraskelse kunne han puste helt normalt — det føltes som om luften bare hadde byttet farge til blått.

"Dette er det beste som har skjedd meg siden trettifem grader!" sa Flodi. "Varmt vann OVERALT! Det er som å svømme i en gigantisk kopp med kakao, bare uten kakaoen!"

"Og uten koppen," la Todd til. Han fløt litt skjevt. "Jeg absorberer vann. Jeg blir tyngre."

"Det er bra! Da synker du raskere ned!"

"Det er IKKE bra å synke når man er en pute," protesterte Todd, men han sank likevel.

De svømte mot sluket i bunnen av bassenget. Fra overflaten hadde det sett ut som et vanlig avløp. Nå var det en stor, rund åpning — som en dør inn i plaskifantens hals.

"Vi svømmer ned gjennom halsen på et levende vesen," konstaterte Todd. "Helt normalt."

"For oss er det det!" sa Flodi.

Sluket førte dem inn i et enormt rørsystem. Veggene lyste svakt blågrønt. De pulserte litt, som om de pustet.

"Indre kanaler," hvisket Platypus og la nebbet inntil veggen. "Jeg kan føle hjerterytmen. Rolig og jevn. Han vet vi er her."

"Guider oss mot hva?" spurte Todd.

"Mot Blubberuts rike. Dypt under jorden."

De svømte videre gjennom de lysende tunnelene. Flodi telte avgreningene — én, to, tre — og begynte på ny.

"Hvor mange tunneler har vi passert?" spurte Todd.

"Det var minst syv," sa Platypus.

"Heldigvis er det ikke tre," sa Flodi bestemt.

"Shh!" sa Platypus plutselig. "Lyder foran oss. Noe som tromler på vannet."

"Badeløve-patrulje!" hvisket Flodi. "Gjem dere!"

De presset seg inn i en sidegrop i tunnelveggen. Flodi holdt pusten. Todd gjorde seg flat, noe som var lettere for ham enn for de fleste.

Sekunder senere svømte to skapninger forbi. Badeløvene var som små, vannaktige løver — omtrent på størrelse med en middels katt, men laget av noe som lignet levende vann. Mankene deres besto av bobler som stadig dannet seg og sprakk, og halene beveget seg som bølger. Øynene glødde rødt — akkurat som plaskifantens undervannslys.

"SPLOSH-glub-plask," sa den ene til den andre.

"GURGLE-splurt-plobb," svarte den andre.

De svømte videre uten å oppdage gjemmeplassen.

Da de var borte, pustet Flodi ut. "Det var nært! Hørte dere hva de sa?"

"De sa splosh-glub-plask," sa Todd. "Hvilket jeg antar betyr noe."

"'Alt rolig i tunnel tre,'" oversatte Platypus. "Flaks at de snakker gjennom elektrisk strøm i vannet. Nebbdyr skjønner slikt."

"Flaks for oss," sa Flodi og svømte videre.

De passerte flere patruljeposter, men Platypus advarte dem i tide hver gang. En gang måtte de gjemme seg inne i en filterboks, og Todd ble nesten sugd inn i filteret.

"Jeg er en PUTE," klaget han mens Flodi og Platypus dro ham løs. "Ikke et filter!"

"Du er en pute med filteregenskaper," sa Flodi hjelpsomt.

"Det er IKKE et kompliment," gryntet Todd.

Tunnelene ble bredere og dypere. Vannet ble varmere. Og plutselig åpnet tunnelen seg til en enorm underjordisk hule.

Synet fikk dem alle til å stoppe opp.

Hulen var gigantisk — større enn noe Flodi noen gang hadde sett. Den var fylt med vann, med store luftlommer i taket der lysende mose vokste i grønt og blått. Overalt var det mindre bassenger — baby-plaskifanter — forbundet med kanaler og rør. Mellom dem svømte dusinvis av badeløver. Noen hadde skinnende, fyldige boblemanker. Andre hadde slitte, matte.

Men det var sentrum av hulen som fanget blikket.

Der, på en opphøyd plattform av polert stein, stod en boblende jacuzzi-trone. Den var ENORM — stor nok til en blåhval. Vannet rundt den boblet og skummet som et gigantisk spa. Og rundt tronen stod store, gjennomsiktige beholdere fylt med skinnende, regnbuefargede bobler som pulserte med lys.

"Hva er det der?" hvisket Platypus. "Jeg kjenner noe veldig kjent i det vannet. Det høres ut som barnelatter."

"Barnelatter?" hvisket Flodi.

"Lagret i beholdere," sa Platypus.

"Hvorfor har de barnelatter i beholdere?"

Ved siden av stod andre, grå beholdere med en gråblek væske som skvulpet trist frem og tilbake.

"Gammel-vann," sa Platypus med et grøss. "Det han tvinger de andre badeløvene til å samle fra bassengvannet. Nødmat til eggene, når de ikke får latter. Ingenting smaker av latter."

I et hjørne av hulen, langt fra vannet, lå hundrevis av egg i tørre bur. De så bleke og matte ut, som steiner som hadde mistet gløden. Noen hadde sprekker. Andre var nesten gjennomsiktige.

"Gislene," hvisket Platypus, og stemmen hans var uvanlig trist. "Egg holdt tørre. For egg fra vannvesener må det være den verste straffen som finnes."

Flodi kjente noe koke inne i den rosa magen. Han hadde følt det samme da Snørorama holdt på å fryse hele verden, og da Bobotron malte over stjernene. Det var motet som våknet.

"Vi trenger en plan," sa han og snudde hodet opp ned under vann for å tenke ekstra hardt. Det var vanskeligere enn på land, men Flodi var bestemt.

"Vi er tre. Tre er det høyeste tallet. Maksimal plan-kapasitet."

"Tvilsom matematikk," sa Todd.

"Vi kan stole på tre, det passer på oss," svarte Flodi. "Vi må finne ut hvordan Blubberut plutselig ble så mektig."

Flodi snudde hodet opp ned og så rundt seg. Først med åpne øyne. Så med halvåpne. Til slutt lukket han dem helt.

"Hva gjør du?" spurte Todd.

"Jeg ser innvendig," mumlet Flodi, "og lukter med super-snuten min."

Todd filtrerte vannet. Platypus lyttet etter små endringer i strømmen. Da Blubberut snek seg bak tronen, merket alle tre det nesten samtidig.

Han tok på seg noe som lignet en kongekrone. Ikke en vanlig krone. En krone av snorkler og svømmemasker.

"Ser dere kronen hans? Den ene snorkelen står rett ut!" sa Flodi.

"Den ser mer ut som et sugerør," sa Todd.

"Jeg hører ham si noe om påfyll av latter," sa Platypus.

"Hva sa du?" sa Flodi. "Barnelatter? Hm. Nå har jeg det!"

"Nå vet jeg hvordan Blubberut har blitt så mektig," fortsatte han. Denne gangen med hodet riktig vei mens han så rett på Todd og Platypus. "Har dere sett hvor mye energi barn får når de ler og har det moro? Vi har jo sett på Benjamin i bassenget. Han løper, hopper, svømmer, dykker og holder på. Jeg blir sliten bare av å tenke på det. Og har dere sett at når barn er trøtte og slappe, så er de som regel mye roligere?"

"Det er sant," sa Todd og Platypus samtidig.

"Blubberut har sett det samme," sa Flodi. "Derfor har han fanget barnelatter. Så bruker han sugerørsnorkelen på kronen til å spise latter med ørene. Da blir han like sterk som barn som leker. Og ingen er så sterke som barn som har det gøy!"

"Jeg har en plan," fortsatte Flodi.

"Todd — du svømmer bak tronen. Når Blubberut blir opptatt med å rope, napper du kronen. Legg deg i posisjon og se ut som et filter. Ingen tror at et filter kan gjøre noe overraskende, så du er den perfekte bakholdsagenten."

"Og jeg?" spurte Platypus.

"Du svømmer til eggene. Du kan kommunisere med dem via de elektriske greiene dine. Fortell dem at hjelpen er på vei. Og når du får signalet så åpner du burene."

"Og du da, hva gjør du? Og hva er signalet?" spurte Todd.

"Jeg skal avlede Blubberut og alle badeløvene," sa Flodi lurt. "Jeg har den perfekte avledningsmanøveren."

Todd og Platypus så på hverandre. "Er avledningsmanøveren at du skal si hvem du er?" sa Todd. "Snakker om oppblåst selvbilde — og jeg som trodde det var jeg som hadde svulmet opp..."

"Når jeg har sagt hvem jeg er," fortsatte Flodi, "absorberer du snorkelkronen, Todd. Så låser du opp burene, Platypus. Og så bomper jeg latterbeholderne bort til eggene."

"Og så?" spurte Todd.

"Så sier Platypus en spøk så latteren blir så sterk at tankene sprekker."

"Skal jeg si en spøk?" sa Platypus. "Jeg kan jo ingen vitser, og de jeg kan er det bare jeg som synes er morsomme."

"Kan du ingen vitser?" spurte Flodi. "Men vitser er jo det enkleste som finnes! Benjamin ler jo nesten hver gang jeg sier noe."

"Det er enten fordi Benjamin er veldig høflig, eller fordi du sier så mye rart, Flodi," sa Todd tørt.

"Da skal jeg lære deg en vits, Platypus! Bare si etter meg: To tomater gikk over en vei. Så kom det en—"

"Den er ikke morsom nok, Flodi," avbrøt Platypus.

"Nei, den er kanskje ikke det," svarte Flodi.

Todd så på latterbeholderne.

"Flodi," sa han. "De ler jo allerede."

"Det er sant."

"Da trenger vi bare å få dem til å le mer."

"Hvordan får man barn som ler til å le mer?" spurte Platypus.

Todd blunket langsomt. "Man sier at de ikke får lov."

"Det er en kjempeidé, Todd!" ropte Platypus lavt. "Jeg kan snakke med strømmen i vannet. Jeg kan si det til latteren."

Flodi rynket på snuten. "Bare si det jeg sier? Er det nok da? Det er jo ingen barn som ler..."

Han stoppet.

"Vent. Barn pleier jo å le når jeg snakker. Jeg sa jo det bare for to sekunder siden selv! Platypus, du er genial! Eller — vi er geniale alle sammen, og det betyr at vi er tre-geniale. Det er jo det høyeste geniale i verden!"

De så på hverandre. Så nikket de.

"For Benjamin," sa Flodi.

"For eggene," sa Platypus.

"For en god natts søvn," sa Todd.

De skilte lag og svømte i hver sin retning gjennom den enorme hulen.

Flodi svømte rolig ut i hulen. Hjertet hamret — en, to, tre, en, to, tre — men han var fast bestemt. Han hadde overlevd minus tjue grader hjemme i Norge. Da kunne han stå opp mot en bitte liten badeløve-konge.

Han svømte mot en stor stein midt i hulen.

Det var ikke en stein.

Det var en enorm, oppblåst, rosa flamingo, bundet fast til bunnen.

Flodi så på flamingohodet. Det lignet ganske mye på en scene. Med et ekstra bompedrevet svømmetak fór han opp og landet på nebbet.

Han tok et stort vann-luft-åndedrag.

For en gangs skyld kunne han kanskje introdusere seg før noen spurte hvem han var.

Da snudde en badeløvevakt seg og så rett på ham.

"SPLOSH-ALARM!" ropte badeløvevakten på norsk. "EN LILLA INNTRENGER!"

Badeløver snudde seg fra alle kanter. Og der, på tronen, spratt Kong Blubberut opp.

Blubberut var den mektigste badeløven i hulen.

Han var også den minste.

Oppe på den store tronen så han enda mindre ut.

"Hvem og hva er den lilla tingen oppå flamingotrofeet vårt?!" ropte Blubberut.

"Søren," mumlet Flodi. "Da blir det som vanlig."

Så åpnet han munnen og ropte så høyt han kunne.

"Jeg er Flodi og det er bare jeg som er Flodi. Jeg er den største og beste Flodi-mester og den eneste ekte Flodi for det finnes bare en Flodi og det er meg. Så du er ikke en Flodi for du er ikke meg."

"Så det er signalet," mumlet Todd.

Han drev sakte mot tronen. Kronen vippet på Blubberuts hode.

Blubberut falt nesten over ende da han hørte Flodi.

"Hva i alle dager er det den lilla tingen snakker om?" freste han.

Han lente seg over tronekanten og smalnet de røde øynene. Armen hans nådde ikke engang halvveis ned.

"SPLOSH? En lilla dings? I MITT rike? I MIN hule? I MITT fantastiske, enorme, MAJESTETISKE kongelige vannpalass?"

"Det er en hule," sa Flodi.

"DET ER ET VANNPALASS!" Blubberut spratt opp og ned. Snorkelkronen vippet til siden. "Og JEG er kongen! Den MEKTIGSTE kongen! Den SMARTESTE kongen! Den mest STORSLÅTTE—"

"Den sleipeste kongen," sa Flodi.

"JEG ER LUR!" brølte Blubberut. Neven hamret i tronearmlenet. Det hørtes ut som en teskje mot et badekar. "Jeg er KOMPAKT! KRAFTKONSENTRERT! Som en... som en..."

"Som et tomt basseng?" foreslo Flodi.

"STILLL! GURGLE-PLASK-GLORB!" Blubberut rettet seg opp til sin fulle, uhyre beskjedne høyde. "Og hvem har sluppet deg inn? Var det den SVIKEFULLE plaskifanten?"

"Ja. Og jeg vet at du samler barnelatter for deg selv mens du tvinger alle andre til å bruke mindreverdig gammel-vann!"

Badeløvene rundt dem begynte å mumle seg imellom. Blubberut smalnet øynene.

"NONSENS!" Han kastet seg ned fra tronen — noe som tok overraskende lang tid fordi tronen var så høy — og svømte helt opp til Flodi. Ansikt til ansikt var han knapt halvparten så stor som flodhesten.

"Latter tilhører KONGEN!" sa han og pekte på seg selv med begge hender. "For bare en KONGE kan håndtere den kraften! En dag skal jeg kontrollere ALT vannet i HELE VERDEN! Hvert eneste basseng! Hver eneste fontene! Hver eneste VANNPYTT!"

Han kaklet høyt. Det hørtes ut som en badeand som ble klemt.

"Til og med regnværet!" fortsatte han og svingte seg rundt for å tale til hele hulen. "Når det REGNER, skal det regne PÅ MIN KOMMANDO! Jeg, Kong Blubberut den Uendelig Store, skal bestemme over hver eneste vanndråpe på HELE PLANETEN!"

"Og noen sier jeg har store tanker," sa Flodi. "Dine er jo så store at det skygger for tankene dine..."

"Det høres ut som veldig mye jobb," sa Todd fra andre siden av hulen, der han allerede hadde nådd troneområdet.

Blubberut snurret rundt. "HVEM ER DET?! EN FIRKANTET BLÅ TING?! HVOR MANGE INNTRENGERE ER DET?!"

I samme øyeblikk kastet Todd seg mot snorkelkronen med hele sin pute-kropp. De grønne frynsene klemte seg fast rundt kronen, og han absorberte den inn i stoffkroppen sin. Fem snorkler og tre dykkermasker — slukt av en pute.

"MIN KRONE!" skrek Blubberut. "GI TILBAKE KRONEN MIN! JEG ER INGENTING UTEN KRONEN!"

"Du var ingenting MED den også," sa Todd og svømte rolig unna.

"SPLOSH-ALARM! ALLE VAKTER! FANG DEM ALLE!" kommanderte Blubberut, men stemmen hans var allerede tynnere uten kronen. Noen av badeløvevaktene nølte.

Blubberut snudde seg tilbake mot Flodi med rasende røde øyne. "Vent litt. Flodi. FLODI?! Den lilla flodhesten?"

"Ja?"

"DU?!" Blubberut sperret opp øynene. "DET VAR DU SOM SENDTE SNØRORAMA TIL EUROPA-MÅNEN! Og Bobotron! ALLE snakker om deg her nede! 'Flodi den forferdelige' kaller vi deg!"

"Det er litt urettferdig—" sa Flodi.

"DU ØDELA ALT! UTEN FØLEHÅR-SPIONENE MÅTTE JEG TA SAKEN I EGNE HENDER! OG NÅ KOMMER DU HIT OG ØDELEGGER IGJEN?!"

"Ta saken i egne hender?" gjentok Flodi. "Å kidnappe egg og tvinge andre til å gjøre ting er å ta saken i egne hender? Høres ut som du bruker andres hender..."

"JEG HAR ALLTID HATT STORE PLANER!" brølte Blubberut og spratt opp og ned. "I ÅREVIS hadde jeg de MEST GENIALE planene! Men de andre sa bare 'ja ja, Blubberut' og IGNORERTE meg! Helt til den DAGEN!"

"Hvilken dag?" spurte Flodi.

"Noen BARN fant meg!" Blubberuts øyne fikk et merkelig glimt. "De trodde jeg var et glemt oppblåsbart barnebasseng! De fylte meg med vann fra hageslangen og begynte å PLASKE og ha VANNKRIG i meg!"

"I DEG?"

"I MEG! Og da kjente jeg det — barnas latter. Den BOBLET gjennom meg! Det var VARME! Det var KRAFT! Og med en gang visste jeg at den var MIN! At ALL latter skulle være MIN!"

"Så du bestemte deg for å stjele latter fra barn fordi noen barn lekte i deg?" sa Flodi.

"JEG STJELER IKKE! JEG SAMLER!" korrigerte Blubberut. "Det er en STOR forskjell!"

"Det er det ikke," sa Todd fra andre siden av hulen.

Blubberut skalv av raseri. Han kastet seg mot en av lattertankene, klatret opp på kanten, falt ned, klatret opp og skled ned igjen.

Da han deiset i bunnen, så han bort på Flodi og Todd.

"Det teller ikke hvis man klarer det på tre..." mumlet han.

Så gjorde han et krumspring og kom seg opp. Han satte øret mot korken og skrudde langsomt opp.

Barnelatter hvisket ut av åpningen.

Mesteparten fór rett inn i ørene til Blubberut.

Han este ut. Kroppen svulmet som en ballong. Dobbelt så stor. Tre ganger så stor. Snart var han den STØRSTE badeløven i hulen. Skyggen hans dekket halve grotten.

"SE!" tordengurglet han med en stemme som fikk veggene til å skjelve. "JEG ER KONG BLUBBERUT! DEN MEKTIGSTE BADELØVEN SOM NOENSINNE HAR LEVD! BØY DEG FOR MEG, LILLA DINGS!"

Han svømte truende mot Flodi. Enorm. Skummel. Veldig, veldig stor.

Men Flodi stod fortsatt stille på nebbet til flamingoen. Han stirret opp på den gigantiske Blubberut.

"Jeg tror du lekker," sa Flodi. "Faktisk lekker du som en sil."

Rundt Blubberut pep små barnelatterlyder ut. Hikst. Hyl. Latterkuler.

For hver lyd krympet han. Først langsomt. Så raskere. Som en ballong med hull i.

"NEI!" gurglet han. "IKKE IGJEN! DET VARER ALDRI LENGE NOK!"

Han kastet seg mot tanken igjen. Denne gangen klarte han det på første forsøk. Han så stolt på Flodi og Todd og la øret mot tanken.

Han vokste.

Så krympet han.

Vokste.

Krympet.

Som en badering noen blåste opp og slapp luften ut av, om og om igjen.

"Du kan lyttespise så mye du vil," sa Flodi. "Den varer ikke uten kronen din til å holde på latteren."

Mens Blubberut lyttet, vokste og krympet, gnagde Platypus på låsene med det skarpe nebbet. En etter en sprang burdørene opp.

"Hør meg," hvisket han til de uttørkede eggene og sendte varme, elektriske impulser gjennom nebbet. "Dere er ikke alene lenger."

Eggene pulserte svakt tilbake. Svake, men levende.

Platypus var klekket fra egg selv. Han visste hva egg trengte.

Vann. Varme. Glede.

Ikke gammel-vann.

Aldri gammel-vann.

"Burene er åpne!" ropte Platypus. "NÅ, FLODI!"

"Hæ, enda en!" sa Blubberut fra toppen av en lattertank.

Da han snudde seg, brukte Flodi flamingonebbet som stupebrett.

Med tre bompesatser fór han høyt over Blubberut, rett mot taket i hulen. Der tok han en overraskende smidig saltomortale, satte rumpa mot taket og bompet rett mot lattertanken.

"Platypus, er du klar til å ta imot latteren?" ropte Flodi. "For her kommer den med bomperaketten!"

Han traff lattertanken så den fór mot eggburene og Platypus.

Blubberut ble kastet av og slengt inn i huleveggen med et plaskebrak.

Flodi tok ny bompefart. Først en tank til. Så den neste. Til slutt suste alle tankene gjennom vannet. Barnelatteren skvulpet inni dem, og regnbuefargede bobler strømmet ut som lysende sommerfugler.

"STOPP HAM!" brølte Blubberut fra den andre siden av hulen. "ALL LATTEREN MIN! ALL MIN DYREBARE LATTER!"

Men badeløvevaktene nølte. Latteren fra tankene prikket i vannet rundt dem. Flere av dem senket potene.

Platypus tok imot tankene og satte dem én etter én inn i et ledig eggbur.

Så oversatte han Flodis merkelige, vante introduksjonstale.

Deretter sendte han én streng beskjed inn i lattertankene:

Det er ikke lov å le.

Lattertankene dirret. Først forsiktig. Så mer.

Korkene ristet.

Så stoppet alt.

Ingen bevegelse. Ingen lyd.

Platypus så bekymret på flaskene. De var helt stille, ingen lyd, ingen latter.

"Ha!" ropte Blubberut. "Planen deres fungerer ikke! Det er bare jeg som—"

Da ropte Flodi enda høyere.

"Platypus!" ropte Flodi. "Oversett direkte: Det er jeg som er Flodi, og jeg er den morsomste Flodi i verden! Og tusen er én ganger tre ingenting, og ingenting er morsommere enn Flodi, så derfor er Flodi større enn tusen! Men vent litt... hvis ingenting er morsommere enn Flodi, og tusen har tre ingenting, da må jo tusen være tre ganger morsommere enn meg..." Flodi ble forvirret. "Beklager, Platypus, jeg er visst ikke så morsom allikevel..."

Tankene våknet igjen.

De boblet. Lo. Hoppet. Danset.

"Ikke tenk på det, Flodi!" ropte Platypus. "Bare fortsett! Det fungerer — tankene holder på å falle om av latter!"

"Hæ, fungerer det?" sa Flodi. "Men jeg er jo ikke morsom allikevel, siden tre ganger ingenting er morsommere enn meg, og jeg er jo ikke ingenting. Jeg skjønner ikke dette lenger, Platypus. Dette må jeg spørre Benjamin om når jeg kommer hjem."

Platypus oversatte.

Tankene este opp.

Det sa ikke pang.

Ikke boom.

Men et superhøyt:

HAHAHAHAHAHAHA!

Latteren slo frem og tilbake mellom veggene. Så samlet den seg rundt eggburene.

Eggene begynte å gløde. Først svakt, som en fyrstikk som nettopp var tent. Så sterkere og sterkere, til hele hjørnet av hulen badet i gyllent lys.

De matte eggene fikk farge tilbake — blått, grønt, rødt, lilla — alle regnbuens farger.

Og noen av dem begynte å sprekke.

"De KLEKKES!" ropte Platypus med tårer i øynene. "Latter fungerer! Eggene elsker det!"

Små baby-badeløver med knøttsmå boblemanker tittet ut av skallene og laget bitte små SPLISH-lyder. Noen av de større eggene sprakk opp. Bitte små plaskifant-babyer blinket med nyfødte, røde øyne.

Badeløvene rundt dem hadde sluttet å jage. De stirret på de klukkende, glødende eggene med åpne munner. Noen svømte forsiktig nærmere. De røde øynene fikk et varmt, mykt skjær.

"SE!" ropte Flodi og pekte. "Ikke gammel-vann! LATTER!"

"DU LØY FOR OSS!" ropte en av de eldre badeløvene mot Blubberut. "ALL DENNE TIDEN — LATTER VAR SVARET! OG DU HOLDT DET FOR DEG SELV!"

"NONSENS!" brølte Blubberut, som igjen var i gigantisk-modus etter en ny desperat slurk av ekko-latteren. "DERE TRENGER MEG! UTEN MEG HADDE DERE ALLE TØRKET UT! JEG ER DEN ENESTE SOM—"

PFFFFFFFSSSSSS.

Han krympet igjen. Midt i brølet. Ned til bitteliten igjen. Stemmen hans gikk fra tordenvær til pipestemme på under tre sekunder.

"—hadde dere aldri..." pep han, "...gi meg kronen tilbake."

"Nei," sa Todd.

Blubberut snurret rundt. Lattertankene var tomme. Eggene klektes i gyllent lys. Badeløvene stirret på ham. Kronen hans var inne i en firkantet pute.

"Men... men... JEG ER KONGEN!" pep han og hoppet opp og ned. "KONG BLUBBERUT DEN UENDELIG STORE! HERSKEREN OVER ALLE VANNENE! DEN MEKTIGSTE—"

"Du er en liten badeløve som stjal latter fra barn," sa Flodi. "Og nå er det slutt."

"Det er IKKE slutt!" pep Blubberut. "Jeg har RESERVEPLANER! Jeg har HEMMELIGE TUNNELER! Jeg har— jeg har—"

Han så seg rundt. Badeløvene hadde trukket seg bort fra ham. Baby-badeløvene lekte i latterboblene. Plaskifant-babyene blinket fornøyd.

Ingen så på Blubberut lenger.

"SLUTT Å IGNORERE MEG!" skrek han med en stemme som knapt nådde over boblelydene fra de nyklekkede babyene.

Blubberut stod kroneløs og bitte liten midt i hulen. Rundt ham klektes egg i varmt, gyllent lys. Badeløver lo og plasket med de nyfødte babyene. Plaskifant-babyer blinket med røde øyne og laget fornøyde boblelyder.

Og ingen hørte på Blubberut.

"JEG ER FORTSATT KONGEN!" pep han og hoppet opp og ned. "JEG FANT LATTEREN! JEG REDDET DERE ALLE! UTEN MEG HADDE DERE—"

"Du holdt latteren for deg selv," sa den eldste badeløven rolig. "Du er ingen konge. Du er en tyv."

"JO! JEG ER DEN MEKTIGSTE — DEN SMARTESTE — DEN MEST FANTASTISKE—"

"Den ondeste," sa Todd.

"HOLD KJEFT, PUTE!"

Blubberut så seg desperat rundt etter en lattertank. Men alle var knust. Latterboblene danset fritt gjennom vannet — til eggene, til babyene, til badeløvene som for første gang på lenge DELTE dem med hverandre.

"Det er ingenting igjen til deg," sa Flodi.

"NEI! JEG NEKTER!" Blubberut kastet seg ned fra tronen og begynte å løpe — eller svømme — mot den store avløpskanalen. "JEG SKAL KOMME TILBAKE! JEG SKAL BYGGE ET NYTT RIKE! UNDER ET ANNET BASSENG! ET STØRRE BASSENG! ET OLYMPISK BASSENG MED FEMMETERS STUPETÅRN!"

Han snudde seg og pekte med en knøttliten pekefinger. "Og DU, Flodi! Du har ikke hørt det siste fra KONG BLUBBERUT DEN—"

Men Bassengansen hadde ventet.

Plaskifantens indre muskler trakk seg sammen. En dyp rumlelyd fylte hulen. Vannet begynte å strømme — ikke inn, men UT. Raskere og raskere. Som en enorm, levende toalettskylling.

"HVA SKJER?!" pep Blubberut mens føttene hans gled under ham. Strømmen grep tak i ham.

"Bassengansen skyller," oversatte Platypus rolig.

"SKYLLER?! MAN SKYLLER IKKE EN KONGE!"

"Man skyller en TIDLIGERE konge," sa Todd.

Blubberut ble dratt inn i malstrømmen. Han snurret rundt og rundt, raskere og raskere, som en liten badeand i et gigantisk sluk.

"NEEEIII!" skrek han mens han roterte. "DETTE ER UVERDIG! JEG ER KONG— GURGLE— BLUBBERUT DEN— SPLOSH— UENDELIG— PLASK— STOOOORE—"

FLUSSSSSHHHH!

Blubberut ble skutt ut gjennom avløpssystemet med en fart som ville gjort en vannrutsjebane misunnelig. Gjennom rør og kanaler, forbi filterbokser og pumpestasjoner, og ut i Middelhavet med et bitte lite PLOP.

Men det var bare begynnelsen.

For Bassengansen hadde ikke skyllet ham alene. Han hadde sendt signaler gjennom vannet, fra plaskifant til plaskifant, langs hele kysten.

Hver eneste plaskifant ventet klar.

Da Blubberut kom seilende inn gjennom neste sluk, ble han skyllet videre med et fornøyd FLUUUSSH.

FLUUUSH! Gjennom en barnebasseng-plaskifant i Barcelona.

FLUUUSH! Gjennom et hotellbasseng i Lisboa.

FLUUUSH! Gjennom et gigantisk aqualand i Reykjavik.

FLUUUSH! Gjennom en fjord-plaskifant i Tromsø.

Og til slutt — den aller siste plaskifanten i rekken. Et iskaldt utendørsbasseng på Svalbard, der vannet var så kaldt at selv isbjørnene lot det være.

Denne plaskifanten samlet all kraft. Alle muskler. All skylleenergi.

Og skjøt Blubberut RETT OPP gjennom sluket.

Opp gjennom luften. Forbi skyene. Forbi stratosfæren. Forbi Mars. Forbi Jupiter.

Hele veien til Europa-månen.

Og der, på den islagte, iskalde overflaten, satt allerede to veldig kjente figurer og frøs.

DUNK.

Blubberut landet rett midt mellom dem.

"AU!" sa Bobotron, som hadde holdt på å løfte en pensel mot stjernene. "Slutt å lande på MIN måne!"

"DIN måne?!" raste Snørorama. Hun strakk følehårene rasende ut. "Den er MIN! Hver lille hule under isen kommer hjem til MEG!"

"Jeg har malt den!" tordnet Bobotron pompøst. "Hver hvit flekk er MIN!"

"DEN VAR HVIT FRA FØR!"

"Da har jeg malt henne RIKTIG hvit!"

"JEG ER KONG BLUBBERUT DEN UENDELIG STORE!" pep den bitte lille badeløven mellom dem og prøvde å se majestetisk ut. "HERSKEREN OVER ALLE VANNENE! OG JEG SKAL TA HEVN PÅ FLODI! DERE MÅ HJELPE MEG!"

Bobotron og Snørorama snudde seg langsomt mot ham.

"Hjelpe?" sa Bobotron. "Du står på MIN måne."

"Du står på MIN måne," rettet Snørorama.

"VÅR måne, da," sa Bobotron motvillig.

"INGEN av delene!" pep Blubberut. "Jeg skal ta tilbake alle bassengene mine! Jeg skal ta tilbake ALL latteren! Jeg skal—"

"Bassenger?" spurte Bobotron tomt. Han prøvde å reise seg, gled på isen, falt på rumpa.

"Latter?" sa Snørorama. "Hva slags ord er det?"

Tre skurker satt på isen og forstod ingen av hverandre. Bobotron snakket bare om hvitt. Snørorama snakket bare om eierskap. Blubberut snakket bare om hevn. Ingen av dem hørte på hverandre.

"Jeg HATER det her," pep Blubberut.

Bobotron malte videre. Snørorama strakk følehår etter ekko. De ignorerte ham begge to.

---

Tilbake i hulen jublet badeløvene. SPLISH-SPLISH-SPLISH klappet de med halene i vannet. Baby-badeløvene svømte i sirkler med de knøttsmå boblemankene sine. Plaskifant-babyene blinket fornøyd. De siste eggene ble forsiktig løftet ut av de tørre burene og lagt i varmt, latterrikt vann, der de umiddelbart begynte å gløde.

"Og basseng-reglene?" spurte Flodi. "Alle de dumme forbudene?"

Badeløvene så på hverandre. "Forbudene var Blubberuts idé," sa den eldste. "For å kontrollere latteren. Nå som latteren er fri..."

"...trenger dere ingen forbud," fullførte Flodi.

"Bare hopping fra stupebrett," sa badeløven med et smil. "Vi er ikke HELT uansvarlige."

De svømte tilbake gjennom tunnelene. Platypus fulgte de elektriske impulsene. Todd absorberte vann foran dem for å gjøre strømmen lettere.

"Hvor mye vann er det inni deg nå?" spurte Flodi.

"Nok til å fylle et barnebasseng," sa Todd. "Jeg er tre ganger tyngre enn normalt. Dette er under min verdighet."

"Du har verdighet?" spurte Flodi overrasket.

"Jeg er et originalt kunstverk," minnet Todd ham på. "Selvfølgelig har jeg verdighet."

Da de nådde bassenget igjen, var natten nesten over. En svak rosa stripe langs horisonten varslet om soloppgang. De røde lysene — Bassengansens øyne — blinket tre varme blink da de klatret opp av vannet.

"Takk, Bassengansen," hvisket Flodi og la en hånd på bassengkanten. "Takk for at du hjalp oss ned. Og takk for skyllingen."

Vannet bølget vennlig tilbake. Et lite sprut traff Flodi i ansiktet, som et kyss eller et klask — vanskelig å si med plaskifanter.

De skyndte seg opp til balkongen via håndkletauet. Todd måtte vri seg selv tørr først, og det tok lenger tid enn forventet. Han hang over balkongrekkverket mens vannet rant ut av ham i en jevn strøm.

"Puter skal ikke være våte," sa han. "Det er mot naturen. Det er mot alt puter står for. Det er UPROFESJONELT."

"Du var modig der nede," sa Flodi.

"Jeg var VÅT der nede. Det er ikke det samme."

Todd spyttet ut Blubberuts snorkelkrone. Den landet på gulvet med et KLIRR av dykkermasker og snorkler.

"Jeg har båret den i magen hele veien," sa Todd. "Det var EKSTREMT uprofesjonelt."

De gjemte kronen i Benjamins bag og krøp tilbake i sengen like før Benjamin begynte å røre på seg.

---

Neste morgen stod Benjamin opp og strakk seg i solen. "Skal vi til bassenget?"

"Absolutt!" sa Flodi.

Benjamin så overrasket ut. "Normalt pleier du å holde deg på balkongen."

"Ting forandrer seg," sa Flodi. "Det viktigste du kan gjøre i dag er å LE masse mens du bader."

"Hvorfor det?" lo Benjamin.

"Bare fordi. Tro på meg."

Da de kom ned til bassenget, la Flodi merke til noe fra balkongen der han satt med Todd og Platypus. Skiltet med regler var borte. I stedet hang et nytt skilt:

BASSENGREGLER:

• STUPING KUN FRA STUPEBRETT
• HOPPING TILLATT (MEN PASS PÅ ANDRE)
• LATTER OG GLEDE OPPMUNTRES
• BADING TIL KL. 22:00 (UTVIDET!)

"De holdt løftet!" hvisket Flodi. "Badeløvene har endret reglene!"

Benjamin hoppet uti med et stort plask, og denne gangen var det ingen som ropte at han skulle stoppe. Andre barn fulgte etter. Snart var bassenget fullt av latter og lek og plask, og vannet glinset i solskinnet.

Fra balkongen så Flodi at vannet pulserte svakt i takt med barnas latter — som om Bassengansen pustet fornøyd under overflaten.

En av de eldre damene satt ved bassengkanten og studerte barna med et lite smil. Rynkene dekket armene og beina hennes, og hun så ut som om hun hadde vært i vann hele livet.

"Se på henne," sa Flodi til Todd. "Hun er nesten fullt transformert selv. Rynker OVERALT. Men hun smiler! Kanskje latteren hjelper henne også."

"Hun er sytti år gammel," sa Todd.

"Det er hva DE vil at du skal tro," sa Flodi, men han sa det med et smil denne gangen.

Senere den morgenen var bassengvaskeren tilbake som vanlig. Han børstet bunnen med den lange stangen, fisket opp blader med nettet og helte klor i vannet. Men denne gangen stoppet han opp. Han lente seg mot stangen og så ut over bassenget mens barna lekte og lo.

"Se på ham," sa Flodi til Todd. "Han smiler! Plaskifanten er frisk igjen, og nå er massasjen en GLEDE, ikke en plikt!"

"Han smiler fordi det er fint vær," sa Todd.

"Samme sak," sa Flodi.

Da Benjamin kom tilbake til balkongen, var fingrene hans rynkete og øynene litt røde. Men denne gangen smilte Flodi bare.

"Badehud," sa han. "Fase én. Helt ufarlig nå som Blubberut er borte."

"Hva snakker du om?" spurte Benjamin.

"Ingenting. Bare vitenskap."

De neste dagene var noen av de beste i Flodis liv. Hver dag satt han på balkongen med Todd og Platypus og så Benjamin leke i bassenget. Bassengansen glitret i solen, og om kvelden lyste de røde øynene vennlig i mørket.

En kveld, sent, trodde Flodi han så en liten badeløve titte opp fra sluket. Den vinket med en boblemanke og forsvant igjen.

"Så du det?" hvisket Flodi til Todd.

"Jeg så en boble," sa Todd. "Bare en boble."

"En VINKENDE boble," korrigerte Flodi.

Todd sukket. Men Flodi var sikker på at han så et lite smil i det ene øyet til puten.

På den siste dagen av ferien pakket de sammen. Benjamin fant noe merkelig i bagen sin — en krone laget av fem snorkler og tre dykkermasker, alt sammensurret med tang og tare.

"Hva i all verden er DETTE?" spurte han og holdt den opp.

"Det er kronen til Kong Blubberut!" sa Flodi stolt. "Vi tok den fra ham da vi beseiret ham!"

"Blubberut?"

"Den onde badeløvekongen som bodde under bassenget! Vi reddet badeløveeggene fra ham, og Todd absorberte kronen med pute-kraften sin!"

Benjamin holdt den rare kronen opp mot lyset. En av snorklene hang skeivt, og en dykkermaske hadde fått en sprekk. Den så helt latterlig ut.

"Flodi," sa Benjamin sakte, "fortell meg hele historien."

Og det gjorde Flodi.

Han fortalte om plaskifanter, badeløver, tørre eggbur og barnelatter på flukt. Om Todd som absorberte en krone. Om Platypus som åpnet bur. Om Blubberut som ble skyllet gjennom alle plaskifantene i verden og landet oppå Bobotron på Europa-månen.

Benjamin lyttet til hele historien uten å avbryte. Da Flodi var ferdig, satt Benjamin stille en stund og så på kronen i hendene sine.

"Det er en ganske utrolig historie, Flodi," sa han.

"Det er ikke en historie," protesterte Flodi. "Det er SANT! Spør Todd og Platypus!"

Benjamin så på Todd, som stirret tilbake med sitt ene øye uten å si noe. Så på Platypus, som lå helt stille.

Benjamin smilte og strøk Flodi over hodet. "Uansett om det er sant eller ikke — det er den beste historien du noen gang har fortalt."

"Det er fordi det er den sanneste!" insisterte Flodi.

Benjamin la kronen forsiktig på hyllen ved siden av sengen. Den så ut som det den var — verdens mest latterlige krone.

---

Da de kom hjem til Norge, viste termometeret tjue grader inne. Flodi stirret på det og ristet på hodet.

"Minus tjue grader!" mumlet han og krøp under tre tepper. "Hvorfor måtte vi reise HJEM igjen?"

Han kjente det med en gang — den kjente priklingen i potene. Hutrefryse-flodikraften var tilbake.

"I det minste fungerer superkraften min igjen," mumlet han og blåste varm luft inn under teppene. "I Frankrike var den helt borte."

"Det er tjue grader," sa Todd. "Det er helt normalt inne."

"Det er FEMTEN grader under Frankrike-temperatur!" sa Flodi. "Det er som å gå fra paradis til Nordpolen!"

Flodi lå stille en stund under teppene. Så satte han seg brått opp.

"Benjamin! Vi har et nytt oppdrag!"

"Hva da?" spurte Benjamin søvnig.

"Alle bassenger er plaskifanter," sa Flodi alvorlig. "Og alle plaskifanter trenger barnelatter. Men hvis ETT basseng får all latteren, kan det komme en ny Blubberut!"

"Så hva skal vi gjøre?" spurte Benjamin.

"Vi må le i ALLE bassenger! Operasjon Bade-Overalt! Vi starter med Lambertseterbadet. Og så Tøyenbadet. Og så AUSTRALIA!"

Benjamin lo. "Alle bassenger i hele verden? Det blir litt vanskelig, Flodi."

"Tre bassenger om gangen," korrigerte Flodi. "Tre er det høyeste tallet, og vi bør alltid gjøre MAKS antall ting."

"God natt, Flodi."

"God natt, Benjamin."

Flodi krøp inn under teppene og lukket øynene. Han frøs igjen, selvfølgelig. Tjue grader var jo praktisk talt Nordpolen.

Men inne i den rosa magen hans var det varmt.

På hyllen lå en latterlig krone laget av snorkler og dykkermasker. Et bevis, hvis noen trengte det.

Og langt, langt borte, på Europa-månen, satt kanskje en badeløve oppå en forvirret stjernemaler og skrek på hevn som ingen hørte på.

For Flodi visste det han trodde, og trodde det han visste. Og i hans verden var latter den sterkeste kraften av alle, plaskifanter var like virkelige som flodhester, og trettifem grader var den eneste temperaturen som ga mening.

Og selv om det var "minus tjue" i Norge, hadde han mange trofaste venner, en plan om å redde alle bassengene i hele verden, og en krone som beviste at alt sammen var sant.

Tre bomper om gangen.

SLUTT